20 år som sykehus for gatefolket

– Jeg håper virkelig Gatehospitalet vil bestå til evig tid! Det er utrolig viktig for de som sliter. De ansatte her gjør en så stor forskjell, sier Gunn Monica Leier, som kom til Gatehospitalet første gang i 2010.

Den gangen ble hun bare der en uke eller to. Hun var mager og utslitt av et hardt liv med heroin, og trengte å hente seg inn litt. Men hun ville ut på gata igjen så fort som mulig.

– Når man er rusavhengig, er trangen til å ruse seg veldig sterk, forteller hun.

Omsorgen og hjelpen hun fikk på Gatehospitalet gjorde likevel en stor forskjell. Hun hadde prøvd omtrent alt av avrusningstilbud, men det var her hun fikk den hjelpen hun trengte. Her er det ro, avdelingene er ikke så store, og de ansatte har tid.

– Jeg ble hørt, sett og forstått. På Gatehospitalet får man ikke bare mat, en seng og medisinsk hjelp. De ansatte er der som medmennesker. De har tid til å prate. Ingen blir sett ned på. Det gjelder alle de ansatte, jeg husker godt hun som vasket der for eksempel, hun smilte og var så hyggelig. De er glade i pasientene, rett og slett!

Gunn Monica kom tilbake til Gatehospitalet flere ganger. Etter hvert fikk hun plass på Frelsesarmeens rusbehandlingsinstitusjon Behandlingstunet. Etter siste opphold der, har hun klart å holde seg rusfri i åtte år.

Hun har funnet måter å håndtere dårlige dager på istedenfor å ty til rus. Blant annet trener hun mye. Krigsropet intervjuet henne sommeren 2023, før hun stilte på startstreken til sin første halvmaraton.

Gunn Monica er soldat i Frelsesarmeen. Hun stilte opp som frivillig, og ble etter hvert ansatt på Fyrlyset i Oslo.

Hun er sikker på at hjelpen hun fikk på Gatehospitalet, var en veldig viktig del av det at hun klarte den tøffe kampen ut av rus.

Gunn Monica er langt fra alene om å verdsette hjelpen Gatehospitalet gir.

Daglig leder på Gatehospitalet, Liv-Bente Nilsson, får ofte at «Hadde det ikke vært for Gatehospitalet, hadde jeg ikke vært her i dag».

– Mange kommer hit på flere opphold hvert år, og det å ha de ankerpunktene gjør at de fortsatt er i live, sier hun.

Hun får blandede følelser når hun hører slike ting.

– Det er godt å vite at Gatehospitalet utgjør en så stor forskjell. Og samtidig er det vondt å høre om mennesker som har så vanskelige liv.

Tilpasset mennesker i rus

I 2004 startet Frelsesarmeen tilbudet fordi det var et skrikende behov for et helsetilbud spesielt tilpasset mennesker i rus. Gjennom to tiår har Gatehospitalet vært et talerør for en pasientgruppe som ofte møter fordommer og mangel på kunnskap i helsevesenet.

De har sørget for at de som ruser seg gjennom hele livet, får helsehjelpen og pusterommene de trenger for å klare seg og ha det best mulig.

Like før jul i fjor, i forbindelse med 20-års jubileet, var Dronningen på besøk i Borggata 2 på Grønland.

Gatehospitalet har vært startpunktet for noen som har klart å komme seg ut av rusen, i lengre perioder, eller kanskje for resten av livet. Og, de har gitt uhelbredelig syke pasienter en verdig død, omgitt av mennesker som bryr seg.

«Kan vi legge ned nå?» var undertittelen på jubileumsseminaret på Deichman Bjørvika 18. september i fjor (her kan du lese NTB-meldingen). Et retorisk spørsmål, for det er ingen tvil om at dette tilbudet er livsviktig.

Behovet er minst like stort nå som for 20 år siden. Pasientene har ofte store og sammensatte helsebehov.

I løpet av de tolv årene Nilsson har jobbet her, har hun sett at pasientene har blitt stadig sykere, de har flere diagnoser. Blant annet fordi også rusavhengig lever lengre enn før, selv om de fortsatt i snitt lever 15–20 år kortere enn befolkningen for øvrig.

Samtidig debuterer aldersrelaterte sykdommer ofte tidligere hos denne gruppa.

– Før var veldig mange av pasientene her på skjermingsopphold etter en tøff rusperiode. De trengte sårstell, næringsrik mat og ro til å hente seg inn igjen. Det er fortsatt mange som trenger skjerming her, men nå må de ofte stå på venteliste en stund, for vi må prioritere de sykeste pasientene.

Bygger tillit over tid

Uansett diagnoser, starter behandlingen som regel med å bygge tillit. De som kommer hit, har ofte mange dårlige erfaringer fra helsevesenet.

– I starten er mange veldig skeptiske. De lurer på om vi vil tro på dem, og om de vil få medisinene og hjelpen de behøver. Uten tillit er det vanskelig å få gitt god behandling, forteller Nilsson.

Noen er bare innom en dag eller to første gang, for å prøve ut hva dette er. Så kommer de kanskje tilbake og blir værende litt lengre. For hver gang kan en sterkere relasjon bygges.

– Noe av det viktigste for å skape tillit, er at vi alltid legger oss flate og ber pasienten om unnskyldning hvis vi har gjort noe feil. Det betyr mye. Her er det ikke bare pasientene som skal tilpasse seg eller vise at de kan «oppføre seg» og gjøre ting riktig. Vi skal møte dem med verdighet og respekt. Vi har det faglige og medisinske ansvaret, men vi lytter til dem, og de er aktive deltakere i dialogen om egne behov.

Mange av pasientene bærer på traumer, og livet i rusmiljøet er tøft. Psykiske lidelser er derfor svært vanlig. Det store flertallet klarer likevel å fungere her på Gatehospitalet. Et rolig miljø hvor de får riktig hjelp og omsorg av ansatte som har tid til å prate, gjør det ofte lettere.

Men Nilsson skulle gjerne sett at pasienter med alvorlige psykiatriske diagnoser hadde hatt et bedre tilbud i psykiatrien. Slik det er nå, faller de ofte mellom alle stoler.

De er for psykisk syke for mange rustilbud, og får ikke tilbud i psykiatrien fordi de ruser seg for mye.

Det gjør også at Gatehospitalet ser seg nødt til å si nei til en del av disse pasientene, selv om de også har somatiske lidelser og stort behov for et opphold her.

– Vi er ikke et psykiatrisk behandlingstilbud. Når vi ikke er trygge på at de får et tilbud i psykiatrien dersom de får adferdsutfordringer som er for store til at de kan være her, må vi noen ganger si nei til dem. Hadde vi visst at vi kunne få støtte fra psykiatrien ved behov, enten under oppholdet her eller etterpå, kunne vi sagt ja til flere.

Et andre hjem

På avdelingen med palliative plasser jobber palliative sykepleiere som har lang erfaring med å gi helsehjelp og omsorg ved livets slutt. De øvrige sykepleierne veksler mellom å jobbe på avdelingene for menn og kvinner.

En av dem er sykepleier Bård Henning Dischington Kristiansen, som har jobbet her i ti år. Han trives godt med å veksle mellom to avdelinger.

– Da blir vi godt kjent med alle pasientene, det er fint, sier han.

– Mange av pasientene opplever Gatehospitalet som sitt andre hjem. Det gjør på en måte jeg også, vi har et så godt arbeidsmiljø her og kommer tett på alle, sier han.

Nettopp det er kanskje den største forskjellen mellom å jobbe her og for eksempel på et sykehus, mener han.

De ansatte har tid til å prate med pasientene. De kan se en fotballkamp sammen, og kjempe om seieren i Gatehospitalets faste quiz hver morgen.

Og hver dag spiser alle ansatte og pasienter som klarer og vil det, lunsj sammen.

– Da prøver vi ofte å snakke om andre ting enn rus og sykdom. Når alle sitter rundt samme bord, kan vi bli kjent på litt andre premisser, det visker ut noen forskjeller mellom behandler og pasient, forteller sykepleieren.

I et av fellesrommene sitter Inger dypt konsentrert over et puslespill på 1000 biter.

– Jeg vet ikke helt om jeg blir ferdig med dette før jeg drar, jeg skal hjem om noen dager, forteller hun.

Inger bor til vanlig på Frelsesarmeens bo- og omsorgstilbud Heimen. Hun trives der, men synes samtidig det er godt å komme til Gatehospitalet innimellom.

På Gatehospitalet trives hun godt, og får all hjelpen hun trenger. Det er rolig og hyggelig og hun kjenner de ansatte godt.

– Det er nesten som en ferie å få komme hit.

Hun og Bård har kjent hverandre i en del år nå.

– Første gang vi møttes var jeg ganske ny her, og vi fant ikke helt tonen. Jeg tror du syntes jeg var ganske firkanta. Og når jeg ser tilbake på det, er jeg helt enig. Men det har gått seg fint til, smiler sykepleieren.

– De to er et radarpar på quizen hver morgen, skyteren annen pasient inn.

– Ja, vi kniver litt om å være best der, men det er veldig mange skarpe folk her, og alle kan forskjellige ting, bekrefter Inger.

– Søndag var det veldig god stemning, da så vi fotballkamp. Vi heier på samme lag, Manchester United, selvsagt!

Inger har kols og kan derfor bli ekstra dårlig av luftveisinfeksjoner, hun er denne gangen innlagt på grunn av lungebetennelse. Her får hun riktig medisinsk hjelp, og tid til å komme seg til hektene igjen. Hun synes det er godt å ha Gatehospitalet som trygghet, livet ut.

– Jeg har en avtale om at jeg får komme og dø her, når den dagen en gang kommer. Det er godt å vite.

Smil, latter og gode øyeblikk

Det er ganske sjeldent at de ansatte opplever pasienter som blir helt rusfrie. De fleste av de som kommer hit, har ruset seg lenge. Mange har lite eller ikke noe nettverk utenfor rusmiljøet, og klarer ikke å følge opp avtaler og benytte seg av det de har tilgang til av hjelp.

Blir man sittende alene, uten rusfrie venner og aktiviteter, er veien tilbake til rusen veldig kort. En del bærer også på så store traumer at de ikke klarer tanken på å skulle takle minner og følelser uten rusen. Men selv om mange lever tøffe liv, er det mye smil og latter på Gatehospitalet, og sterke og fine øyeblikk.

En av opplevelsene som har gjort stort inntrykk på Kristiansen, var da han fikk være med når en pasient møtte sønnen sin for første gang på flere år.

– Han hadde en sønn på kanskje 7–8 år, som han hadde mistet helt kontakten med. Men ekskjæresten hans tok sønnen med hit. Gutten kom løpende med en gang han så pappaen sin. Det var ingen tvil om at han kjente ham igjen. Pappaen og jeg gråt litt begge to. Vi får høre veldig mange vonde historier, men det er så fint å få være med på sånne ting også!

Skjermer kvinnene

Gatehospitalet fikk en egen kvinneavdeling i 2009, fem år etter at åpningen. For de ansatte så raskt behovet for en avdeling bare for kvinner.

Liv-Bente Nilsson forteller at ruslivet er hardt for alle, men ofte tøffest for kvinnene.

– Vår erfaring er at det finnes et ganske markant hierarki i rusmiljøet, og vi kan se at kvinner ofte havner nederst på stigen, sier hun.

– Mange kvinner opplever grov vold og overgrep, og noen har erfaring fra salg og bytte av seksuelle tjenester. Det gjelder ikke alle, men de som har slike erfaringer, kan ha behov for et skjermet opphold der de ikke møter menn fra rusmiljøet. Mange har også brutte familierelasjoner, har mistet omsorg for barn og bærer på mye skamfølelse. Vi opplever også kvinnene som mer sårbare når det gjelder psykisk helse, sier Nilsson.

Opphold på Gatehospitalet gir kvinnene viktige pusterom og riktig helsehjelp. Samtidig synes Nilsson det kan være etisk vanskelig å skrive ut kvinner som hun vet har voldelige personer rundt seg og en svært vanskelig livssituasjon.

– Jeg skulle ønske det fantes flere skjermede tilbud til bare kvinner, sier hun.

Kristiansen opplever at kvinnene ofte trenger en annen form for omsorg enn mennene gjør.

– Det handler litt om å møte dem på en rolig måte. Jeg synes det er fint å vise dem at det også finnes menn som vil dem vel og vil at de skal føle seg trygge.

Fordommer og diskriminering

Gatehospitalet ser det som en av sine viktigste oppgaver å spre kunnskap og være et talerør for denne pasientgruppa. De har opparbeidet seg mye kompetanse om temaer innen rus, somatisk helse og psykiatri. De blir ofte invitert til konferanser og ulike instanser i helsevesenet for å informere om tilbudet og dele av sin kunnskap.

Det er viktig, for det er gode grunner til at mange av pasientene her er skeptiske til helsevesenet. De har gjerne opplevd diskriminering og feil som blir gjort på grunn av mangel på kunnskap.

Heldigvis har det skjedd mye positivt også de senere årene, blant annet har høyskolene tatt rus og psykiatri inn som en større del av pensum. Men fortsatt er det en vei å gå.

Et vanlig tema, er smertelindring. Alt for ofte blir pasienter som ber om mer medisiner for smertelindring, avvist med at de bare vil bruke medisinene for å ruse seg.

– Her trengs mer kunnskap. For etter et langt liv i rus, har kroppen opparbeidet seg toleranse for opiater. Pasientene trenger både medisiner som erstatter den illegale rusen og gir smertelindring, og da må man kanskje opp i ganske høye doser, forklarer Nilsson.

Gatehospitalets ansatte følger ofte pasientene til helseavtaler. Både for å sikre at de kommer seg dit og ikke mister sin plass i køen på grunn av manglende oppmøte, og for å sørge for at de blir møtt med respekt og får hjelpen de trenger.

Nilsson mener Gatehospitalet er på helt riktig sted, som del av Frelsesarmeens rusomsorg. Det gjør at de kan være fleksible og tilpasse seg behovene de ser.

Mye er endret på 20 år, fordi de ansatte har fått mer kunnskap og fordi behovene endrer seg. De har åpnet kvinneavdeling og opprettet palliative plasser.

De har satt i gang viktige forskningsprosjekt på kvinnehelse og på nyresykdom i rusmiljøet.

Gatehospital nummer to har åpnet dørene i Bergen. Men for at de skal kunne fortsette å gi dette livsviktige tilbudet, trenger de en trygg økonomi.

Behov for flere gatehospital

– De siste årene har vi fått bevilgning for to–tre år av gangen. Utfordringen er at summen da er den samme hvert år, den justeres ikke for lønns- og prisstigning. Nå som prisene har økt og utgiftene har skutt i været, står vi hele tiden i fare for å gå i underskudd. Og hvem skal dekke det? Hvis vi ikke har nok finansiering, risikerer vi å måtte kutte ned på tilbudet.

– Slik det ser ut i dag, tenker jeg ikke at vi står i noen fare for å måtte legge ned. Men vi må hele tiden kjempe for å overleve og bevare tilbudet slik det er i dag, sier hun.

Behovet for et gatehospital er stort mange steder, blant annet i Trondheim. Nilsson skulle gjerne sett at flere byer fikk et sårt tiltrengt gatehospital. Men samtidig er hun redd det ville være å skyte seg selv i foten.

– Vi søker penger fra en tilskuddsordning for rusfeltet, der både private og ideelle aktører får midler. Potten til fordeling blir ikke større hvis flere viktige tiltak kommer til. Dersom vi prøver å starte Gatehospital flere steder, risikerer vi å få mindre penger til arbeidet i Oslo og Bergen. Det er litt uheldig at vi er under en slik tilskuddsordning, sier Nilsson.

En sjelden solskinnshistorie

Når de av og til opplever solskinnshistorier med mennesker som kommer seg helt ut av rusen, gir det alle de ansatte mye glede og motivasjon.

Gunn Monica Leier er en av de historiene. For henne, er ringen nå sluttet.

For mange år siden flyttet hun til Oslo for å skåne familien sin hjemme i Fauske fra det ruslivet hun visste hun kom til å leve, noe hun i dag er glad for.

Det gjorde også at hun ikke har brent mange broer på hjemstedet, noe som fort kan skje når man ruser seg.

Etter åtte år som rusfri, kjente hun at hun var klar for å flytte hjem. I januar gikk flyttelasset tilbake til hjemstedet og til familien.

– Jeg skal prøve å la være å gråte når jeg snakker om det. Jeg trodde aldri jeg ville komme tilbake til Fauske igjen, men nå er jeg her! Jeg har en fantastisk familie, alle stiller opp for meg og er veldig stolte av meg, forteller hun.

Hun har mange planer og drømmer, men først skal hun ta seg tid til å lande litt i sin nye hverdag. Men hun har allerede meldt seg som natteravn sammen med moren og broren sin, og planlegger å bli besøksvenn.

– Jeg bestemte meg for at jeg skulle klare å bli rusfri uansett hvor tøft det er, og Gatehospitalet og Behandlingstunet har vært en utrolig viktig del av at jeg klarte det. Hjelpen og støtten jeg fikk der, gjorde at jeg skjønte at jeg er verdt å kjempe for, at jeg er verdifull!