Nettsiden

Linda ruset seg i 20 år – nå er hun frontfigur for julegrytekampanjen

Frelsesarmeen i Larvik kaller henne et forbilde. Selv ønsker hun å vise andre at det finnes håp midt i mørket.

• Foto: Mette Randem / Tekst: Marit Dehli
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Jeg ville noe mer med livet mitt. Jeg ville vise at jeg bryr meg om folk og være til stede for dem som har behov for hjelp.

For åtte år siden ble Linda utskrevet etter et halvt års behandling på Borgestadklinikken i Skien. Etter over 20 års alkoholmisbruk var hun endelig nykter og lengtet etter fellesskap med andre. Mye har skjedd på de åtte årene. Blant annet fronter hun i desember Frelsesarmeens julekampanje både på TV og i sosiale medier.

Du kan også høre hennes sterke historie på Håp i ei gryte på TV2, torsdag 17. desember kl. 20.00

Linda ønsket seg et fellesskap, og så en dag hun satt og bladde i lokalavisa, så hun plutselig en rubrikk som annonserte møte i Frelsesarmeen. Ville folk der ta imot henne?

– Selv om jeg ikke har vokst opp i noe kristent hjem, har jeg alltid hatt en barnetro. Jeg har visst at Jesus har vært der og passet på meg.

Støtt julegryta her


Vokste opp med tomt kjøleskap

Noe ble sådd i henne på søndagsskolen. Linda vokste opp rett ved det lokale bedehuset, og familien troppet ofte opp på møter. Det menighetsfolket ikke visste, var at moren og de fire barna kom når det ble servert mat, for hjemme var det tomt i kjøleskapet. Linda forteller om en barndom som ble vond og vanskelig av mange grunner. Faren var alkoholisert og døde da hun var åtte år. Få visste om de skjøre hjemmeforholdene, og Linda våget ikke å dele smerten med noen.

– Jeg har alltid hatt en dragning mot alkohol, kanskje det ligger i genene. Det begynte forsiktig mot slutten av tenårene. Jeg var mye ensom og alene, men alkohol ga meg noe. Samtidig visste jeg at alkoholen ikke var noen god venn, bare noe som ville ødelegge meg. Likevel fortsatte jeg.

Hun var sikker på at hun skulle dø med flaska under armen.

– Mange ganger våknet jeg opp i mitt eget spy. Etter en måneds behandling bar det rett ut på fylla.

Livet var brokete. Smertefulle minner fra oppveksten plaget henne. Flere ganger forsøkte hun å bli rusfri og var på ulike behandlingsklinikker.

– En tid satt jeg mer i fyllearresten enn jeg var ute. Ofte drakk jeg fram til jeg skulle på jobb. Til slutt fikk jeg brev fra styret i blokka om utkastelse, men jeg klarte å ta meg inn.

Larvik kommune nektet etter hvert å betale for behandling, sprekkene var for mange.

Veien tilbake til et rusfritt liv

Likevel var det noen mennesker som trodde på henne og betalte for et behandlingsopphold på Evangeliesenteret. Her klarte hun endelig å bli rusfri, og på en gudstjeneste fikk Linda med seg et kort brev, som en hilsen fra Jesus der det sto: «Bare rop på meg, spør meg, snakk med meg ... Du er fri til å kontakte meg, det er opp til deg. Jeg vil vente fordi jeg elsker deg!»

Lappen ble med videre sammen med et ønske å ha en menighet å gå til, også etter endt behandling. Linda lette litt rundt i Larvik, men strevde med angst. Til slutt våget hun seg inn på bakerste benk hos Frelsesarmeen, og umiddelbart kjente hun seg nesten trygg, hun var hjemme.

– Jeg følte at her skulle jeg være. Lederne på Frelsesarmeen i Larvik dro meg i gang. Men jeg var veldig redd for at folk skulle dømme meg. Hvis jeg var for sent ute, turte jeg ikke å gå inn.

Hun tok små steg og ble med på mer og mer av menighetslivet. Fellesskapet i Frelsesarmeen setter hun stor pris på, og de på henne.

– Hvis jeg er borte en gang, sier folk at de har savnet meg, forteller Linda.

Armene hennes er dekket av tatoveringer. «Believe» og «Fighter» er gode påminnelser. Linda vil heller ha sommerfugler, bedende hender og kors på huden enn stygge arr etter selvskading. Mellom motivene har hun spedd på med tall fra 1 til 8. Det er ikke tilfeldig, hvert år uten rus fyller hun på med et nytt siffer.

– Jeg har vært rusfri i åtte år, men klarer ennå ikke å være stolt av det.

– Da er vi stolte for deg, skyter Solfrid inn fra sidelinjen, en av lederne på Frelsesarmen i Larvik.

Om hun strever litt med selvbildet, skjer det noe med Linda når hun tar på seg soldatuniformen, for soldat har hun blitt. Å være soldat i Frelsesarmeen innebærer blant annet at man ikke drikker alkohol.

– Når jeg går i uniformen i byen, viser jeg at jeg har klart det! Livet jeg hadde, har jeg lagt bak meg, og jeg vet at det er håp.
– Linda

Rustrangen er helt borte.

– Noen sa at de fem første årene er vanskelige, og det var de, men jeg har klart det selv. Jeg tenker aldri på å drikke mer. Kostnaden er for stor. Jeg har tatt valget, det skal jeg stå for og følge livet ut. Jeg er stolt over at jeg kan vitne om Jesus. Han har passet på meg, det er så trygt. Om jeg ikke ber en kveld, slår han ikke hånda av meg. Han tilga meg for det jeg har gjort da han gikk i døden på korset. Jeg er glad for at han er der når jeg står opp hver dag. Om jeg er deppa, så tenker jeg fort på fellesskapet her på Frelsesarmeen som holder meg oppe.

En håpsbærer – også i jula

Larvik kommune har igjen fått tro på Linda og gitt henne fast ansettelse som renholder på deltid.

– Jeg mestrer mer og er aldri redd for å ta i et tak. Smerten jeg har vært igjennom, har lært meg å være sterk. Mange har sett meg ligge nede, men jeg har reist meg og kan gå med løftet hode.

– Du er en god representant og et forbilde for oss! Alle har vi en bagasje, om vi har vært rusavhengige eller ikke. Du står trygt. Det gjør det lettere for folk som sliter, å ta kontakt. Jeg tror at Gud skal gjøre enda mer i livet ditt. Dette er bare begynnelsen, sier Solfrid.

– Det stemmer jo, smiler Linda.

Det rører seg i hjertet når folk fra det gamle miljøet hennes kommer innom.

– Jeg bryr meg om dem og kjenner meg igjen. Jeg ønsker sånn at de skal komme ut av det, men folk må ville det selv. De kan prate med meg om de vil.

Nå tester hun ofte ukjent terreng, og i desember forteller hun sin historie på Håp i ei gryte på TV2 torsdag 17. desember kl. 20.00. Hun er også en av frontfigurene i Frelsesarmeens kampanje for å fokusere på Julegryta 2020. Hun synes det er rart å se seg selv på TV- og mobil-skjermer, men vet at det kan hjelpe andre.

– Nå tenker jeg ikke på det som var, for det er framover vi skal. Jeg vet at Jesus står og venter på meg. Jeg er et vitne om at han lever. Han er ved siden av meg og går sammen med meg. Det gir meg trygghet.

Gi håp i ei gryte

Hvor ofte vil du gi?
Hvor mye vil du gi?

RELATERTE SAKER