Kommandør Lisbeth og Knud David Welander 3 nett

Bygger Guds rike

Det har gått ti år siden Lisbeth og Knud David Welander forlot Norge for å tjenestegjøre i utlandet. Nå har tiden kommet for å vende hjem, som Frelsesarmeens ledere.

• Foto: Kristianne Marøy / Tekst: Kenneth Juel Stavik / Artikkelen er hentet fra Krigsropet 35/20
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

1. juli overtok kommandørene Lisbeth og Knud David Welander stafettpinnen fra kommandør William Cochrane, som ledere for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene. Begge to er glade for muligheten til å ta fatt på arbeidsoppgavene i et territorium som er kjent og i stor grad også få bruke sitt eget språk.

– Det er noe med hjertespråket, sier Knud David.

– Spesielt i forkynnelsen, fortsetter Lisbeth.

Hun uttrykker en stor takknemlighet for at hun igjen får tjenestegjøre hjemme.

– Jeg gleder meg til å samarbeide med folk jeg allerede kjenner, og de mange flotte medarbeiderne som har kommet med de siste årene.

Selv om begge føler at de kommer hjem til noe kjent, er de bevisste på at mye forandrer seg på ti år.

– Vi trenger nok litt tid på å «tune inn», sier Lisbeth, og Knud David utdyper:

– Man skal ikke være lenge borte fra et sted før man beveger seg i ulike retninger. Norge har hatt sin utvikling, samtidig har vi vært i en helt annen kontekst og hatt vår. Vi må stikke fingeren i jorda og snakke med folk om hvilke tanker som beveger seg her, slik at vi ikke tar noe for gitt fordi vi husker hvordan det var for ti år siden.

Det skinner igjennom at de ikke er opptatt av titler, makt og posisjon. Samarbeid, samtale, kommunikasjon, lytte, er ord som går igjen når de snakker om sine nye roller.

– I stedet for å tenke at vi kommer hjem til noe kjent, hvor vi tror vi vet hva folk føler og tenker på de ulike stedene, vil vi ta oss god tid til å snakke, høre og lære. Ikke fordi jeg har blitt en fremmed som må lære det på nytt, men fordi det alltid er viktig, påpeker Lisbeth.

– Man må ha respekt for den sammenhengen man er satt til å lede, og for de som har gått foran. Frelsesarmeen er ikke til for oss. Vi bygger ikke vårt eget rike, vi bygger Guds rike, sier Knud David og trekker dermed linjene tilbake til en kjent søndagsskolesang.

Man må ha respekt for den sammenhengen man er satt til å lede, og for de som har gått foran.
– Knud David Welander, kommandør

Veiene til Offisersskolen

Det var ingen selvfølge at unge Lisbeth skulle bli frelsesoffiser. Foreldrene hennes var ikke aktive i Frelsesarmeen, og kontakten med det lokale korpset i Florø kom via den eldre generasjonen.

– Jeg hadde en mormor som tok meg med, og det var hun som introduserte meg for søndagsskolen og speideren. Kristenlivet til mormor og det hun representerte ble veldig viktig for meg. Rett før hun fylte 15 år, valgte Lisbeth å bli soldat. Hun snakker varmt om korpsoffiserene som var gode rollemodeller for en liten gruppe unge salvasjonister.

– Vi ble tatt på alvor som en del av Frelsesarmeen i Florø og fikk være med på mange utpostmøter.

Offiserskallet kom bare noen få år senere.

– Da jeg var ferdig på videregående, reise jeg rett til Offisersskolen, 19 år gammel.

Det var heller ingen selvfølge at Knud David skulle gå samme vei som sine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre. Et liv som offiser var i utgangspunktet ikke planen for den unge mannen som vokste opp både i Danmark og Norge, alt ettersom hvor foreldrene tjenestegjorde. Da han hadde tatt artium i København, gikk Knud David rett ut i arbeidslivet for å tjene seg opp nok poeng til å kunne begynne på legestudiene.

– Samtidig var jeg med i et ungdomsmiljø hvor vi opplevde veldig mye i karismatisk retning, som på mange måter fikk en sterk åndelig innflytelse på oss alle, forteller han.

Det ble en spenningstid hvor hans eget ønske om legestudier ble utfordret av det han kjente som et veldig tydelig kall.

– Det ble lenge en slags åndelig kamp. Jeg ville ikke, det var ikke det jeg hadde planer om. Når jeg tenker tilbake på det, var det nesten et spørsmål om jeg måtte slutte som aktiv i Frelsesarmeen for å komme meg bort fra kallet.

Slik ble det ikke, og på et tidspunkt bestemte Knud David seg for å gi etter.

– Fra den beslutningen ble tatt, har jeg aldri vært i tvil om at jeg valgte det rette. Jeg fikk kjenne på en indre fred som følger med når man har vært lydig. Det har gitt meg sikkerhet om at jeg gjorde det rette, og jeg har ikke sett meg tilbake og tenkt på hvordan livet kunne vært under andre omstendigheter.

Så fikk hans valg også konsekvenser for mer enn arbeidslivet. I løpet av de to årene på Offiserskolen i kadettsesjonen «Guds tjenere» ble Knud David og Lisbeth et par, som ved endt skolegang ble sendt «i striden» til hvert sitt korps (nærmiljøkirke). Lisbeth til Hamar og Brumunddal, Knud David til Nannestad.

– Vi giftet oss den julen, og da ble jeg med ham til Nannestad, forteller Lisbeth.

– Ja, den gangen var det slik at man måtte være offiser i seks måneder før man fikk gifte seg, forklarer Knud David og ler når han forteller at det var det siste året den regelen ble fulgt.

Bildet viser de nye kommandørene som er på vei oppover en bakke. De ser på hverandre og smiler.
Livet som offisersektepar har gitt kommandørene Lisbeth og Knud David Welander muligheten til å tjenestegjøre i flere land. Nå er de tilbake i Norge.

Lys og salt i verden

Siden den gang har det vært et aktivt liv i Frelsesarmeen, som korpsledere, men også i oppgaver knyttet til Frelsesarmeens hovedkvarter. Knud David som informasjonsansvarlig for Frelsesarmeen og leder for Frelsesarmeens forvaltningsavdeling; Lisbeth som leder for Frelsesarmeens barnehager og leder for Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid i Norge, Færøyene og Island. Etter hvert kom det også forespørsler om de kunne tenke seg å gjøre internasjonal tjeneste. Først holdt de litt tilbake, ettersom sønnene deres fortsatt gikk på skolen, men i 2010 ble de spurt igjen, og sa ja.

– Vi visste ikke hvor, men sa at det ville vært fint om vi kunne få bruke engelsk som arbeidsspråk, sier Lisbeth.

Det ble to og et halvt år på Filippinene, før de ble sendt videre som territorialledere i Danmark. Etter halvannet år i nabolandet i sør, ble de beordret til det internasjonale hovedkvarteret i London, hvor de ble i seks år. Knud David mesteparten av tiden som sjefsrevisor og det siste året som liaisonoffiser og forvaltnings- og styringsrådgiver, mens Lisbeth var assisterende leder for program- og ressursavdelingen. Noen vil kanskje si at sirkelen er sluttet når de nå er tilbake i Norge. Selv om de tar med seg mange erfaringer fra årene i utlandet, må de som tror at territoriets nye ledere kommer med en ferdig plan om hva som skal gjøres og hvordan det skal gjennomføres, tro om igjen.

– Da Jesus kom inn i «nye ordre» og situasjoner, så observerte han. Deretter lot han seg berøre, og til slutt gjorde han noe. Noen ganger irettesatte han også, fordi han talte de stemmeløses sak. Frelsesarmeen er også satt her for å være noe for de marginaliserte, et arbeid som allerede er vel i gang her. Jeg vil ikke komme inn og forstyrre en slik prosess, men styrke den, sier Lisbeth.

Frelsesarmeen er også satt her for å være noe for de marginaliserte, et arbeid som allerede er vel i gang her. Jeg vil ikke komme inn og forstyrre en slik prosess, men styrke den.
– Lisbeth Welander, kommandør

Holder fast ved det grunnleggende

Knud David understreker at uansett hva som gjøres, må det holdes fast ved det grunnleggende, og han henviser til Frelsesarmeens slagord «Suppe, såpe og frelse».

– «Suppe» og «såpe» er vi veldig flinke til, men den store utfordringen er hvordan vi integrerer «frelse». Frelsesarmeens misjonserklæring snakkes gjerne om som todelt: «Å forkynne Jesu Kristi evangelium» og «i hans navn møte menneskelige behov uten diskriminering». Vi må for all del unngå at det blir to isolerte søyler, vi må se dem i lys av hverandre. Å gjøre det ene uten det andre, blir halvt. Vi må være modige, og ikke sette vårt lys under en skjeppe. Vi er Frelsesarmeen, det ligger i navnet vårt.

Knud David påpeker at det likevel må klokskap til. I noen prosjekter hvor man søker om midler eksternt, settes det for eksempel som et krav at aktiviteten ikke er knyttet til forkynnelse.

– Men når prosjektet er ferdig, har man kanskje skapt noen relasjoner, og på den måten har det vært et middel til å skape noe hvor vi senere kan formidle mer enn suppen og såpen.

Lisbeth er også opptatt av at forkynnelse kan gjøres på mange måter.

– Hvis vi er kalt til å være lys og salt i verden, så er det noe man fornemmer. Det er avtrykk og inntrykk som settes igjen, mer enn ordene som ble sagt. Så blir det såkorn som faller i forskjellig type jord. Vi kan tenke at det er fånyttes, men om vi er tro mot den vi er i Kristus, så vil Den hellige ånd ta hånd om det, selv om vi kanskje aldri selv får se resultatet av såingen, forklarer Lisbeth.

– En sår, en annen høster, men det er Gud som gir vekst, oppsummerer Knud David.

Igjen vender de tilbake til viktigheten av et godt samarbeid med alle som er tilknyttet Frelsesarmeen.

– Det er mange som skal være med å dra denne vogna. Vi kan gi korrektiver og justere kurs, men i det store og hele kommer vi inn som deltagere i et stafettløp hvor alle ønsker å nå det samme målet, sier Knud David før Lisbeth fullfører analogien:

– Og når vi er så mange som drar sammen, kan vi også regne med Åndens medvind!

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER