De vanskelige spørsmålene

Tekst: Hilde Dagfinrud Valen, Krigsropet nr. 48, 2017

Som Frelsesarmeens verdensleder, er general André Cox øverste leder for Frelsesarmeen i over 130 land. Han har dermed det overordnede ansvaret for å holde hele denne fargerike, mangfoldige bevegelsen sammen til en helhet og en enhet som på best mulig måte fyller Frelsesarmeens oppdrag: «Å forkynne Jesu Kristi evangelium og i hans navn møte menneskelige behov uten diskriminering».

– Vokser Frelsesarmeen fortsatt på verdensplan?

– Ja, særlig i Afrika og Asia vokser Frelsesarmeen veldig fort. Europa er det eneste unntaket, og strever mest. Europa representerer nå bare rundt 3 prosent av soldatene i Frelsesarmeen på verdensplan. 75 prosent av soldatene befinner seg i Afrika og Asia, og det må vi ikke glemme. Det er jo lett å tenke at det ville være fint om vi i Europa kan få alt slik vi vil, men faktum er at vi representerer en veldig liten del av Frelsesarmeen, sier Generalen.

– Så på verdensplan er det vi i Europa som ofte framstår som «de merkelige frelsessoldatene», med den fremmede problematikken og «de rare meningene»?

– Ja, det er vi som er «de rare folka»! smiler Generalen.

Det sier seg selv at det er stor spennvidde i tema som engasjerer og utfordrer Frelsesarmeen innen både etikk og teologi i så mange ulike land og kulturer over hele kloden.

– Når vi snakker om hva som er utfordrende tema rundt omkring i verden, er jo nettopp dette noe av utfordringen: Hvordan vi som én Frelsesarmé forholder oss til dilemmaene ut fra alle de ulike kulturelle perspektivene, sier Generalen.

Den utfordrende dualiteten

General André Cox er inne i sitt fjerde år som Frelsesarmeens verdensleder. I denne perioden har han hatt et særlig fokus på det som på engelsk kalles «The accountability movement», på norsk oversatt til «Ansvarlighetsbevegelsen». Det handler om at Frelsesarmeen alltid skal være åpen og transparent, uten noe å skjule. Pålitelige, etterrettelige, troverdige og ansvarlige på alle områder, på alle nivåer, innen alle arbeidsgrener, hver enkelt ansatt, hvert enkelt medlem, i møte med hvert enkelt menneske vi møter, alle steder i verden – i samtlige 128 land hvor Frelsesarmeen arbeider per i dag.

Det er i forbindelse med Frelsesarmeens årskongress at Generalen besøker Norge noen travle dager, som også rommer et tidsraust intervju med det norske Krigsropet. Den første delen av samtalen har handlet om ansvarlighet og åpenhet innenfor områder som økonomi, sosialarbeid, menighetsarbeid, og i det personlige livet (Krigsropet nr 37). Samtidig gjelder ønsket om ansvarlighet og åpenhet også Frelsesarmeens standpunkter i vanskelige etiske spørsmål, der grunnene, meningene, erfaringene og konsekvensene er mange og komplekse.

– Ulike land har ulike utfordringer, og mange land har også lovgivning som går på tvers av Frelsesarmeen standpunkter. Hva kan du si om dette?

– Det er et faktum at i Europa, og i stadig økende grad også i usa, er det nå en stor debatt om aktiv dødshjelp. Det er en utfordring for oss når lovgivning rundt aktiv dødshjelp gjør det mulig å velge hvordan og når man vil dø. I utgangspunktet bryter jo denne lovgivningen med alt det vi grunnleggende tror på: Vi tror at vi er skapt av Gud, og at Gud kjente hver eneste en av oss til og med før vi ble født. Vi tror at Gud vet alt om oss, og at han har en plan for livet vårt. Vi er derfor uenige i at vi kan «pick and choose» når det gjelder liv og død, men hvordan forholder vi oss til realitetene? Hvordan møter vi og støtter vi på en best mulig måte dem som lever med så store lidelser at de fra dypet av denne smerten ikke ser noen annen utvei enn aktiv dødshjelp? Det er disse spørsmålene og dilemmaene vi virkelig strever og kjemper med – og som det er viktig at vi strever og kjemper med, sier Generalen.

– Dette er bare én av mange relevante utfordringer vi må forholde oss til. Andre steder er det for eksempel spørsmålet om abort som har størst fokus. Det er jo en del kristne som sier «absolutt aldri, under noen omstendighet». Igjen – vi vet at Gud kjenner dette barnet fra før det blir født, og vi tror at livet starter ved unnfangelsen. Men samtidig – hvis du ser på Frelsesarmeens etiske standpunkter, slik vi formulerer dem, så gir de også uttrykk for at vi synliggjør disse etiske utfordringene og kjemper med dilemmaene: På hvilken måte kan vi være gode medvandrere for en kvinne som strever med omstendigheter vi knapt kan forestille oss, og som ut fra den vanskelige situasjonen hun er i ikke ser noen annen utvei enn abort? Igjen har vi denne utfordrende dobbelheten, denne dualiteten: Vi er veldig tydelige på hva vi tror, men samtidig må vi være pragmatiske: Hvordan kan vi nå ut og hjelpe mennesker, og være der for dem på en god måte, også når de tar andre valg enn det vi i utgangspunktet tenker som det ideelle? En del kristne kan være…

Generalen stanser og leter etter de riktige ordene, før han fortsetter:

– En del kristne kan tenke veldig svart/hvitt, og er noen ganger uforsonlige, dømmende og utilgivende. Prinsippene er det aller viktigste for dem. Men jeg tenker at utfordringen for oss som kristne, og som Frelsesarmé, er hvordan vi best «går noen mil i noen andres sko», uten å slå dem når de ligger nede. Jeg mener dette er den følsomme spenningen vi utfordres av og må leve med i mange spørsmål. Det første vi må reflektere over når vi snakker om disse spørsmålene, er: Hvordan forholder vi oss til mennesker som ikke tror det vi tror, eller som ikke ser ting på samme måte som oss? Jeg tror ikke dette betyr at vi dermed skal akseptere alt samfunnet kaster på oss, men for oss som Frelsesarmé handler det alltid om det ansvaret vi har overfor våre medmennesker, sier Generalen.

Å snakke om det vanskelige

– I Norge er det spørsmålet om homofilt samliv som er det store temaet som tilsynelatende ofte står i veien for «absolutt alt». Mange ønsker at Frelsesarmeen skal være mer transparent når det gjelder hvordan disse spørsmålene diskuteres, og etterspør åpenhet om disse prosessene.

– Disse spørsmålene møter vi ikke bare i Norge, det er et stort tema i mange land. På internasjonalt plan er dette spørsmål som vi reflekterer over og jobber med, sier Generalen.

– La meg først si at når det gjelder spørsmål om seksualitet, er ikke det et tema jeg synes vi har forholdt oss særlig bra til gjennom Frelsesarmeens historie. Og jeg har ofte sagt at vi strever med hele dette spørsmålet om samliv og ekteskap mellom to av samme kjønn. For vi aksepterer jo etter hvert mange andre områder innen samliv som vi ikke gjorde tidligere, som skilsmisse og gjengifte. Både skilte og gjengifte er jo medlemmer av Frelsesarmeen, aktive i korpsene (menighetene) våre, og en del av fellesskapene våre. Hvorfor er dette spørsmålet om homofilt samliv på en måte det siste spørsmålet som gjenstår – «den siste bastionen»? Hva er annerledes med dette? Jeg tror vi må gå i oss selv og reflektere over dette, og over oss selv, så vi ikke blir vår tids fariseere som løfter pekefingeren mot andre mennesker. Min absolutt største frykt er at vi skal bli det 21. århundrets nye fariseere – de rettferdige, sier Generalen.

For homofile og lesbiske har sin naturlige plass som både soldater og offiserer i Frelsesarmeen – det er samlivsetikken som utfordrer.

– Vi kan være uenige eller kjenne oss usikre, men igjen handler det om hvordan vi på best mulig måte kan gå ved siden av mennesker akkurat slik de er og slik de har det. Frelsesarmeen har egentlig et ganske godt utgangspunkt når det gjelder hvordan vi møter disse spørsmålene. Vi har jo gjennom historien vår vært veldig pragmatiske i måten vi responderer overfor mennesker og nye utfordringer. Vi ser ikke på menneskers hudfarge, rase, og heller ikke på menneskers seksuelle legning, når det handler om å nå ut til mennesker med hjelp og støtte. Vår oppgave er å «forkynne evangeliet og møte menneskelige behov uten diskriminering». Så hva skjer når mennesker, for eksempel homofile, så responderer på dette, og kommer til oss, kommer til tro, kommer til fellesskapene våre? Hvor går veien videre fra her? På korpsplan, i flere av menighetene våre, trenger vi nok å finne fram til gode måter vi også kan nå ut til disse medmenneskene våre og disse miljøene i lokalsamfunnet vårt. For også dette er et faktum det er viktig at vi merker oss: I mange tilfeller er de homofile, de som blir tiltrukket av samme kjønn, ofte marginalisert i samfunnet vårt og blant de marginaliserte i verden. Kanskje er de noen av de mest sårbare menneskene i samfunnet vårt i dag. Dette er noe av det spenningsfeltet vi står i. For det er et spenningsfelt her, det kommer vi ikke unna, sier Generalen. Han understreker på nytt behovet for å være pragmatiske, altså per definisjon «kloke, praktiske, løsningsorienterte, positive, fornuftige, og flinke til å forholde oss til virkeligheten, og ikke bare til prinsipper eller teoretiske regler».

– På samme måte som i spørsmål som abort og aktiv dødshjelp, ser jeg ikke for meg at vi beveger oss mot et standpunkt der vi plutselig har en annen teologi, eller at vi brått endrer det vi grunnleggende tror. Jeg tror ikke vi er der. Vi tror fremdeles på menneskelivets ukrenkelighet, og vi tror fremdeles at ekteskapet mellom en mann og en kvinne er et basisfundament i Bibelen. Men jeg tror at utfordringen for Frelsesarmeen nå, er å finne ut av hvordan kan vi være utadvendte, åpne og lyttende. Hvordan kan vi være gode medvandrere for dem det gjelder, og for dem som har et annet syn og en annen overbevisning i disse spørsmålene? Hvordan får vi fjernet fordømmelsen og fordømmelsesaspektet? Det er også viktig for meg å understreke at muligheten til tjeneste og ansettelse i Frelsesarmeen blir gitt uten diskriminering, og ikke er avhengig av, eller påvirket av, den enkeltes seksuelle orientering eller legning, sier Generalen.Dialog er også å lytte

– Så dette er spørsmål dere diskuterer på lederplan i verden nå? Hva skjer videre?

– Ja, dette er temaer vi strever med, og som vi fortsetter å kjempe med. Vi vil ikke bygge opp barrikader og si at «det vil vi ikke se på». Vi har begynt å utarbeide et teologisk ressursmateriale for å hjelpe folk til å tenke igjennom noen av disse temaene – og diskutere dem, slik at vi kan få til gode og mer åpne samtaler. Vi har spurt oss: Hvordan hjelper vi folk i Frelsesarmeen, de som er med i korpsene (menighetene) våre, til å reflektere rundt disse spørsmålene? Troen vår er formet av Guds Ord, ved å lese Bibelen, men hvordan knytter vi dette sammen med måten vi arbeider på og hvordan vi møter mennesker? Se på hvordan Jesus gjorde sin tjeneste blant menneskene, måten han møtte mennesker på: Han passet inn over alt, også blant de som levde i ytterkantene av samfunnet, som var utstøtt og sett ned på, de som andre ikke ville ha noe med å gjøre. Han ble konstant kritisert for hvem han omgikk med. Kaller ikke Jesus oss til å bli involvert i livet til alle mennesker og alle slags mennesker, også når det utfordrer det vi selv tror og mener?

– I alle disse etiske spørsmålene har også frelsessoldater ulike syn. Hvordan kan vi leve best mulig med ulike meninger i spørsmål som dette?

– Jeg tror at det materiellet vi nå er i gang med å utvikle, vil hjelpe oss til å bli bedre i stand til å snakke om disse spørsmålene, uten å bli ufine med hverandre. Vi trenger å lære hvordan vi kan ha disse samtalene. Vi har ytterpunktene av meninger på begge sider, og mange sterke meninger og oppriktige overbevisninger, der det tilsynelatende er umulig å bli enige. Men stort sett så klarer vi jo likevel å forsone oss med dette og med hverandre.

– Så dette er også en del av det å være en åpen og transparent Frelsesarmé – å ta folk med inn i de dilemmaene vi strever med, det meningsmangfoldet vi utgjør og de prosessene som foregår?

– Ja, men dialog innbærer også å lytte – ikke bare å snakke. Jeg tror at nettopp dette er utfordringen for oss: Har vi denne evnen til oppriktig dialog – som betyr at vi også oppriktig er villige til å lytte til andre meninger? En dialog der målsettingen ikke skal være å omvende de andre til en eller annen mening, helst samme mening som sin egen. Det handler om å være i stand til både å respektere andres syn, og viljen til å være i en god dialog. Men disse diskusjonene skal ikke få ta all vår energi, tid og kapasitet. Vi kan ikke stoppe med å gjøre oppdraget vårt! Når vi ser rundt oss på den stadige økende nøden og fattigdommen i den verden vi lever i, og de enormt store utfordringene dette innebærer, så har vi ikke tid til, eller den luksusen det er, å bli sittende fast i diskusjoner om læresetninger. For vi kommer aldri til å bli helt enige, eller løse alle utfordringer. Å bruke opp tiden vår på å diskutere, er ikke det vi er kalt til å gjøre. Så derfor: Dialog – ja! Men teologisk uenighet skal ikke være det som kjennetegner Frelsesarmeen, eller som sluker all tiden vår. Forhåpentligvis vil dialogen være noe positivt for oss, en berikelse. Jeg tenker at vi i Frelsesarmeen alltid har vært pragmatiske gjennom vår 150 år lange historie, og at vi må fortsette å være det. Da vil vi finne løsninger underveis. Selv i noen av disse vanskelige utfordringene, ser vi at veier åpner seg og mennesker finner løsninger. Men la oss aldri glemme å være en mobilisert Frelsesarmé i møte med nøden i verden! sier general André Cox.



hilde.dagfinrud.valen(a)frelsesarmeen.no



Denne artikkelen sto opprinnelig i Krigsropet nr. 48, 2017 og ble første gan publisert på nett samme år.