– Folde hendene og sitte i ro, liksom. Hva var greia med det? Sånn tenkte jeg helt til jeg skulle konfirmeres. Men så fikk jeg en opplevelse. Det var forresten rett der borte!

Sigurd peker ut av vinduet fra hybelen sin, rett over til nabobygget. Vi er på Jeløy i Moss der Sigurd gjennomfører et årsstudium ved Frelsesarmeens kurssenter, og er en del av Dynamo-teamet. Vi sitter spørrende og venter på fortsettelsen. 23-åringen foran oss skjønner at vi vil høre mer om opplevelsen hans, og nå tar han seg god tid og veier ordene.

Les mer om Krigsropet her

– Jeg pleier å kalle det et personlig møte med Gud. Jeg vet at det høres kryptisk ut, så jeg skal prøve å forklare. Men først må jeg få si at dette er bare min opplevelse! Jeg tror at Gud møter folk på mange forskjellige måter. Jeg snakket forresten om dette i dag morges, for det var min tur til å ha morgenandakten.

Sang som bønn

Sigurd tar oss nå omtrent åtte år tilbake i tid. Han reiste på konfirmasjonsleir. I tillegg til fotball og annen idrett var det gitar som var den store interessen, så han ble gjerne med på lovsangsmøtene, hvor han så opp til dem som spilte i bandet.

– Jeg hadde snakket med en leder om min manglende interesse for bønn, og han hadde gitt meg tipset om å synge sangene som om det var en bønn til Gud. Det var mens jeg sang at jeg fikk en sterk trang til å bli bedt for. Det var veldig rart.

Sigurd smiler og bruker begge hendene for å demonstrere hva som skjedde.

– Det var en som holdt hånda si på den høyre skulderen min mens han ba. Så kjente jeg at noen kom og la hånda på den venstre skulderen, også. Jeg ville se hvem det var, men det var ingen der. Hele resten av den kvelden kjente jeg den hånda på venstre skulder. Det kjentes til og med som om hånda av og til måtte skifte grep, hvis du skjønner. Men den var der hele tiden, og jeg ble fylt av en varme og en stor glede.

Alltid tidlig ute

Opplevelsen ble et vendepunkt i den unge guttens liv. Han meldte seg med en gang inn i Frelsesarmeen som tilhørig, og han ble veldig opptatt av at andre også skulle få et møte med Gud.

– De siste fire årene har jeg blant annet vært leder selv på forskjellige festivaler og på konfirmasjonsleirer, og jeg har sett at ungdommer har fått sånne åndelige opplevelser. Det er det beste som fins på jord når det skjer. Å se hvordan de går og smiler fra øre til øre og nesten ikke fatter hva som har skjedd. Det er helt fantastisk.

Sigurd snakker lett. Ordstrømmen er en forfriskende dusj av framtidshåp og tro, pluss en og annen god latter. Et vendepunkt i livet allerede på konfirmasjonsleiren høres ikke akkurat seint ut. Og da vi skulle møte ham, var han på plass med god margin før avtalt tid. Sånn har det visst alltid vært.

– Jeg kom for tidlig til verden og har fortsatt med å være tidlig ute, ler han forklarende.

Sigurd er fra Drammen, har ellers i livet rukket innom å bli skoletrøtt, tatt fagbrev, vært selger og er nå Dynamo-student. Dynamo er Frelsesarmeens årsstudium i kristen tro og tjeneste, lokalisert noen mil lengre sør på motsatt side av fjorden. Formålet er å bli utdannet til trosbasert tjeneste blant unge mennesker. Det ble visst midt i blinken, en reneste innertier.

– Jeg er ikke så glad i skole og var godt forsynt med det etter å ha tatt fagbrev i salg og sørvis. Men dette studiet har ganske mye praksis, og dessuten var jeg interessert i å utforske mer om både troen og Frelsesarmeen, forklarer Sigurd.

– Det høres ikke helt ut som om du har tenkt deg tilbake til selgerjobben? Har du nettopp rukket et karriereskifte?

– Jeg er åpen for alt, jeg. I en av de sangene jeg er mest glad i, synger vi: «Jeg vil gå dit du går, hvor enn du kaller, hjelp meg å følge. Jeg vil se det du ser, hvert knuste hjerteslag». Jeg ser ikke bort fra at det kan bli et eller annen innenfor Frelsesarmeen.

Visste hva han gikk til

– Må man være kristen for å søke på dette studiet?

– Man bør i hvert fall ha en stor interesse for å lære mer om kristen tro og tjeneste. Men man må ikke ha en kristen bakgrunn. I fjor var det også en deltaker som bare ville prøve å finne ut av ting. Hun endte opp med å bli medlem av Frelsesarmeen.

For Sigurd er situasjonen annerledes. Både foreldrene og besteforeldrene på begge sider er Frelsesarmé-folk, så han er sterkt miljøpåvirket.

– Jeg er vant til dette «gamet», smiler han og drar ettertenksomt i skjegget.

– Foreløpig er jeg tilhørig, og så får vi se hva det blir. Å være tilhørig i Frelsesarmeen er et medlemskap uten store forpliktelser. Hvis man vil gå enda sterkere inn i det frivillige arbeidet, kan man bli soldat, noe som gir deg rett til å gå i uniform og inneha stillinger i nærmiljøkirkene. Soldatene kan søke på Offisersskolen og utdanne seg til heltidstjeneste. Noen velger først å bli tilhørige, slik som Sigurd, for siden å bli innviet til soldater.

– Hva er det med Frelsesarmeen som appellerer til deg?

– Det er at vi er en kirke med fokus på å hjelpe andre. Det er dette vi er grunnlagt på. Vi har dette slagordet: «Soup, soap, salvation!» Suppe, såpe, frelse! Det er så mye urettferdighet i verden. Frelsesarmeen vil stå opp mot det, og det liker jeg.

Inspirert av det praktiske

– Du er over halvveis i Dynamo-året. Hva er det som har gitt deg mest så langt?

Det glimter til i Sigurds øyne og han tar et nytt grep om det krøllete skjegget.

– Nå burde jeg glede lærerne mine ved å si noe fint om det akademiske innholdet. Men jeg må innrømme at det er det praktiske arbeidet som har inspirert meg mest. Snart skal jeg tilbringe to uker i Stavanger og delta i Frelsesarmeens arbeid der, og det gleder jeg meg til. Fra før har jeg blant annet vært på Stovner, hvor Frelsesarmeen tar imot mødre og barn til middag og aktiviteter. Senere i vår skal hele Dynamo-gruppa reise sammen til Island, og det blir veldig fint.

Deretter vet han ikke helt hvor han skal. Men han kommer til å være der i tide!