Ånden som aldri går

Tårene renner. Flere kvinner har bedt for henne. Hun har selv sett at Gud har kraft til å helbrede mennesker. Hvorfor griper han ikke inn?

– Jeg hadde så vondt, men kunne ikke komme meg til fysioterapeut eller lege. Jeg lå i senga og gråt. Jeg var så redd, men samtidig kjente jeg Guds nærvær, forteller major Miriam Oskarsdottir.

Det var som frelsesoffiser i Panama at hun fikk kramper i det ene beinet. Musklene var stive. Store smerter herjet i kroppen. I denne perioden styrte Manuel Noriegas militærregime landet. Hver kveld hørte hun skyting utenfor huset. Det var farlig å bevege seg utendørs, men Miriam ble stadig sykere.

Til slutt klarte hun å komme seg til en privat nevrokirurg. Diagnosen var menisk prolaps. Nerver var i klem, og beskjeden fra ham var klinkende klar: «Du må opereres nå, ellers blir du lam resten av livet».

Den dagen kom det mange kvinner og ba for henne.

– Da ville jeg bli frisk ved bønn, fordi det ville være en veldig sterk opplevelse.

Men Miriam ble bare sykere og sykere. Hun skjønte at operasjon var eneste redning. Ved hjelp av fosterdatteren og andre på Frelsesarmeen, kom hun seg ut av huset igjen, og denne gangen ble hun fløyet til Island. Karina fulgte fostermoren, som knapt kunne gå, og slett ikke bære noe.

Det var i akkurat riktig øyeblikk. Både fordi legene klarte å redde henne fra rullestolen, og at hun slapp unna med en liten lammelse i beinet. Men også fordi amerikanerne invaderte Panama kort tid etter Miriam hadde forlatt landet fordi de ville fjerne militærregimet.

–Jeg er helt sikker på at Den hellige ånd var med meg, fordi jeg hadde trolig blitt drept om jeg hadde blitt værende i Panama i den perioden.

Hjerteslagene

I 42 år har Miriam Oskarsdottir vært frelsesoffiser med varierte oppgaver – i Norge, Sverige, Island og Panama. Det har vært langt fra en forutsigbar ni til fire-jobb. Hvordan ble alt som det ble?

Hennes aller første minne, er fra et Frelsesarmé-møte. Det er ikke så rart, for Miriam Oskarsdottir er virkelig oppvokst i Frelsesarmeen – bokstavelig talt. Foreldrene var frelsesoffiserer i Reykjavik på Island, der Miriam tilbragte sine første sju leveår på gjeste- og sjømannshjemmet. Her bodde hun sammen med foreldrene og fire søsken. I samme hus bodde det alkoholikere, og stadig var det sjømenn innom som måtte søke ly. I tillegg kom det turister fra ulike land. Møtelokalet var i samme bygg som gjestehjemmet, derfor ble både menigheten og det sosiale arbeidet som en del av hjemmet hennes.

– Det var alltid folk på besøk hos oss, og det var en hyggelig atmosfære, sier Miriam, som ble vant til å omgås ulike mennesker.

Som frelsesoffiser, med heltidstjeneste i Frelsesarmeen, kan man bli beordret til nye oppgaver, også i andre land. Da hun var sju år, flyttet familien til Bergen der faren ledet Bakkegaten, Frelsesarmeens hospits i Bergen. Fortsatt ble både hverdager og høytider tilbragt sammen med mennesker som hadde utfordringer i livet. Miriam ble vant til at det skulle være slik. Så da familien flyttet til Oslo og feiret sin første jul alene, gråt hun.

– Jeg savnet karene. Mamma var helt fortvilet. Heldigvis ringte en tørrlagt dansk alkoholiker på døren fordi han kjente faren min. Så da ble julekvelden redda!

– Hvorfor ble du så knyttet til menneskene som pleide å komme innom foreldrene dine?

– Fordi de ble som en utvidet familie. Jeg ble glad i dem.

I Oslo var faren fengselssekretær. Familien bodde på Elevator, sammen med mange andre Frelsesarmé-familier. Her bodde det også folk som hadde sonet. Det var godt samhold mellom offisersbarna, og hun savnet vennene voldsomt da hun som tolvåring igjen måtte flytte. Denne gangen tilbake til Island der foreldrene ble divisjonssjefer for Island og Færøyene.

– Jeg var litt vill av meg i den perioden. Jeg sloss ofte.

Ånden flyttet inn

Da hun var 14 år, skjedde det en stor omveltning i livet. «Jesusfolket», som hun beskriver som en kristen hippiebevegelse, kom til Island i 1974. Bevegelsen var et resultat av en karismatisk vekkelse, og medlemmene kom fra ulike menigheter i Sverige. Siden de ikke hadde egne møtelokaler, fikk de tale i andres gudshus, også på Frelsesarmeen. På et slikt møte ble Miriam vitne til at flere ble helbredet på radikalt vis.

Det som likevel skulle ha størst innvirkning på eget liv, var at den stillferdige teologen Ingemar Myrin ble igjen på Island da de andre i Jesusfolket dro videre. Han bodde hos broren hennes og hans familie. Da Miriam skulle passe niesene mens de voksne dro på møte, spurte Ingemar om Miriam hadde tatt imot Den hellige ånd.

– Jeg svarte som sant var: «Jeg vet ikke». Ingemar spurte meg om jeg ville ta imot Ånden, slik at den kunne bo i meg. «Jada, det kan jeg alltids», svarte jeg.

Miriam knelte ved gyngestolen. Ingemar og de andre voksne ba for henne. Så gikk de.

– Det skjedde noe radikalt. Alt ble snudd opp ned på en slik måte at andre la merke til det. Læreren min spurte mamma om hva som hadde skjedd, for plutselig var jeg mer glad og harmonisk. Livet ble veldig spennende, og jeg begynte å lese helt vilt i Bibelen. Jeg slukte alt.

Miriam ble med i Frelsesarmeens ungdomskor – «Blod og ild». Ungdommene hadde midnattsmøter der de talte, sang og ba for folk. Flere har i ettertid fortalt henne om sterke åndelige opplevelser som følge av de ivrige ungdommenes forbønner.

– Da jeg hadde erfart Den hellige ånd for første gang, tenkte jeg at jeg aldri ville trenge å være redd for å bli syk, eller frykte for noen ting. Men det ble jo ikke helt slik, smiler Miriam som er i ferd med å komme seg etter en kreftoperasjon, én av mange helseutfordringer hun har måttet takle i livet.

Panama

Det var barnevernspedagog hun ville bli, men siden hun måtte ha en viss alder for å begynne på studiet, ønsket hun praksis på Frelsesarmeens barnehjem. Det fikk hun på Solfeng barnehjem, etter å ha hatt to års praksis i Frelsesarmeens menigheter, og gått på den Internasjonale offisersskolen i London. Siden hun var liten hadde hun hatt et ønske om å jobbe med barn i andre land, og til slutt gikk 24-åringen ti Frelsesarmeens ledelse og forkynte: «Jeg vil reise ut nå!» Kort tid etter fikk hun mulighet til å arbeide for Frelsesarmeen i Panama, og hun ble i landet i til sammen åtte år.

– Mange snakker om det store kallet til å bli frelsesoffiser. Jeg passet ikke helt inn i den rammen. Jeg ville reise til Latinamerika og arbeide der og droppet tanken om å bli barnevernspedagog.

Miriams første møte med Panama var et barnehjem for jenter. Barna var ikke der fordi de var traumatiserte, men fordi foreldrene var døde, fattige eller syke. Miriam hjalp dem med lekser og så dem i hverdagen, og er i dag glad for å høre at det har gått veldig bra med de fleste.

På barnehjemmet spurte hun ofte barna om hvilke insekter og dyr som var farlige, fordi de hadde stålkontroll på det. Men etter tre år flyttet Miriam til byen Chilibre der hun bodde alene. Det var ikke telefon, ikke vei opp til huset – og med regnskogen like ved, ble det stadige besøk fra dyr og småkryp. Nå var hun ofte engstelig.

– Jeg var jo redd alle småkryp. Det var slanger og skorpioner. Bokorm spiste bøkene mine slik at alle sidene bare ramlet ut, og biller spiste et svært hull i døra til badet, husker hun.

Velsignelser og prøvelser

Hun stortrivdes i Panama, selv om hun levde i konstant fare. Det var en turbulent tid i landet, og hun hadde ikke lov til å gå alene ute.

– Etter hvert ble det slik at 15 år gamle Karina flyttet inn til meg. Jenta var oppvokst hos en dame i Frelsesarmeen som hadde dødd av kreft like før jeg flyttet inn. Folk rundt meg var veldig snille. De viste omsorg for meg, forteller hun.

I Panama hadde hun helt spesielle drømmer.

– Jeg drømte ofte natten før jeg skulle ut på noe. Jeg så for meg hvordan det kom til å bli. Da visste jeg om det var trygt eller ikke, og om jeg skulle gå eller ikke. Jeg valgte å stole på drømmene, og da gikk det alltid bra.

Hun var ofte redd, men forteller også om store velsignelser, som da en hel kriminell gjeng ble radikalt frelst på et møte.

– De ble mine livvakter. De gikk ved siden av meg og passet på meg.

Så ble hun alvorlig syk, men åtte måneder etter operasjonen på Island reiste hun tilbake til Panama. Da var situasjonen noe roligere. Miriam fikk ei fosterdatter til. Jentene ble aldri formelt adoptert, men begge kaller Miriam for mamma.

– Jeg fikk aldri egne barn, men når jeg ser i bakspeilet, så er jeg så innmari velsignet.

Miriam har jobbet for Frelsesarmeen både i Sverige og i Norge, i tillegg har hun utdannet seg som lærer og jobbet utenfor Frelsesarmeen.

En bilulykke på Island gjorde at hun igjen havnet i det dypeste mørket. Hun hadde store smerter, og legene var ikke sikre på om hun noen gang ville fungere normalt igjen.

– I lang tid måtte jeg ha morfin for smertene, men jeg tålte ikke så mye av det og hadde det veldig vondt. Da tenkte jeg: «Hva er vitsen med livet? Jeg er 47 år gammel, og så ligger jeg her». Jeg har vært i de mørkeste dalene der jeg ikke har kjent Guds nærvær. Likevel tror jeg han er der.

Arbeidsjernet Miriam var hundre prosent ufør, og det tok henne sju år å bygge seg opp igjen. Da var hun på Gotland, der hun fikk lov til å bidra med det hun kunne på Frelsesarmeen, som å lytte, synge og snakke med folk. Alt det andre fikk hun hjelp til. Som å bære gitaren. Sakte, men sikkert ble helsa bedre, og det siste året på Gotland, jobbet hun igjen – som lærer.

Sangen og musikken har vært en viktig del av livet hennes. og i forbindelse med et jubileum i Frelsesarmeen, ga hun ut en plate, som ble veldig mye spilt på Island. Hun fikk mange sterke historier om at Guds ånd forandrer liv gjennom sangene hennes.

Men igjen hadde livet nye prøvelser for henne. Den ene broren hennes døde av kreft, 43 år gammel, og nylig var hun selv gjennom en stor kreftoperasjon.

– Man velger egentlig om man skal gå ned i mørket. Selv om man har en karusell av følelser og tanker, kan man velge å stole på Gud. Jeg har grått mye. Men det er faktisk mulig å gråte, være redd og lei seg, og samtidig si: «Velsign Herren, min sjel» – og vite at han er til stede selv i det dypeste mørket. Gud er min fred, enten jeg føler det eller ikke.

Et evig nærvær

Men hvem er egentlig denne Ånden hun mener har fulgt henne gjennom livet?

– Den hellige ånd er en person. Den er en del av treenigheten. Den ble ikke til på pinsedagen, men har alltid eksistert. Det står jo i skapelsesberetningen at «Guds ånd svevde over vannet». Jeg tenker på det som et nærvær.

I pinsehøytiden feirer kristne over hele verden at Guds ånd ble øst ut over disiplene og alle mennesker.

– Det som skjedde på pinsedagen, gjorde at alle kunne få oppleve Den hellige ånd. Selv lille meg, smiler Miriam.

For før den første pinsen var det visse mennesker som hadde Den hellige ånd. De som var utvalgt til visse roller og tjenester. Men profeten Joel forutser at Gud en gang skal utøse sin ånd over alle mennesker, og det skjer når Jesus gir disiplene Den hellige ånd og ber dem gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler. Disiplene helbredet mennesker, plutselig kunne de tale på fremmede språk, og det skjedde mange undre.

– Jesus kaller disippelen Peter for klippen han vil bygge sin kirke på. Tenk, Peter! Han som hadde vært en feiging og fornektet Jesus tre ganger. Og Peter stod jo fram og talte som en lærd mann på pinsedagen, uten å være redd.

Miriam ser at mennesker kan være manipulerende og misbruke Guds ord. For eksempel ved å hevde at Gud har gitt dem beskjeder og oppdrag som skader andre.

– Den hellige ånd er Gud. Den er ikke et leketøy for oss. Guds ånd flytter inn når man tar imot den og tror at Jesus er Herre. Den hellige ånd gir kraft, visdom og kjærlighet. Alle disse gavene får man for å nå ut til andre med Guds kjærlighet. Om noen sier at de har fått en beskjed fra Gud, mens Bibelen sier noe helt annet, må man være på vakt.

Miriam er glad i bibelverset i Johannes 14, 23 der det står: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham».

– Jeg har ikke alltid vært mors beste barn, jeg har gjort masse galt. Men hele tiden har Den hellige ånd vært der som en slags samvittighet, eller en som sender gode mennesker i min vei, eller en som gjør at jeg plutselig kommer på et bibelord som gjør at jeg blir rolig.

I dag stortrives Miriam som pastoral-offiser i Frelsesarmeen i Trondheim og Nordre divisjon. Hun får gjøre det hun liker best: Lytte, preke og synge. Det blir mange gode, nære samtaler om livet.

– Jeg tror også at det er Den hellige ånd som gjør at vi føler at vi tilhører hverandre. Gud øste ut Ånden over alle mennesker, og den vil bo hos oss, sier Miriam.

Selv om hun ikke vet hva som ligger foran henne, er hun sikker på at Ånden hun slapp inn i livet som 14-åring aldri vil gå fra henne.