Mister de støtten?

Regjeringen mener dagens ordning ikke fungerer, og foreslår dessuten å kutte millioner til ideelle aktører som til nå har hatt fast støtte.

Statsråden får en hard jobb med å roe ned forsamlingen:

– Det er like mye penger tilgjengelig, hevder hun.

– For oss er det få alternativer, framhever “Roy”.

Kjerkol prøver å berolige:

– Vi ønsker at Gatehospitalet skal fortsette og har ikke noe ønske om å ødelegge dette tilbudet. Så jobber vi også med et regelverk som kan gjøre det mulig å få innvilget søknaden for flere år, så du får forutsigbarhet.

Gatehospitalet redder liv

Men blir det forutsigbart når det ikke finnes noen garanti for om lavterskel-sykehusene er sikret en pott på 86 millioner kroner, som i fjor? Øremerkede midler er det brennhete temaet når statsråden besøker Gatehospitalet under budsjettforhandlingene.

I spisesalen får Kjerkol vite hvilken unik kompetanse som finnes på huset. Her er leger, sykepleiere og vernepleiere som er drillet i å håndtere svært sårbare mennesker med sammensatte helseutfordringer. Det er egen avdeling for kvinner, én for menn og en palliativ enhet for mennesker i livets sluttfase.

– Forestill deg at du er 48 år. Du begynte med rus da du var 12 og injiserte fra du var 18. En dag får du nyresvikt, begynner daglig leder Liv-Bente Nilsson.

Hun forteller om hvor kritisk sykdommen kan bli for en kvinne med en allerede tung livsbagasje, som bor i en kaotisk kommunal leilighet, sliter med ensomhet og må erkjenne at livet nærmer seg slutten. Hva skal hun gjøre? Og hvor skal hun gjøre av seg?

Syke rusavhengige er en utfordrende gruppe for det ordinære hjelpeapparatet. De trenger noen som har kompetanse på rus og psykiatri.

– Gatehospitalet avverger mange alvorlige sykdomsforløp. Vårt tilbud redder liv og forebygger innleggelser og re-innleggelser i spesialisthelsetjenesten, og vi avlaster kommunene. Det sparer samfunnet for penger, fastslår Nilsson.

Marianne Ørpetveit, leder for Gatehospitalet i Bergen henger seg på:

– Oppfølging av pasienter avlaster også helsekøene, mener hun og understreker hvor mange timer de bruker til å følge pasientene til lege, tannlege og spesialister.

De sørger for at utrygge mennesker blir stabilisert før sykehusinnleggelser.

Liv-Bente Nilson mener tid og tilstedeværelse er avgjørende for å møte pasientene.

– Tillit og alliansebygging er den viktigste valutaen hvis vi skal hjelpe denne gruppen på en effektiv måte. Pasientene trenger tid og sjanser, men opplever mye diskriminering. Over år har vi opparbeidet en unik faglig kompetanse og er et uerstattelig bindeledd. Vi vet også at flere byer ønsker gatehospital, men tilskuddsordningen slik den er i dag og kan komme til å bli, begrenser muligheten for dette.

Ventelistene til gatehospitalene er alltid lange. For slitne rusavhengige ønsker seg hit. I trygge rammer får de hvile, god ernæring, sårstell, behandling for infeksjoner og abstinenser – eller omsorg ved livets slutt.

De kan ta inn pasienter som hører til i andre kommuner, men som er for syke til å reise hjem. Syke utenlandske rusavhengige som mangler oppholdstillatelse, kan også få et rom her.

Hvem vil overta pasientene?

Hva skjer hvis tilbudet faller bort? Frode Woldsund, regionleder for Frelsesarmeens rusomsorg, understreker at Gatehospitalene er tiltak som er satt i gang på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Han er bekymret for de varslede endringene.

– 70 ansatte vil da stå uten jobb. Vi har husleieavtaler som varer framover i tid. Ikke minst har vi en stor gruppe pasienter som ingen andre er klar til å overta.

Kjerkol forsøker å forklare:

– Vi har lagt om midler som har gått til navngitte tilskuddsmottakere på statsbudsjettet, over til åpne søknadsbaserte ordninger. Det betyr at Gatehospitalet ved å søke Helsedirektoratet, kan få finansiering gjennom tilbudet de gir til pasienter som virkelig trenger dem. Det er det ingen tvil om.

Hun forsikrer at det nye forslaget ikke er en tilbakemelding på manglende kvalitet.

– Det er mer en opprydning og en utvikling der stadig flere navngitte tilskuddsmottakere beslaglegger store midler. Nå gis det heller penger etter måloppnåelse og kvalitet i innholdet, sier Kjerkol.

Frode Woldsund liker ikke signalene om at Gatehospitalet må dokumentere et tett samarbeid med kommunen.

– Det sender et signal om at vi ikke er kvalifisert. Som organisasjon har vi en stor utfordring med penger, forpliktelser til eiendom, til ansatte og ikke minst pasientene. Hvem andre skal overta pasientene hvis vi må legger ned? Skal vi tørre å vente på dette før vi varsler oppsigelse til de ansatte? Hvis det kreves en samarbeidsavtale med kommunen, tror jeg det sitter langt inne.

– Jeg tror Oslo kommune absolutt er interessert i at dette tilbudet skal fortsette, repliserer statsråden, men kan ikke love at Gatehospitalet tildeles midler.

– Men jeg føler meg veldig trygg på at dette er et tilbud som er godt, som pasientene trenger, og som de vil komme godt ut av i søknadspotten på 440 millioner.

Hun bedyrer at det vil gå kort tid mellom fristen for å søke som er 1. desember, og til utbetalingen i midten av januar.

– Det håper jeg bidrar til forutsigbarhet og at man kan ha drift som normalt slik at pasientene blir godt ivaretatt.

Etter å ha lyttet til ledelsen, ser statsråden at tilbudet fyller en viktig funksjon i tillegg til den offentlige helsetjenesten.

– Det er ingen tvil om at man her tar tak i ting som ofte glipper. Her har man satt pasientene i sentrum og bygget tjenesten ut fra hva de har behov for.

Kanskje har hun gode nyheter? Neste år kommer det en stortingsmelding med fokus på rusomsorg.

– Vi skal legge fram en forebyggings- og behandlingsreform, sier Kjerkol, uten å røpe så mye mer.

Kjærlighet i veggene

Men nå venter flere på henne. I etasjen under sitter Tom Erik klar ved kjøkkenbordet.

– Jeg setter stor pris på å være her. Her får man den roen og freden man trenger, og hjelp til å komme videre hvis man skal på sykehus. Du får muligheten til god hvile og god behandling over tid. Det kan være avgjørende for om man tar kvelden før tiden. Hvis Gatehospitalet forsvinner, tror jeg mange vil gå rundt med plager som kan ende med død. Forutsigbarheten er viktig.

Helseministeren får mer å tenke på. Men nå peker rådgiveren hennes på klokka.

_ Jeg må reise, sier hun.

– Kjører du kollektivt, eller? spør Tom Erik.

– Nei, kikker du ut av vinduet, ser du den svarte regjeringsbilen, ler statsråden.

Tom Erik har mer på hjertet:

– Det er mye kjærlighet her, den sitter i veggene. Når du kommer hit, kjenner du at angsten slipper litt taket.

“Roy” stikker hodet inn, og nikker enig:

– Selv om du har vært her flere ganger, er det ikke skambelagt å komme tilbake.

Han kikker etter statsråden som forsvinner ut, og sukker:

– Jeg er overhodet ikke tryggere på framtida for Gatehospitalet, stikk motsatt. Vi må ta vare på tilbudet vårt, det finnes ikke noe alternativ.

Marianne Ørpetveit fra Gatehospitalet i Bergen slapper mer av:

– Jeg føler meg veldig trygg på at hun forstår konseptet og at det er et behov her. Vi går likevel inn i framtiden med forsiktige steg.