Hjemmebesøk, fattig strøk i Romania.

Vrient, vanskelig, velsignet

Sterke inntrykk, utfordringer i kø og mange møter med mennesker som har fått livet sitt forandret gjennom Frelsesarmeen. Jostein og Magna Nielsen opplevde mye i løpet av sine fem år som ledere for Frelsesarmeen i Øst-Europa.

• Foto: Tekst: Stine Frimann - Artikkelen er hentet fra Krigsropet 1-2/2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Jeg trives når det koker skikkelig! Og jeg vet ikke helt hva som skulle kunne toppe opplevelsene vi hadde i Øst-Europa når det gjelder spenning og utfordringer, sier oberst Jostein Nielsen.

Han og kona, oberst Magna Våje Nielsen, er tilbake i Norge etter fem år som ledere for Frelsesarmeen i Ukraina, Georgia, Romania, Moldova og utbryterregionen Transnistria. Det har ikke manglet på utfordringer. Som det å forholde seg til et titalls ulike valutaer og flere språk gjennom en vanlig arbeidsdag, og ikke minst kompliserte regelverk som er ulike fra land til land. Det er også krevende å drive arbeid i områder med stor fattigdom og omfattende utflytting, og i flere områder med okkupasjon og krig, i tillegg til å håndtere utfordringene knyttet til utbredt korrupsjon.

Ting skjer ofte fort i disse landene, og de to offiserene og andre ansatte i Frelsesarmeen måtte stadig ta nye og uventede utfordringer på strak arm.

Jostein og Magna Nielsen.
Jostein og Magna Nielsen er tilbake i Norge etter fem år som ledere for Frelsesarmeen i Ukraina, Georgia, Romania, Moldova og Transnistria.
Jostein og Magna Nielsen.
Frelsesarmeen i Romania. (Foto: Tor Hjelset/Arkiv)

– Man må ha gode nerver for å stå i dette noen ganger, smiler Jostein.

Men ingen av dem er i tvil om at det var verdt det. De opplevde det som et kall å gjøre en innsats for Frelsesarmeen nettopp i dette området, og de trivdes godt med jobben og menneskene der. Og ikke minst, de har så mange sterke historier i bagasjen at det er vanskelig å velge ut noen å trekke fram.

– En av de som gjorde inntrykk på oss, var en mann som var med i et korps i Georgia. Han hadde ikke fast bopel og tok det han kunne få av småjobber for å klare seg, forteller Magna.

Frelsesarmeen har en årlig, internasjonal innsamling i fastetiden, og selv om han hadde lite, bestemte mannen seg for å sette av litt penger og bidra.

– Det utrolige var at hver gang han hadde satt av en liten sum han ville gi, skjedde det noe som gjorde at han fikk den samme summen tilbake. Han kunne for eksempel få tilbud om en jobb dagen etter, som gjorde at han tjente inn igjen de pengene. Han var så stolt! Han sa: «Jeg trodde jeg ville være en som bare måtte ta imot hjelp, tenk at jeg kan få være med og hjelpe fattige i andre land!»

Fengselsarbeid

Frelsesarmeen i Øst-Europa driver et omfattende arbeid i fengsler, hvor det gjerne er svært tøffe forhold. Ofte er det heller ikke så enkelt for dem som kommer ut etter å ha sonet en dom. Men noen får hele livet endret mens de sitter inne.

– I et kvinnefengsel i Moldova har Frelsesarmeen noe som minner om en egen menighet. En av de innsatte som ble med der, har nå kommet ut. Hun har blitt soldat i et Frelsesarmé-korps (nærmiljøkirke) og bidrar aktivt i arbeidet. Nå er hun en av lederne i barnearbeidet og i «See me!», som er et prosjekt der barn kommer etter skoletid og får et måltid mat og hjelp med skolearbeidet, smiler Magna.

SeeMe i Ialoveni.
SeeMe i Ialoveni.
Bilde t.v.: Ana Crivov hjelper barn fra Ialoveni med dagens formingsoppgave. Ialoveni er ett av syv steder i Moldova som har etter skoletid-tilbudet SeeMe. Bilde t.h.: Petru Trohin (med Frelsesarmé-skjold på genseren) trives på SeeMe i Ialoveni. (Foto: Tor Hjelset/Arkiv)

Et annet fengsel der Frelsesarmeen har et arbeid, er et livstidsfengsel for menn i Moldova. De innsatte der vet at de trolig aldri mer får komme ut i friheten. Men selv om de lever midt i veldig tøffe forhold, og med lite håp om noensinne å få et annet liv, valgte Vlad, en av de innsatte, å bli tilhørig i Frelsesarmeen.

– Egentlig avla han soldatløftet, men det er ikke så enkelt å få bruke uniform i fengsel, så vi kalte det offisielt tilhørig. Han var veldig stolt, forteller Jostein.

Da Jostein kom for å være med på gudstjenesten der Vlad skulle tas opp som tilhørig, kom Vlad ham i møte. Han fortalte at han likte en artikkel Jostein hadde skrevet i det russiske Krigsropet veldig godt. Josteins første tanke var at han prøvde å imponere litt ved å få fortalt at han hadde lest artikkelen og at han fulgte med i det russiske Krigsropet.

– Artikkelen han nevnte handlet om en norsk julesang: «Jeg gikk meg over sjø og land». Det er vel kanskje den platteste julesangen av dem alle. Men den stiller likevel et viktig spørsmål: «Hvor hører du vel hjemme?» Poenget mitt i artikkelen var at det spiller ingen rolle hvor du er, hvis du er hjemme i Gud. Det er Magnas og mitt vitnesbyrd også, vi er alltid hjemme, uansett hvor i verden vi bor. Vlad sa at han likte så godt det jeg skrev, og fortsatte: «Jeg håper de endrer lovene så jeg kan komme ut herfra en dag. Men uansett vet jeg hvor jeg bor – jeg er hjemme i Gud, og jeg er Guds representant her i fengselet.» Det var så rørende, og jeg kjente meg virkelig liten, jeg som hadde trodd han bare snakket om artikkelen for å imponere meg!

Denne mannen var langt fra alene om å bli kristen i møte med Frelsesarmeen. Det er mange sterke vitnesbyrd rundt i Øst-Europa, kan de to fortelle. Ikke minst blant dem som velger å bli soldat eller offiser, som
regel som den første i sin familie.

– Her i Norge kommer mange offiserer og soldater fra kristne familier, mange er også fra familier som har vært med i Frelsesarmeen i flere generasjoner. Sånn er det ikke i Øst-Europa, her er Frelsesarmeen en ung bevegelse. Den ortodokse kirke står sterkt, og mange her kjennskap til kristendommen, men de har ikke nødvendigvis noen personlig tro av den grunn. Noen har kanskje en bestemor som var ortodoks kristen, men selv har de ikke hatt noen kristen oppvekst. Da er det veldig sterkt for mange å oppleve bønnesvar og få et personlig forhold til Jesus, forteller Jostein.

Trøbbel i Transnistria

Noen ganger sto de i situasjoner som så ganske håpløse ut, det var vanskelig å se hvordan det skulle kunne løses. Men de opplevde gang på gang at ting løste seg eller la seg til rette på ganske utrolig vis, noe de begge opplevde som tydelige bønnesvar. Som da Frelsesarmeen holdt på å bli kastet ut fra Transnistria, en utbryterregion av Moldova, som nå har egen regjering og valuta. Her har Frelsesarmeen vært til stede i 25 år, men plutselig viste det seg at regelverket var endret og at Frelsesarmeen ikke var registrert på riktig måte. På kort tid måtte de oppfylle mange krav for å ikke bli kastet ut av området.

– Frelsesarmeen hadde blant annet fram til da vært registrert på en privat adresse i Transnistria. Det var ikke lenger tillatt, så det hastet veldig med å få kjøpt et godkjent bygg for å oppfylle vilkårene.

Jostein og Magna kastet seg rundt, startet en kronerulling hjemme i Norge, og på bare noen uker fikk de inn 700.000 kroner til å kjøpe et hus i Transnistria. Men så var det å få kjøpt et bygg. De så på flere, men hver gang de fant noe interessant, trakk selgeren seg. Etter hvert ville heller ikke megleren de brukte ha noe med Frelsesarmeen å gjøre. Det viste seg at de alle hadde mottatt trusler og derfor ikke turte å selge til Frelsesarmeen.

– Det var veldig hektisk aktivitet og mye bønn i den perioden. Og plutselig dukket det opp en mann som eide en bygning han kunne selge til oss. Han skulle flytte fra Transnistria uansett, så han var ikke redd for trusler. Og ikke nok med det, det viste seg at han hadde en slektning som er advokat, og som hadde hjulpet baptistene med å få sine statutter i orden i landet, og som kunne hjelpe oss med det samme.

Men denne gangen var det Frelsesarmeens internasjonale regelverk som kom i veien. De kunne ikke kjøpe huset de ble tilbudt med registreringen de fikk i Transnistria, fordi dette er en utbryterrepublikk som ikke er godkjent av FN.

– Til slutt undersøkte vi om Transnistria kunne godkjenne at vi kunne kjøpe huset med registreringen til Frelsesarmeens hovedkontor for Øst-Europa, istedenfor å kjøpe det med registreringen vi fikk i Transnistria. Det var ingenting som tydet på at de ville godta det, hovedkontoret ligger i Moldova, som Transnistria fortsatt bare har våpenhvile med. Men det ble godkjent! Det opplevde vi virkelig som et bønnesvar. En av offiserene våre sa at hvis han noen gang skulle komme til å tvile på Gud, kunne han bare tenke på det som skjedde i Transnistria, det var ganske utrolig. Nå er alt i orden der, og vi har et hus på hjørnet av Lenin-gata og Karl Marx-gata, ler Jostein.

Landene tømmes for folk

En av de største utfordringene Frelsesarmeen sliter med i alle landene i Øst-Europa, er den store fraflyttingen. De fleste som har muligheten, prøver å komme seg til andre land for å søke en bedre framtid. Mange etterlater også barna sine hjemme mens de selv reiser for å jobbe i andre land. Det skaper store utfordringer. Barna har gjerne en slektning eller nabo som ser etter dem, men mange får ikke fullgod omsorg og kan gå litt for lut og kaldt vann. Frelsesarmeen jobber derfor mye med å hjelpe barn og unge med mat, skolegang og aktiviteter.

Barn etterlates.
Mange foreldre etterlater barna sine hjemme mens de selv reiser for å jobbe i andre land. (Foto: Kristianne Marøy/Arkiv)

Dette arbeidet har gitt gode resultater, og mange av barna får en utdanning. Når disse barna blir voksne, kunne de vært viktige ressurser for Frelsesarmeen og landet sitt. Men også de benytter første anledning til å emigrere og søke en bedre framtid andre steder i Europa, USA eller Canada. Det skaper store utfordringer for landene de reiser fra, noe også Frelsesarmeen merker.

– Det kommer mange nye folk inn i korpsene, men fordi fraflyttingen er så omfattende, er det hele tiden like mange som slutter fordi de reiser fra landene. Vi klarer så vidt å holde tritt med fraflyttingen. Moldova hadde for eksempel et folketall på rundt 5 millioner i 2004, nå er det offisielle tallet 3,8 millioner. De som drar, har ikke nødvendigvis forlatt landet permanent. Mange av dem investerer i eiendom i hjemlandet og planlegger å komme tilbake, men først når de blir pensjonister. Det kommer til å bli en veldig forgubbing av befolkningen. Det ser vi allerede, det er de unge, sterke og friske som reiser. Barn og gamle blir igjen.

Det å finansiere arbeidet er også krevende, i det som er noen av de fattigste landene i Europa. Mange frelsessoldater i disse landene gir tiende til korpset sitt, men svært mange av dem er minstepensjonister, arbeidsledige eller lavtlønnede. Dermed utgjør det lite i kroner og øre, og arbeidet forblir avhengig av finansiering utenfra. Romania er det best stilte av landene økonomisk, det er det tiende fattigste landet i Europa. De har større tilgang på naturressurser enn de andre landene, og en større middelklasse. Men også her er fattigdommen stor.

– Det er egentlig to verdener, de som lever i den offisielle økonomien, og de som lever utenfor. I Moldova for eksempel, er arbeidsledigheten offisielt på 70 prosent. Men det tallet er langt fra riktig, fordi bønder ikke registrerer seg, så de betaler ikke skatt. Det er mye korrupsjon i landet, så det er få som ønsker å betale skatt. Dermed har de heller ikke tilgang til sosialtjenester eller helsevesenet. De dyrker jorda si, og klarer seg. Men siden de ikke betaler skatt, har kommuner med mange bønder få inntekter. Da er det ikke akkurat drømmejobben å være lærer der, kommunene betaler lønn, men har lite å rutte med, forklarer Magna.

Lek på SeeMee.
Nabolag i Ploiesti, et av stedene Frelsesarmeen har hjemmebesøk. (Foto: Kristianne Marøy/Arkiv)
Lek på SeeMee.
Lek på SeeMee. Mange barn opplever omsorgssvikt, og Frelsesarmeens tilbud betyr mye og kan vise til gode ringvirkninger og resultater. (Foto: Tor Hjelset/Arkiv)

Takknemlige

Selv om Moldova er Europas fattigste land, var det tydelige tegn på utvikling i landet. En del mennesker fikk bedre råd, og det ble stadig startet opp nye butikker og bedrifter. Men så kom korona.

– I starten av epidemien ble alt stengt ned, som skoler og alle butikker utenom matbutikker og apotek. Etter en måned uten inntekter var det mange butikkeiere som ikke klarte å betale husleia, og veldig mange gikk konkurs. Det hadde dramatiske effekter på økonomien, for det finnes ikke offentlige krisepakker for å hjelpe bedriftseiere og andre som blir rammet av korona i Moldova, sier Magna.

Etter en stund måtte regjeringen åpne opp igjen, ellers ville folk trolig gjort oppgjør og regjeringen ville blitt avsatt, konsekvensene var for store for folk flest.

Frelsesarmeen har fortsatt sitt arbeid i alle landene i Øst-Europa-territoriet under epidemien, selv om ting måtte gjøres annerledes på grunn av smittevern.

– Mange korps har blant annet holdt gudstjenester på Facebook, siden folk ikke kunne samles fysisk. Det har fungert bra, forteller Jostein.

Dette var offiserparets andre periode i Øst-Europa, sist måtte de reise hjem på grunn av helseutfordringer. Da de i 2015 ble spurt om å reise tilbake, føltes det helt riktig. Og de visste ganske nøyaktig hvor lenge det var meningen at de skulle bli.

– Da vi skulle reise, var vi ett av seks ektepar som søkte oppholdstillatelse for å jobbe for Frelsesarmeen i Øst-Europa. De andre parene fikk alle oppholdstillatelse for ett år. Vi fikk for fem. Og akkurat som det føltes riktig for oss å dra dit, vet vi at det er riktig at vi nå er tilbake i Norge. Vi er veldig takknemlige til Gud og Frelsesarmeen for muligheten vi fikk til fem nye år i Øst-Europa, sier Magna.

Jostein og Magnas ordre om å reise til Øst-Europa ble kunngjort 1. april 2015. Samme natt hadde Jostein en drøm. I drømmen så han at Frelsesarmeen startet opp et arbeid i Bulgaria. Kunne det faktisk være meningen at Frelsesarmeen skulle gjøre nettopp det? Hvordan det gikk, kan du lese om i neste nummer av Krigsropet.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER