Damenes landslagssjef i gatefotball

Inni en cageballhall i Nydalen i Oslo – på klubblaget Sandvika/Oslos treningsøkt – løper flere damer rundt på kunstgresset, øver på innsidepasninger, tester skuddfoten og spiller five-a-side.

Vår i luft og lukter betyr at årets norgesmesterskap i gatefotball nærmer seg. Årets NM avholdes 24.–26. mai på Kadettangen i Sandvika, Bærum.

Flere av dem har nylig vært på Jeløy og spilt gatefotballturnering, i ballbinger med fire spillere på hvert lag. Kampene er korte og intense, med to omganger som varer i 7 minutter hver.

Målene hagler, taklinger sitter og driblefanter får utfolde seg. Men alle er ikke driblefanter, og noen av spillerne har knapt rørt en ball tidligere. Spillerne er med andre ord langt fra ensartet, med forskjellige aldre og utfordringer, og ulik grad av fysisk form og tekniske fotballferdigheter.

Det er fellesskapet som står sentralt, både på dagens trening og i det kommende mesterskapet. Noen av kvinnene på matta spiller sågar på kvinnenes landslag i gatefotball, og på sidelinjen står den ferske landslagssjefen Signe Haukvik Haugen.

– Jeg kjenner på en ærefrykt, for dette handler om så mye mer enn fotball. Vi snakker om liv, om gjenoppbyggelse av mennesker. Om glede, mestring, og håp for fremtiden.

Gård, fotball og omsorg

Signe er oppvokst på gård i Telemarks-bygda Akkerhaugen, og er således vant til å ta i et tak. Foreldrene er kirkemennesker, og hyret inn flere rusmiddelavhengige til å jobbe på gården, selv om man ikke alltid visste om hver enkelt ville dukke opp.

– Folk ble omtalt som «periodedrankere» i den tiden, og jeg fikk tidlig et hjerte for mennesker som sliter med forskjellige former for rus. Jeg har samtidig følt en sterk motstand mot stigmaet man kan bli utsatt for, som om noen skulle være annenrangs, sier 45-åringen.

– Man skal være forsiktig med å blande inn moralisme, og huske at en rusavhengighet er fryktelig tung å bære. Jeg lærte mye av faren min, som forstod at gårdshjelperne kunne ha dårlige perioder. Morgenen etter ville de være like velkomne, og vi var alltid mange rundt middagsbordet.

Oppveksten var imidlertid preget av mer enn låve og fjøs. Signe var en aktiv fotballspiller og kaptein på lokallaget Kjapp IL, og bekledde roller på sentral midtbane og som sweeper.

– Jeg var flink til å lese spillet, hadde god timing og spilleforståelse, og var fokusert på hvordan man kunne spille hverandre gode.

Den nåværende landslagssjefen i gatefotball utdannet seg til sosionom, og da muligheten til å jobbe i Frelsesarmeens rusomsorg dukket opp, slo hun til, og dro med seg impulser fra gårdens omsorgsarbeid og fotballens strategi. 18 år har gått siden den gang.

Signe hadde et ønske om å formidle evangeliet gjennom praktisk handling, og i løpet av årene har hun vært involvert i flere prosjekter, deriblant utvikling av Frelsesarmeens tiltak for rusavhengige i Sandvika.

Hun er prosjektleder for Fremtidens boliger med fokus på å opprette nye boligtilbud, som for eksempel botilbud for kvinner i rus i Oslo og Bergen, hun har vært leirsjef på Camp Jeløy for den samme brukergruppen, og har sågar besteget Kilimanjaro i Tanzania.

– Deltakerne la bort rusen under turen, og det gjør man ikke bare uten videre, for narkotika og alkoholen døyver følelser fra vonde minner og opplevelser. Jeg kan fortsatt bli helt satt ut av historiene jeg hører, og jeg forstår at det ikke er selvsagt at man tenker at livet er bedre uten rus. Men vi karret oss oppover fjellet, og greide det sammen.

Ettervern og inkludering

Som landslagssjef for kvinner har hun igjen fått mulighet til å bruke mer tid på fotballen, og forteller at Frelsesarmeens gatefotball-tilbud er et lavterskeltilbud innen rusomsorgen, deriblant for bostedsløse, tidligere eller aktive rusmiddelavhengige, mennesker med fengselsbakgrunn, eller andre sårbare grupper hvor utenforskap skjer.

Frelsesarmeen står bak 25 lokale klubber, med cirka 1200–1300 spillere, hvorav rundt 250 spillere er kvinner. Signe var selv med på å starte damelaget hun bivåner under dagens trening, og det er i de lokale klubbenes deltakelse i turneringer som Gateligaen og Norgesmesterskapet, at hun og medarbeiderne rekrutterer potensielle landslagsspillere.

– Frelsesarmeen samarbeider med Homeless World Cup, og det er utrolig sterkt å se hvordan kvinner som har slitt eller sliter med sterke utfordringer, plutselig befinner seg på et landslag og skal spille i et verdensmesterskap med 40–50 andre nasjoner.

Gatefotballen fungerer også som et ettervern, med mål om å hjelpe mennesker tilbake til samfunnet, og bort fra tilbakefall.

Ute på kunstgresset behandler landslagsspiller May-Eva ballen og følger med på trenernes instruksjoner. Gjennom et samarbeid mellom Eidsvoll kommune og Den norske kirke, ble hun introdusert for gatefotball for halvannet år siden, og har de siste ukene også trent i Frelsesarmeens regi.

Hun er en ivrig målscorer, og med overblikket prøver hun å fordele gode pasninger til lagvenninnene.

– Hva betyr gatefotballen for deg?

– Veldig mye. Det er noe å holde fast i når man ikke har så mye annet. Miljøet er veldig inkluderende, og alle spillerne har sine utfordringer. Selv har jeg en bakgrunn med psykiske vanskeligheter, og har blitt tatt så godt imot at det føles som om jeg har vært her i flere måneder allerede.

May-Eva spiller både på damelaget Sandvika/ Oslo, og på Øvre Romerike som er et mikslag med både kvinner og menn. Angrepsspilleren trives godt med begge deler, og tenker samtidig at det er viktig at damene har et eget landslag, med egen landslagssjef.

Hun har lagt merke til noen forskjeller, som at kvinnene kanskje har enda større fokus på å ha det gøy, og et mer avslappet forhold til å vinne.

– Man tør kanskje også å vise seg litt mer frem når det bare er oss damene. Landslagssjef Signe og trenerteamet gjør for øvrig en fantastisk jobb, og gir meg troen på meg selv. Jeg kjenner at jeg gjør en god jobb, og opplever mestring!

May-Eva gleder seg til NM-helga i gatefotball som har avspark 24. mai på Kadettangen, med kamper, sosiale samlinger og nye vennskap.

– Jeg blir nesten salig av å tenke på det, smiler hun.

– Samholdet er så sterkt, og forståelsen og toleransen. Det er det grunnleggende og viktigste.

20 år med gatefotball

Som landslagssjef har Signe mange forskjellige oppgaver, som å tilrettelegge for klubbene, følge dem opp, arrangere møteplasser og skape engasjement om tilbudet. Med seg har hun dyktige trenere som sørger for selve den praktiske treningen på landslagssamlingene, i tillegg til kampledelse. Ikke minst er forskning viktig for lederen.

– Hvorfor er det slik at gatefotball verden over, fungerer så godt som ettervern?

– Frelsesarmeen har holdt på med tilbudet i 20 år, og forskerne blir nysgjerrige. Det handler om folkehelse, og både Oslo universitetssykehus og St. Olavs Hospital undersøker hvordan fysisk trening fungerer i rusbehandling, om hva det gjør med kropp og psyke.

Signe gleder seg til å ta videre fatt på arbeidet, til å besøke så mange klubber hun kan og delta på så mange gatefotballsamlinger som mulig, både for å bli kjent med spillerne på damelagene, og å ta kvinnene på alvor.

– Det er viktig at vi har egne damelag, for kvinner har egne behov i forhold til både kommunikasjon, sosiale koder og sårbarhet. Kvinner sliter oftere med lav selvfølelse, og gjennom gatefotballen finner mange en ny identitet. De blir spillere, forteller hun.

– Og gjennom spillet og samholdet lærer mange for første gang om ekte vennskap.