De utrettelige

Vigdis og Arvid er utvilsomt det som kan kalles to svært engasjerte mennesker. De har vært med i Frelsesarmeen i Bergen siden de var unge, og har hatt mange oppgaver der i alle år, parallelt med travle yrkesliv: Vigdis som lærer i barneskolen, Arvid som kjemiingeniør ved Nera i 25 år. I 1984 startet han sitt eget firma, som blant annet tok seg av forurensning fra bedrifter som slapp ut giftig avløpsvann. Nå er begge pensjonister, han har fylt 85 og hun 84, men de ligger ikke på latsiden av den grunn. Fritidsproblemer har de aldri hatt, og som Vigdis nøkternt oppsummerer:

– Det har gått noen timer til Frelsesarmeen, og det har gitt oss så mye!

Les flere artikler fra Krigsropet her

Den dramatiske brannen

Arvid ble soldat i Frelsesarmeen i 1956. Da hadde han vært i militæret og lært seg å spille althorn. I Frelsesarmeen ble det tuba som skulle bli instrumentet hans i 64 år. Vigdis vokste opp på Senja og var med i Misjonssambandet der. Da hun og Arvid giftet seg i 1960, «ble hun med til Bergen».

– Jeg trodde aldri jeg skulle havne i Frelsesarmeen, erklærer Vigdis, og forteller at hun tok spørsmålet om å bli soldat veldig alvorlig. Det var ikke noe hun ville gå inn i «fordi noen maste», eller «fordi det passet fordi strengemusikken skulle på tur». Men så skjedde det noe dramatisk.

– Vi hadde kommet sent hjem fra et møte og hadde nettopp sovnet, da vi våknet brått av røyk og gnister utenfor det åpne soveromsvinduet vårt. Minutter etter at vi hadde kommet oss ut, var soverommet fullt av flammer. Etter denne opplevelsen kjente jeg noe nytt: Tanken på det å bli soldat var annerledes, forteller Vigdis.

I møte med det dramatiske og livstruende ble det tydeligere hva som var viktig i livet, hva hun ønsket å bruke tiden sin på, hva hun ønsket å prioritere. Oppgavene ble klarere, tilhørigheten sterkere, overbevisningen
udiskutabel på en annen måte. Vigdis ble soldat i Frelsesarmeen.

Folk er folk

Både Vigdis og Arvid var med i Frelsesarmeens lokale fengselsarbeid i nærmere 20 år. Folk er folk, uansett hvordan livet og omstendighetene er, slår de fast. Det har blitt mange gode samtaler med de innsatte, og også tilbudet om andakter i fengslet har blitt verdsatt.

– Men de andaktene måtte komme fra hjertet, ellers ble en fort gjennomskuet, sier Vigdis.

Hver jul var det julefest i fengslet, med 80–100 innsatte til stede. Da var det fast tradisjon at Frelsesarmeens hornorkester spilte.

– Det var en givende tid, sier Arvid.

Parallelt drev de tilbudet de kalte «Åpen dør» på Frelsesarmeen. Vigdis forteller at hun i ett års tid gikk med et tydelig bilde i hodet – en tanke, en drøm, en visjon hun ikke klarte å legge fra seg. Hun så for seg at Frelsesarmeens korps (nærmiljøkirke) åpnet dørene for folk på gata, og rett og slett inviterte dem inn til en god samtale med kaffe, rundstykker, sang og en enkel, hjertevarm andakt. Etter hvert ble drømmen virkelighet, og de var om lag 15 gode hjelpere som drev dette arbeidet i nærmere 15 år. Vigdis og Arvid lærte mye av å bli kjent med de rusavhengige og de som levde livet sitt på gata.

– Oppsto det krevende situasjoner, lærte vi fort at det var bedre vi kvinnene snakket dem til rette enn mennene, forteller Vigdis med et smil.

Men som regel fungerte selvjustisen i miljøet. Gjestene passet på hverandre, fordi de var glade for tilbudet.

Bibelen til alle

Engasjementet til Vigdis og Arvid begrenser seg ikke til Bergen by. Allerede på slutten av 50-tallet plukket Arvid opp et blad fra misjonsorganisasjonen «Åpne dører», som gjennom arbeidet sitt støtter forfulgte kristne over hele verden. Han leste om arbeidet med å distribuere bibler til land hvor bibellesing, kristen tro og menighetsarbeid var forbudt. Dermed var det gjort. Arvid ble med på hemmelige besøk til undergrunnsmenigheter i Polen og Tsjekkoslovakia, som den gang lå bak «jernteppet».

– Det hendte at tollerne og de militære åpnet koffertene med bibler som vi hadde med oss, men så begynte de jo å lese i dem, sier Arvid fornøyd.

Boka «Guds smugler» ligger på bordet, og han forteller ivrig om da han selv møtte Broder Andreas. Bibelengasjementet stopper ikke der. Arvid har også i mange år engasjert seg i organisasjonen Gideon, som gjennom flere tiår har delt ut tusenvis av bibler på skoler og sykehus, i hoteller og fengsler.

– Bibelspredning er uhyre viktig, understreker Arvid.

De ivrer begge for at Guds ord skal nå ut til folk flest, både i vårt eget land og over hele verden. Formidling av bibler, bibelglede og bibelkunnskap har gått som en rød tråd gjennom livet deres – dette å gi folk sjansen til å få et levende og personlig forhold til Guds ord. Fremdeles lever de som de lærer. I alle år har Vigdis og Arvid selv vært med i ulike bibel- og bønnegrupper. Vigdis snakker varmt om bønne- og samtalegruppa som møtes hver mandag, så sant det lar seg gjøre.

– Der deler vi Guds ord og ber for syke og ellers det vi måtte ha av behov. Så samtaler vi rundt andakten. Det er veldig interessant, og vi behøver ikke være enige. Det er også sosialt, men Ordet er det viktigste,
understreker Vigdis, som også er leder for en annen fellesskapsgruppe.

– Det å få folk til å lese i Bibelen, er så viktig, understreker hun.

En beskyttende mur

Selv leser de i Bibelen hver eneste dag. Hver morgen har de sin personlige andaktsstund. Leser litt, og lar det synke inn. – Mange tror at Bibelen er traurig og lite spennende. Da har de ikke opplevd det jeg får gjennom å lese den, smiler Vigdis: – Når jeg begynner å lese, kan jeg tenke at «jeg kan det som står der», men jeg oppdager hele tiden noe nytt! Gang på gang har hun opplevd hvordan Ordet åpner seg, blir levende og personlig, og snakker rett inn i livet og hverdagen akkurat slik den er. Hun bruker bøker med bibelkommentarer hvis noe er vanskelig å
skjønne, og boka «Navn i Bibelen» er også en god hjelp.

– Jeg får en helt annen opplevelse av bibellesingen ved å kjenne til persongalleriet, stedene og sammenhengene. Da vi for noen år siden besøkte Israel, følte vi oss hjemme da vi så navnene og stedene vi kjente så godt fra Bibelen. Det var fantastisk!

Bibelen lover at Den hellige ånd skal gjøre Guds ord levende og personlig for den som leser, og hjelpe den enkelte til å forstå.

– Lenge var jeg ikke så mottakelig for Den hellige ånd, men så hadde vi en del vanskeligheter i familien, og jeg ba om at vi måtte få hjelp, sier Vigdis.

Hun begynte å tenke på noe Jesus selv sa: At han skulle gi vennene sine Den hellige ånd som utrustning. Den hellige ånd – Jesus i oss og hos oss. Guds hjelp og Guds kraft i livet vårt. Kunne det være noe i dette som
hun kunne få erfare mer av? Under en møteserie på Jeløy ble hun bedt for. Der fikk hun erfare Den hellige ånd på en ny og nær måte.

– Det ble en herlig opplevelse, forteller Vigdis, og leter etter dekkende ord på den gode erfaringen. Kraften kom. Det var ikke bare tørr teori, men en realitet.

– Det hjalp fantastisk når det gjaldt problemene i familien også. Det var som det ble satt en beskyttende mur som vern rundt oss, sier hun rørt.

Hjerte for Moldova

Frelsesarmeens arbeid i Moldova ligger også ekteparet Bergesen varmt på hjertet. Selv har de en sønn, en datter og to barnebarn, og kjenner et sterkt engasjement for både besteforeldre og barnebarn i Moldova.

– Sammen med major Andreas Bognøy reiste vi dit og så med egne øyne hvor stor nøden var. Foreldre reiser fra barna sine for å tjene penger i utlandet, og overlater dem til besteforeldrene. Etter hvert så vi også hvor dårlig råd de eldre der hadde, forteller Arvid.

Hvert år gir Frelsesarmeen i Bergen, i et godt samarbeid med andre frivillige støttespillere, penger til Frelsesarmeens arbeid i Moldova. Dette gjør det mulig å lønne to lærere og en kokk, slik at barna får mat, undervisning, søndagsskole og aktiviteter.

– Flere av disse barna har gjennom årene blitt juniorsoldater, en har utdannet seg til lærer, og en har til og med blitt ble offiser i Frelsesarmeen! forteller Vigdis og Arvid engasjert. De gode eksemplene er mange.

– Vi er åtte frivillige i Moldova-gruppa på Frelsesarmeen i Bergen, og vi kommer sammen en gang i måneden for å bli orientert om utviklingen i arbeidet. Vi gir kollekt til Moldova-prosjektet, og får også bidrag fra andre i korpset, slik at det rekker til at de eldre som bor i nærmiljøet til Frelsesarmé-korpset i Moldova, kan få et varmt måltid to dager i uka. Samtidig får de også tilbud om bibelundervisning. Dette har ført til at mange av dem har blitt frelst og tilhørige, forteller Arvid.

Smøråsfjellets venner

Vigdis og Arvid bor i et koselig hus på Nesttun, sør for Bergen. Her har de flott utsikt til både fjell og vann. Arvid er en ivrig fjellvandrer. Gjennom årene har det blitt mange turer til Alpene i Sveits, samt i fjellene på Ytre Senja. Nå for tiden er det toppene i nærområdet som får nyte godt av hans interesse for naturen. Han er med i en gruppe på 20 pensjonister som kaller seg «Smøråsfjellets venner». De møtes hver onsdag og vedlikeholder gamle stier, bygger nye stier, graver grøfter, feller trær og bygger gapahuker.

– Og så tar jeg litt bilder, sier han beskjedent, før kona kjapt presiserer at «litt bilder» egentlig er særdeles mange.

Foto er som en egen hobby å regne. Selv kobler hun av med tegning, akvarellmaling, bøker og strikketøy – når det blir tid. For det er travelt å være pensjonist! ▪