Den aller første pilegrimsturen

Det er hektisk aktivitet utenfor Bredtveit kvinnefengsel i Oslo. Foran porten står en bil med alle dørene åpne. Soveposer, sekker og sko begynner å fylle bagasjerommet.

– Jeg tok ikke med crocsene til innendørs bruk likevel, men det går nok bra, sier major i Frelsesarmeen

Les mer om Krigsropet her

Gro Merete Egeland til presten Elisabet Kjetilstad som nikker, før hun selv stuper inn i bagasjehavet for å sjekke at alt er med. I fem dager skal de sammen med fengselskapellan fra Frelsesarmeen, Mona Rindal Rasmussen, fengselsbetjent Lise Andersen og fire innsatte gå pilegrimstur fra Oslo til Trondheim. Følgebilen hjelper dem litt på veien, og med bagasjen, men hver dag skal de gå rundt halvannen mil. Vakten ved porten gir klarsignal til at følget kan komme innenfor der de andre står og venter på dem.

– En pilegrim reiser lett, sies det. Ja, ja, jeg vet ikke jeg, sier «Kristin» lattermildt, med blikket festet på den fullpakkede bilen.

Hun er en av de fire innsatte som er veldig klar for å bytte ut cella med landevei. En pilegrimsvandring ligner på en vanlig tur i naturen, men har en tilleggsdimensjon fordi det er lagt inn tidebønner, morgen- og kveldsbønn, gudstjeneste, ulike tema, innspill fra Bibelen og refleksjoner.

Lag på lag

Fengselet har gitt deltakerne muligheten til å forberede seg ved å gå små og lengre fellesturer, og dette blir den aller første pilegrimsturen for kvinnelige innsatte. Det ble muliggjort gjennom penger fra et legat som allerede i flere år har støttet pilegrimsvandringer for mannlige innsatte.

– Å få til et slikt tilbud for kvinner, har lenge vært et ønske fra fengselsarbeidet til Frelsesarmeen, sier Gro Merete, mens hun deler ut programmet til deltakerne.

Betjent Siri Brock Utne har fulgt forberedelsene og vet hvor motiverte deltakerne er.

– Det er viktig å ha et variert tilbud til de innsatte, inkludert å utvikle det åndelige og å bruke tid på refleksjon og ettertanke. Dette blir spennende for dem, smiler hun.

Denne pilegrimsturen er en del av arbeidet Retreat i fengsel, som er et samarbeid mellom Den norske kirke, fengselet og Frelsesarmeen. Man må ikke ha en tro for å ha nytte av en pilegrimstur eller delta på retreat. Det er mange lag med verdier på en slik tur; som den fysiske vandringen som i seg selv gjør godt for kroppen, historiske fortellinger om hvert sted, og ulike tanker man får tid til å reflektere over i eget liv.

Guds kraft bak murene

For Kristin har vandringen en ekstra dimensjon. Hun ser fram til «å be med føttene» ute i Guds frie natur, noe som er en del av pilegrimstanken. Hun hadde ingen tro da hun startet soningen for ni år siden. Men i 2015, da hun satt i isolasjon i tre måneder, erfarte hun at Guds kraft ikke lot seg stenge ute av fengselsmurene. Bibel-lesingen begynte i ren trass. Det eneste hun hadde krav på, var nemlig en bibel.

– Jeg stod på krava. Jeg skulle døtte meg ha den Biber`n, smiler hun.

Hun argumenterte ofte med troende, så da hun fikk Bibelen hun hadde forlangt, tenkte hun: «Ok, jeg tar det som et forskningsprosjekt. Jeg vil vite hva det er jeg forkaster.»

– Etter hvert som jeg leste, ble ordene rett og slett levende, jeg kan ikke forklare det på en annen måte. Plutselig ble det veldig klart for meg hva jeg hadde gått glipp av i alle år, og hva jeg hadde lengtet etter. Hva jeg trengte. Jeg hadde prøvd å fylle tomheten med alt mulig annet; narkotika, opplevelser, og til og med fallskjermhopping. Det funket ikke i lengden.

På cella var det som om øynene hennes plutselig ble åpnet og hun så at Guds nåde og kjærlighet også gjaldt for henne. «Er det virkelig så enkelt?», tenkte hun.

– Siden den opplevelsen har jeg fortsatt på min vei med Gud. Han har gjort store ting i livet mitt. Rustrangen er borte, og mens jeg før var full av hat, bitterhet, lengsel, tomhet, sorg og masse negativt, så føler jeg nå fred. Ikke hele tiden, slik er det jo ingen som har det. Men jeg har en grunnleggende følelse av at jeg har fred med meg selv. Det hadde jeg aldri opplevd før.

Kristin blir stille en stund og ser oppover.

– Han redda meg. Det er det ingen tvil om. Så ser hun ned på programmet hun har fått stukket i hånden.

– «Den lengste reisen er innad», ja, leser hun,

– Og ofte den vanskeligste også, legger hun til. Hun gleder seg til alt, men aller mest til å komme inn i en kirke for første gang etter at hun selv ble kristen.

Nå har all bagasje fått plass i bilen, og de åtte pilegrimene får klarsignal til å gå ut fengselsporten, side ved side. «Freedom!», ropes det og hendene løftes i været. Fengselsbetjent Siri smiler varmt etter dem.

En smak av det som venter

Vandringen får de ha i fred uten observatører på slep. Men etter endt tur forteller de gjerne om inntrykkene de sitter igjen med, og de er mange. Presten Elisabet leter etter ord som er store nok.

– Som vi håpet, ble det en tur både for kropp, tanke, tro, opplevelse og felleskap. Det var fantastiske dager.

Hun forteller at de hver dag gikk en stund i stillhet. Hva man ville bruke stillheten til, ble opp til den enkelte. Kanskje var det blomstene langs veien, lyset, eller å fokusere på å ikke tråkke uti bekkene. Kanskje ba noen mens de vandret? Overnattingene var på vakre steder som Lia Gård, Vingelen Gjestgiveri, Samatun ved Samsjøen, Frelsesarmeen i Røros, samt Birgittaklosteret og Pilegrimssenteret i Trondheim. Alle steder ble pilegrimene tatt godt imot av varme, engasjerte og gjestfrie mennesker som inviterte til gode måltider. Latteren runget rundt bordene der det også var tid til dype, gode samtaler. Hver dag bød på nye opplevelser. Kanskje visste deltakerne ikke hvor glade de var i naturen, eller hvor sterkt det var å komme på toppen av et fjell og nyte utsikten.

– Slike opplevelser kan føre til at de innsatte ser livet sitt i en større sammenheng. De kan gjenoppdage at verden er større enn det de har kjent en stund. At de hører til her i naturen. At denne verden venter på dem, og at det finnes gode mennesker og mange steder å reise til. At de har mer å oppdage og mer å leve for, sier Elisabet.

Å be med føttene

At «pilegrimer ber med føttene» handler for Elisabet om at pilegrimen inviteres til å kjenne sammenhengen mellom egen kropp, jorda hun står på og himmelen over hodet. Presten har erfart at det å kjenne føttene og kroppens krefter kan være med å roe ned, og være kilde til ny styrke og retning i livet for mennesker som sliter med mange bekymringer, angst og uro. Et skritt blir som en bønn. Kanskje oppdager pilegrimen at hun er sterkere og mer utholdende enn hun visste? At hun klarer mer enn hun tror, og at veien som virket så lang og bratt blir mulig å gå, bare man tar ett skritt om gangen? Presten tror slike erfaringer i naturen kan gi nytt mot i møte med livets mange indre vandringer, som kan virke overveldende. Den som har gått over et høyt fjell vet at ved å gå skritt for skritt, så kommer vi over kneika. For presten Elisabet innebærer også tanken om å «be med føttene» troen på at Gud vandrer ved vår side når beina kjennes tunge og veien virker lang. Elisabeth tror rollen man får tildelt, enten det er innsatt, betjent, fengselskapellan eller prest, gjør noe med hvordan vi ser på oss selv og andre. Man kan føle seg låst inne i den rollen man har fått.

– Mennesker som har vært lenge i fengsel har sagt at de nesten har glemt hvem de var og kan være. Noen forteller at de føler seg innelåst i både fysisk og psykisk forstand. Pilegrimsvandringen åpnet for et fellesskap som var trygt nok til at vi kunne bli bedre kjent med både hverandre og oss selv på nytt. Vi kunne se hverandre som hele mennesker, ta imot både smil og tårer i et likeverdig fellesskap.

Minnene er mange. Som da de nesten var ved målet og rastet ved Nidelven. Sola skinte. Ender svømte fredelig på elva. Stadig så de den mektige Nidarosdomen foran seg. Forventningen om å komme fram var stor, men også vemodet over at turen snart var over.

– Samtidig snakket vi om at selv om målet snart er nådd for akkurat denne vandringen, så har vi på en annen side akkurat begynt å gå. For livet fortsetter. Vi er underveis, vi har ikke alle svar, men vi kan bli mer vare, være åpne for livet og tro, lengsel, håp og drømmer for hvordan livet kan bli.

Nærmere barnetroen

Siden deltakerne var så eksemplariske, kunne fengselsbetjent Lise Andersen bare nyte turen og fellesskapet. Hun fikk se en annen side av «jentene», som hun kaller de innsatte.

– De viste mer av hvem de er. Jeg hadde en helt annen opplevelse av dem på denne turen, enn hva rammene i fengselet gjør med dem. Jeg har blitt kjent med dem på en helt ny måte. Vi har også fått en felles og god opplevelse av turen som binder oss sammen.

Når Kriminalomsorgen må bruke sparekniven, forsvinner turer og tilbud der betjent og innsatt kan komme seg litt ut av rollene sine.

– Bare det å føle seg jevnbyrdige når vi går den samme turen, er viktig. Alle kan få gnagsår. Alle synes det er trasig å bli våte på beina. Alle liker pauser i sola.

Hun så også at pilegrimsvandringen hadde en ekstra dimensjon for dem som hadde en tro.

– Det å komme fram til Nidarosdomen, var stort for dem. De ble jo ikke mette av å være der inne. Jeg så hvor lei seg de var for at turen var over, dette hadde virkelig vært et pusterom.

Også Lise fikk opplevelsen av å være et helt menneske på pilegrimsvandringen. Hun har ulike utfordringer etter kreftsykdom og har valgt å være med på retreat og pilegrimsvandring fordi hun sliter i bråkete omgivelser. Når det gjelder det kristne innholdet, var hun i forkant redd for at det ville bli vel mange gudstjenester og bønner.

– Jeg trodde kanskje ikke at jeg ville synes så mye om dem, men det var bare vakkert, riktig og naturlig. Jeg hadde godt av det. Jeg har også tatt litt mer tak i det å komme nærmere min barnetro. For den har jeg, selv om den har blitt satt på prøve innimellom. Jeg har nok kommet litt nærmere Gud og Jesus etter denne turen.

Humor og alvor

Ved vandringens begynnelse tok deltagerne med seg en stein de skulle bære med seg hele veien, som symbol på noe man ønsket å legge fra seg eller be om hjelp til. Vel fremme ble steinen lagt på takknemlighetens alter i Nidarosdomen. Det gjorde inntrykk på Gro Merete Egeland å se hvor mye symbolhandlingen betydde. Litt humor ble det underveis da hun plutselig oppdaget at hun hadde mistet byrden sin.

– Det var utrolig flotte vandringsdager, og det har vært flott å få være en medvandrer. Å gå et stykke sammen, lytte og komme med innspill som kan hjelpe i refleksjoner og på veien videre. Gro Merete tenker at en pilegrimsvandring kan være et tydelig symbol på livsreisen vår.

– Livet er jo fullt av oppoverbakker og nedoverbakker. Tørt landskap og skyggefulle steder. Regn og sol, storm og stille. Dype daler, og høyder med utsikt over store områder, og noen ganger får man til og med glimt av målet. Slik er jo en pilegrimsvandring også. Selv om vi var heldige med været, fikk vi kjenne på at det noen ganger er lett å gå, mens man andre ganger må slite seg opp bakkene, eller gjennom våt mose. En slik vandring kan gi innspill til selve livet og hvordan det skal leves videre. For det er om å gjøre å finne den beste veien videre.

Pilegrim bak murene

Kristin er tilbake i fengselet. Hun har tre år igjen å sone av den 12 år lange dommen. Selv om det var tungt å bytte ut naturen med cella, har hun nå minnene fra turen som små skatter hun kan finne fram når det trengs.

– Vandringen var over all forventning. Bare det å få lov å gå sammen, var sterkt. Vi ble på likefot. Jeg følte meg ikke som en fange lenger, men som et helt menneske, et Guds barn. Det er en følelse jeg aldri vil gi slipp på.

Underveis opplevde hun også å få et bibelord fra Gud, et hun ikke kjente godt på forhånd. Så personlig opplevdes det at hun ikke engang vil si hvilket vers det var. Det er hennes.

– Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker underveis som har en brennende tro. Jeg vet så lite om hvordan folk kan leve når vi lever fullt og helt for Gud, så det var sterkt for meg.

I fengselet våger hun ikke å slippe folk innpå seg. De kan vende seg mot henne, eller bli flyttet til et annet sted. På turen tillot hun seg å bli glad i medvandrerne sine.

– Livet i fengslet blir veldig overfladisk. Vandringen åpnet for å snakke om slikt som faktisk betyr noe. Jeg tror det er gjennom å være ekte, sårbar og ved å ta opp tunge ting man ikke nødvendigvis er stolt av, at vi knytter ekte vennskap og vokser som mennesker.

Det var like stort å komme til Nidarosdomen som hun hadde sett for seg.

– Den er så enorm og forseggjort, og med den belysningen er den et fantastisk bevis på hvor sterk lengselen etter Gud er hos oss mennesker. For meg er den et monument på den lengselen jeg selv bar på, uten å skjønne hva det var jeg lengtet etter.

Pilegrimstanken, om at hun ser hele livet som en vandring der Gud går med på veien, har hun hatt siden hun møtte Gud på cella. Troen har gitt henne helt nye perspektiver på framtida.

– Jeg har brukt stoff hele livet, men nå ønsker jeg ikke å forgifte kroppen min på noe vis. Jeg vil bare ta vare på den og leve så godt jeg kan for Gud. Jeg vil bli den utgaven av meg selv som det var ment at jeg skulle være. Den Gud tenkte meg til.

Hun vet ikke hva framtida bringer, men hun tror den blir fin.

– Jeg skal fortsette i Røverradioen og med musikk, men håper også å kunne drive med frivillighetsarbeid. Jeg stoler på at Gud kommer til å lede meg i riktig retning, om jeg bare er lydhør.

Hun er på oppløpssiden til et liv i frihet. Pilegrimsvandringen fortsetter, både innenfor og utenfor murene – i troen på at hun ikke går alene på veien.