Visjonærene

Mistilliten til frivillige organisasjoner er stor i Romania, men det er også innsatsviljen til divisjonslederne i Frelsesarmeen, majorene Roxana og Ionel Sandu. De leder en liten armé av rumenske menn og kvinner som kjemper for at folk skal komme seg ut av fattigdom. I disse dager er de også svært engasjert i å hjelpe ukrainske flyktninger som kommer til landet. Begge var voksne før Frelsesarmeen ble etablert i landet i 1999, så hvorfor har den tidligere bilmekanikeren og sekretæren viet sitt liv til denne oppgaven?

– Vi møtte Gud på helt ulike måter, smiler Roxana der hun sitter sammen med mannen sin i divisjonshovedkvarteret i Bucuresti.

Løftet

Ionel vokste opp i en evangelisk kirke, kunne bibelhistoriene på rams og hadde erfart Guds kraft. Men dobbeltmoralen til noen av menighetsmedlemmene gjorde at han sluttet å gå i kirken. Familien hans var fattig, og han bestemte seg tidlig for å bli bilmekaniker for å kunne forsørge seg selv. Kollegenes livsførsel, med mye drikking, førte til at han drev bort fra barnetroen.

– Jeg distanserte meg enda mer fra Gud. Jeg skammet meg foran Herren, forteller han.

På denne tiden bodde han hos en annen familie et stykke unna hjemstedet. I 2003 fikk han en telefon fra moren som skulle bli helt livsforvandlende. Den sju år gamle broren hans var døende. Gutten hadde hjernesvulst og MS. Legen mente at han maks kom til å leve i to år.

– Jeg ble opprørt og slo til alt som var i nærheten. Men da sa faren i familien jeg bodde hos: «Hvorfor kommer du ikke til Gud med alle dine problemer?» Der og da knelte jeg på gulvet og ba: «Kjære Gud. La broren min leve, så skal jeg tjene deg».

Ionel hadde allerede begynt å gå på Frelsesarmeen etter at en kamerat inviterte ham med. Etter hvert ble han både frelsessoldat og offiser. I dag er broren til Ionel 28 år og har nylig kjøpt sin første leilighet. Han har fremdeles noen helseutfordringer, men han jobber og er selvforsørgende.

– Vi ble begge befridd fra det som var i ferd med å ødelegge livet for oss, konstaterer han.

Troen ble levende

Roxana har en annen vei inn til Frelsesarmeen. Som de fleste rumenere vokste hun opp i en ortodoks tradisjon og hadde ikke kontakt med andre kirker eller organisasjoner. Men da søsteren begynte å ta med barna sine på en gruppe på Frelsesarmeen, ble hun nysgjerrig på hva det var – og ble med dem.

– Dette var helt i oppstarten av Frelsesarmeen i Romania. De leide et hus, og hadde verken mange aktiviteter eller folk. Men de som var der, var svært imøtekommende, og prøvde å hjelpe med de ressursene de hadde.

Roxana ble opptatt med sekretærstudier og sluttet å gå på Frelsesarmeen. Etter en stund ble hun oppringt av en offiser som lurte på hvorfor det var så lenge siden hun hadde besøkt dem.

– Da jeg forklarte hvorfor, sa han at jeg kunne få jobb hos dem. Da jeg var ferdig utdannet i 2000 ble jeg ansatt – uten intervju eller noe. Slik var det før, humrer hun.

– Hadde du en tro?

– 99 prosent av rumenere «tror» på Gud, smiler hun og lager hermetegn i lufta.

Selv var hun vant til å gå i kirken bare hver gang det var store feiringer.

– Jeg og vennene mine verken snakket så fint eller oppførte oss spesielt bra, men vi kalte oss ortodokse kristne. Da jeg kom til Frelsesarmeen, innså jeg at min livsførsel ikke var den beste. Bibelen sier for eksempel at man skal elske sin neste og være gode mot hverandre. Jeg likte at man snakket om hvordan troen har med hele
livet å gjøre. Jeg oppdaget mye nytt og prøvde å implementere det i livet mitt.

Den lille menigheten måtte finne ut hva de skulle gjøre. Offiserene var også helt nye. Siden Roxana hadde tilgang til internett, ble hun bedt om å sjekke hva Frelsesarmeen gjorde andre steder i verden. Hun lærte seg engelsk for å forstå informasjonen.

– Jeg likte det jeg leste, og jeg ville at et slik arbeid, både sosialt og trosmessig, skulle bli mulig å få til i Romania også. Samtidig fikk jeg hjelp med å få et personlig forhold til Gud, for det ville jeg ha, og det fikk jeg. Etter hvert ble jeg også soldat. Jeg ble en av dem som utgjorde den aller første generasjonen med rumenske soldater, smiler Roxana.

«Hun skal bli kona mi»

En dag i 2002 var begge to på samme møte i Frelsesarmeen. Ionel satt i salen. Roxana holdt et vitnesbyrd. «Hun skal bli kona mi», sa han til kameraten. Og flere år senere, da begge var utdannet frelsesoffiserer, ble det faktisk slik.

Ionel spøker med at territoriallederen sendte dem på bryllupsreise til byen Craiova – for å starte Frelsesarmeen der. Det unge paret hadde fått i oppgave å stable et helt nytt Frelsesarmé-korps på beina. Men hvor skulle de begynne? Mistroen til frivillige organisasjoner er stor, og Frelsesarmeen var helt ukjent for folk. Ressurser hadde de lite av. I full uniform gikk de rundt i gatene og ba om at Gud skulle vise dem hvorfor de var der. Mottoet var da som nå: Dragoste și grijă – kjærlighet og omsorg.

– Vi hadde en visjon om at korpset (nærmiljøkirken) kunne vokse, at folk skulle få møte Gud, og at Frelsesarmeen kunne få hjelpe folk med utfordringer, sier Roxana.

De fikk hjelp fra andre organisasjoner, blant annet ei dame som var tilknyttet en frivillig organisasjon som hjalp foreldreløse barn med leksehjelp og rådgiving. Det resulterte i at Ionel og Roxana startet med søndagsgudstjenester for barn. Etter en julegudstjeneste hadde de mat til overs og bestemte seg for å dele den ut til de hjemløse. Etter hvert startet de sitt eget arbeid for hjemløse. Men de manglet penger. En dag ble de kontaktet av Misjon uten grenser som tilfeldigvis hadde sett bilder fra arbeidet deres. De fortalte om henvendelsen fra en norsk giver som hadde fortalt at Frelsesarmeen i Norge hadde en buss de serverte suppe fra. Nå lurte de på om Ionel og Roxana kunne få til et lignende tilbud fordi de selv ikke hadde muligheten, men de ønsket å støtte arbeidet økonomisk.

– De ga oss en bil, en ansatt og penger til både mat og bensin. Vi hadde et prosjekt sammen med dem i fem år. Det er fantastisk hvordan Gud arbeider. Når man selv begynner med noe, så starter Gud å arbeide med mennesker i en annen del av verden, sier Ionel.

Arbeidet førte til at de fikk mange frivillige. De kom for å hjelpe til, og tilberedte og serverte maten. Elleve år senere ser de fruktene av arbeidet de startet med foldede hender: Et omfattende sosialt arbeid som hjelper mennesker i den verste slummen. Fire offiserer har kommet fra Craiova korps, og disse har igjen startet opp Frelsesarmeen i andre byer.

Smart-prosjektet

Et av hovedmålene til Frelsesarmeen i Romania, er å bekjempe fattigdom. Det er ingen enkel oppgave.

– Det er grunnen til fattigdommen som er det store problemet. Vi har et misbruk av ressursene i dette landet, fra topp til bunn. Men mye er i ferd med å endre seg. Det går i riktig retning, men det går veldig sakte. Derfor trengs de frivillige organisasjonene for å fylle det som mangler i dette landet, sier Ionel.

Divisjonslederne tror utdannelse er nøkkelen til å få slutt på fattigdom.

– Vi har startet etter-skoletid-tilbud i byene Ploieşti og Lasi for å forhindre at barn slutter på skolen. Vi kan hjelpe barna, påvirke dem og gi dem håp for framtiden. Samtidig jobber vi med foreldrene, slik at de blir i bedre i stand til å ta seg av barna, få jobb og unngå å bli utnyttet i menneskehandel, sier Ionel.

På sentrene får hele familien hjelp samtidig – barna med leksehjelp, foreldrene med rådgivning. Mange blir også ansatt ved sentrene som er en del av Smart-prosjektet. Støtten fra EØS-midlene Norway Grants, har vært helt avgjørende for å drive både familiesentrene og en mobil klinikk som bistår hjemløse tre ganger i uka i hovedstaden. Prosjektperioden går ut i desember i år, og Frelsesarmeen har ikke lykkes med å bli selvdreven. Grunnene til det er mange.

– Folk har en grunnleggende mistro til å donere penger, spesielt til frivillige organisasjoner. Hele samfunnet er gjennomsyret av korrupsjon. Man tror derfor at alle er villige til å stjele eller underslå penger. Slik har samfunnet vært i 30 år. Det er derfor vi må jobbe hardere med å vise folk at pengene faktisk går til det vi sier de skal gå
til, sier Ionel.

Frelsesarmeen i Romania tar små skritt framover, men håper på fortsatt støtte slik at de kan holde Smart-prosjektet gående til de blir mer kjent i landet og klarer å bli selvdrevne. Selv om det målet virker langt unna, gir de ikke opp.

– Kanskje tar det generasjoner for å få slutt på fattigdommen i Romania. Og vi må forandre en generasjon om gangen – så litt om litt vil vi ha en bedre framtid.