Bjørneboes påske

Samfunnskritikk og autoritetsforakt preger store deler av Jens Bjørneboes forfatterskap. Den første boken han fikk utgitt var imidlertid en diktsamling hvor flere av diktene tar for seg påskens evangelium.

Februar nærmer seg slutten, og i Oslo har våren gitt oss en førpremiere på tiden som skal komme. Det er varmt og snøfritt. Ved et kafébord på Litteratur-huset sitter Therese Bjørneboe. Hun er datter av den kjente norske forfatteren Jens Bjørneboe, og hun har sagt ja til å treffe oss for å kaste lys over noen av farens tidlige religiøse sonetter, hvor han tar for seg flere aspekter ved påskeevangeliet. I «Ischariot» beskrives Judas sitt svik da han tok imot sølvpengene for å forråde Jesus. Bjørneboe tar opp spørsmålet mange har stilt seg rundt rollen Judas spiller i den store fortellingen da disippelen spør seg selv: «Hva var det blitt til uten meg?»

De gav meg tredve sølvpenger, og jeg
– som ante noe meget mer i dette -,
jeg tok imot og viste dem den rette.
Hva var det hele blitt til uten meg?

I haven var det mørkt. Og mellem seg
tok knektene ham bort, forvåkne, trette.
Og han var blek, men skrittene var lette.
Så tok jeg pengene og gikk min vei.

Det var en vår. Og grenen som jeg valgte
var tung og duvende av blomstersne.
Så var vi begge frukt – på hvert vårt tre.

Før Passah var det; husene var kalkte.
Før det ble Sabbath måtte det skje:
De andre – flyktet: Bare vi to ble.

De to andre diktene, «Påske» og «Cimabue», ble utgitt i hans debutbok, diktsamlingen «Dikt» som kom i 1951. «Påske» forteller historien om en kurvmaker i Jerusalem som beskriver et uvanlig og uforståelig oppdrag han har fått, nemlig å lage en tornekrone. «Cimabue» skildrer selve korsfestelsen. Diktets navn peker på den italienske maleren Cenno di Pepo, også kalt Giovanni Cimabue, som er spesielt kjent for maleriet «Crucifix». («Kristus på korset»)

I det som skulle bli han siste intervju, forteller Jens Bjørneboe NRKs reporter Hågen Ringnes hvordan deler av hans første diktsamling ble til:

«Jeg satt alene på hybelen min og så tenkte jeg: En sonett består av så og så mange linjer og den og den rimsekvens – nå skal jeg prøve å skrive en sonett.
Og da morgenen kom så hadde jeg sittet hele natten [...] jeg gikk oppom André Bjerke – min fetter – og sa at du, jeg har skrevet noen sonetter, synes du de virker helt idiotiske, og så sa André – la meg være alene litt så skal jeg gå ned og kikke på dem, så kom han ut etterpå, så sa han – har du noe imot at jeg trykker dem i bladet mitt – ja, sier jeg, mener du at det kan trykkes – ja, selvfølgelig gjør jeg det, sa han, så like etterpå – det vil si, så fortsatte jeg å skrive sonetter, og akkurat da jeg hadde tatt stillingen som klasselærer ved Steinerskolen [...], så fikk jeg beskjed om at min første diktsamling var aller nådigst antatt på Aschehoug.»

Therese

– Moren min var mest opptatt av diktene han skrev, sier Therese.

Tone Bjørneboe giftet seg med Jens i 1960. Sammen fikk de tre døtre.

– Hun har bakgrunn som skuespiller og har fremført diktene ved flere anledninger. Flere prester, blant annet min fetter, har brukt dem i sine prekener. Det er veldig fint at de kommer i bruk på den måten, forteller hun.

Therese har en lang karriere bak seg som teaterkritiker og anmelder. De siste tjue årene har hun vært redaktør for Norsk Shakespearetidsskrift, et magasin som dekker teater og scenekunst.

– Var det et naturlig valg for deg å selv begynne å skrive?

– Litt tilfeldig var det nok. Jeg var glad i å tegne og skrive. Som barn var jeg opptatt av teater, og i tenårene ble jeg enda mer besatt. Da var det veldig klart at det var det jeg skulle drive med.

Hun forteller om et år i Amerika da hun var 16, hvor hun møtte mange spennende utfordringer og oppgaver i teatersammenheng. Kort tid etter hjemkomsten til Norge fikk hun sommerjobb i kulturavdelingen hos Klassekampen, avisen hvor hun senere skulle bli kulturredaktør. Samtidig som engasjementet er stort, påpeker hun at det kan være vanskelig å følge alle de nye referansene som er kommet til de siste årene, for eksempel alle tv-seriene som blir lansert på Netflix.

– Da er det viktigste å vite hva man ikke kan. Man må være klar over sine begrensninger og vise ydmykhet over hva man ikke vet. Man må passe på å ikke bli en slags parkert tante.

I 2011 mottok hun Willy Brandt- prisen for sitt arbeid med å utvikle samarbeidet mellom norsk og tysk teater, og i 2018 ble hun tildelt Heddas ærespris begrunnet i hennes redaktørgjerning og «utviklingen av samtalen om scenekunst».

Arven fra far

– Du er nå like gammel som din far ble. Har du gjort deg noen tanker rundt dette?

Det har jeg tenkt på, men jeg klarer nesten ikke ta det innover meg. Det er så veldig rart. Som barn klarer man jo ikke å vurdere alder, så jeg syntes han var så gammel. Det er også underlig å tenke på hvor sliten han følte seg i en periode av livet jeg tenker på som middelaldrende. Det er mange for-fattere som har skrevet sine beste ting etter den alderen, så man kan jo lure på hva som kunne kommet, sier hun med undring.

Mot slutten av sitt liv flyttet Jens Bjørneboe ut av familiens hjem på Billingstad, til øya Veierland i Tønsbergfjorden.

– Han hadde levd veldig hardt, og det var også store økonomiske problemer han ikke så noen vei ut av. Folk tar jo ikke selvmord av én enkelt grunn, men jeg tror at trusselen om at han skulle bli fratatt huset på Veierland kanskje var dråpen. Huset er nå tilbake i familien etter flere år på fremleie. Han er også begravet der ute, slik han selv ønsket. Nå eier vi huset, og vi bruker inntektene fra hans forfatterskap til å pusse opp. Det var veldig trekkfullt og kaldt. Therese forteller også om et stabbur faren hennes kjøpte på Leveld i Ål kommune. Han og hans første kone, Lisel, som var jødisk flyktning fra Berlin, kjøpte stabburet for å bruke det som sommersted.

– Da de skilte seg, ga han det til henne, og når hun ble for gammel til å bruke det, ga hun det videre til Steinerskolen i Bergen. Da jeg fikk høre at det ved en senere anledning skulle settes opp på et privat hyttetun, syntes jeg det var trist. Det kunne ikke vært Lisels intensjon da hun ga det bort. Pax forlag hjalp familien med å kjøpe det tilbake, og nå har det blitt en del av et «kunstnartun» på Leveld i Ål kommune, hvor kunstnere fra hele verden kan få bruke det som arbeidssted. Avtalen er at de som bruker det skal gi noe tilbake ved å ha en utstilling eller lignende. Det har blitt kjempebra, også får jeg bo der noen uker i året om jeg vil, forteller Therese fornøyd.

Som forfatter og essayist var Jens Bjørneboe aldri redd for å vise sitt samfunnsengasjement, og både skolevesen og rettsvesen fikk ved flere anledninger sitt pass påskrevet. Den norske kirke fikk heller ikke unnslippe. I et intervju med NRK uttalte han:

«Det er ufattelig hvilken absurd skarpsindighet som er blitt brukt på fortolkninger og omskrivninger. Fremfor alt blitt brukt på å forvandle kristendommen til det motsatte av hva den er.»

Muligens er det denne skarpe kritikken som har ført til at mange tillegger Jens Bjørneboe en stor grad av ateisme. Dette mener Therese må være en feiltolkning.

– Nei, det stemmer ikke. Forfatterskapet hans ble påvirket av hendelser han hørte om og opplevelser han selv hadde som kan sies å være de totale motsetningene til de religiøse sonettene. Han skrev blant annet en del kristendomskritikk og om hekseprosessene, men det er jo ikke det samme som at han skulle ha blitt ateist. Julen ble tatt på alvor, og han leste Selma Lagerlöfs «Kristuslegender» til oss da vi besøkte ham på Veierland ikke lenge før han døde. Alle barna er døpt i Kristensamfunnet, hvor han sto som medlem livet ut, selv om det var moren min som betalte kontingenten.

Få uker før Jens Bjørneboe døde, besøkte han Ole Paus for å lese inn utvalgte dikt til det som skulle bli LP-platen «Våpenløs». Platen inneholder 22 dikt, og de tre påskediktene som du har fått presentert denne artikkelen, er inkludert.

– Han tok aldri avstand fra disse religiøse diktene han skrev tidlig i forfatterskapet. Ikke i det hele tatt, sier Therese.