Den klamrende

– Hele historien om påsken er utrolig vakker og utrolig vond. Det er mye man kan relatere til. Alle mennesker føler en eller annen gang i livet en ensomhet som ikke er til å bære. Jeg synes Jesus og det som skjer med ham, hele veien hans dit … Jeg liker å tro at det er en historie om håp.

Ole Paus sitter i en godstol i en hyggelig leilighet ved en gravlund i Oslo, foran et digert vindu som vender mot silhuetten av et nakent tre og de døde. Vår dyrebare nasjonaltrubadur virker å være en adskillig mildere mann enn den versjonen fra yngre dager som, ifølge ham selv, sugde alt oksygen ut av rommet. Denne utgaven er lavmælt og stille sørgmodig over at påsken i dag blir såpass stemoderlig behandlet. Påsken, den som er så vakker og så viktig.

– Jeg skjønner at jula er høytiden, for den er blitt så vellykket kommersielt. Det er så mange som kan ha glede av den. Og det er fint. Man skal ta vare på slike ting. Men påsken – det er et helt annet alvor i den. Jeg skulle ønske vi kunne være flinkere til å veve de to høytidene sammen, for det er jo fronten og ryggen av samme legeme, egentlig. Og så synes jeg historien er veldig fin. Det jeg liker så godt, er at Vårherre gir oss en ubetinget tillit. Han tror på oss, nok til at han sender sønnen sin hit. Påsken favner et stort spekter av et menneskes liv. Det er historien om mot, tilgivelse, tillit og tro, men også redsel, sorg, svik og skuffelse.

– Jeg tenker på ensomheten Jesus må ha hatt. Han samler alle og vet hva som skal skje. Han er jo menneske, han er redd, for han vet at det som kommer nå er ufattelig. De som var hans nærmeste, skal vende ham ryggen. Og den han elsket høyest av dem, blir den som fornekter ham. Verre kan du ikke få det. Når han da til slutt sier:

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Et ensommere menneske har ikke vært på jorden.

For mange har nok budskapet forsvunnet i ferie og fjell. Et problem? Kanskje ikke.

– Men selve historien om påsken er så utrolig svær. Den er så spennende og hjerteskjærende, og egentlig forløsende, at jeg unner folk å bli glad i den. Jeg synes det er veldig synd hvis man tar det fra barn og unge. Salmevers, bibelsitater og historiene som står i Det nye testamentet, og selve innholdet i det, det er ting man har glede av å forholde seg til.

Tapte ord

Som barmhjertighet.

– Det er et utrolig vakkert begrep. Det sier mye om vår tid at man stort sett bare bruker det i forbindelse med drap. Det å fjerne kristendommen fra skoleverket … Barmhjertighet ligger veldig tett inntil kristen forkynnelse og fortellinger. Og jeg unner barna å lære om det. Det er veldig mange sånne ord som er blitt borte. Ærefrykt, barmhjertighet – det er ord fra en annen tid. Og det er sørgelig. Vi taper en veldig viktig del av omgangen mellom mennesker. Slik jeg opplever det, blir vi fattigere ved at de ordene er borte.

Paus har brukt livet sitt til å snakke til folk. Forkynne gjør han dog aldri. For ham er troen delt i to: Det som er opp til Vårherre, og det han selv kan gjøre noe med.

– Ja, vi skal ikke mase på Vårherre. Hvis det er noen som er lykkelige på den måten, så gjerne for meg. Men min vei er en annen. For eksempel gjennom barmhjertighet og ærefrykt. Da jeg var fem år gammel, tok tanten min meg med ned til Grand hotell da Albert Schweitzer fikk Nobels fredspris, og han hadde dette mottoet sitt: Ærefrykt for livet. Det milde blikket blir om mulig mykere.

– Det er den fineste sammensetning av tre ord. Enda finere enn jeg elsker deg. Det er mer fundamentalt.

Barnetro

Moren døde av polio da Ole var fire, og far, som var militærmann, var ofte å finne et annet sted, så unge Paus vokste opp hos sin tante og habsburgske bestemor. Troen ble tidlig plantet i femåringen blant tunge møbler på Hovseter, til organist Sigvart Fotlands andektige toner.

– Jeg satt på gulvet og hørte på favorittprogrammet mitt gjennom alle tider, Morgenandakten. Jeg elsket det. Alt sammen. Også språket. Det fineste jeg visste, som jeg gikk rundt og sa hele dagen, var «Herre Jesu Kristi nåde». Det var så utrolig svært.

– Så troen har alltid vært der?

– Ja, men det blir nok aldri noen ordentlig Rune Larsen av meg. Jeg har jo levd et liv som overhodet ikke stemmer med den kristne væremåten. Jeg har ikke nektet meg noe. Men jeg har aldri tvilt på det kristne budskapet. Og jeg tror ikke jeg var bevisst slem. Jeg har kanskje vært bevisst spydig. Og jeg liker å høre folk le, latteren mellom mennesker, nærheten mellom mennesker. Jeg synes skaperverket er eventyrlig.

– Har du noen gang mistet troen?

– Jeg har glemt den iblant. Sånn tror jeg det er for mange. Barneårene var greie. Da var det salmer og «Vår Herre Jesu Kristi nåde» så langt øyet rakk. Og da jeg ble konfirmert, det tok jeg veldig alvorlig. Men så forsvant det på en måte ut av alle sammenhenger.

Om å angre

Paus forsøkte virkelig å studere, å bli noe ordentlig, slik hans borgerlige familie så inderlig ønsket. Men drømmen dreide rundt dikt og gitar, diffus, helt til visebølgen rullet inn fra Amerika, og Finn, Øystein, Lillebjørn og han selv skapte en verden og en kulturform som ikke hadde eksistert før. Visst fantes det visesang, men ikke fra bymiljøet. Det vil si, Prøysen forsøkte seg, men som Paus påpeker:

– Det var veldig dårlige sanger. Kjøp en fiol, så får du en blåveis og sånn.

– I den perioden, da jeg begynte å spille viser og reise rundt på turneer og festivaler, alt var helt nytt og utløste et skred av musikk og miljøer – der var det ikke plass til kirke, altså.

«Hvis det er noen laster jeg ikke har hatt, skyldes det tidsnød og ikke manglende vilje, har han sagt. Antagelig med glimt i øyet, men muligens også med et snev av alvor. Og dette er det naturlig å ta tak i når vi nå først snakker om påsken og svik, skuffelser og tilgivelse.

– Er det noe du angrer på?

– Oi. Det er sikkert mye jeg burde angre på. Jeg vet at jeg har gjort enkelte mennesker ulykkelige. Og det angrer jeg på. Jeg er ikke flink nok til å si unnskyld. Jeg prøver. Men flere av dem det gjelder er jo døde. Trubaduren tenker.

– Det er en rar ting med å bli eldre, plutselig å oppdage at det er tomme plasser rundt deg. At det ikke er en selvfølge at alle er der lenger. Jeg har vært veldig heldig gjennom livet, for jeg har hatt mange kloke mennesker som har gitt meg sitt vennskap, og som har lært meg det jeg overhodet kan om noe som helst. Jeg var aldri flink nok til å takke dem. Jeg skjønte ikke en gang at det var gaver jeg fikk. Det er veldig mange jeg står i gjeld til, sier han.

– Jeg håper at de som er unge nå, de som går på skole, skal ut i arbeid, de som nå begynner på livet, at den generasjon er like sjenerøse som den jeg fikk møte. Jeg er ikke sikker. Og jeg er heller ikke sikker på om min generasjon er så sjenerøs som den tidligere generasjonen var.

«Alt var mye bedre under krigen»

– Det er rart hvilke gode egenskaper som oppstår i en situasjon der ingenting er en selvfølge. Min generasjon, jeg er kanskje den verste av dem, har hatt mye glede av å gjøre narr av krigen. Men jeg ser det nå, at jeg angrer på den latteren. For den tråkket på dem som brukte sin ungdom og sitt liv på å forsvare noe som var så abstrakt som et fedreland. Det var noe under krigen vi ga bort etterpå: den totale avhengigheten av hverandre.

Krass eller ei, stemmen hans har alltid snakket til og for dem som baler med livet, og har vært til trøst og støtte for mange i tøffe tider. Men noen bauta kan han slett ikke selv godta at han er.

– Hvis jeg har betydd noe for noen, skal jeg være veldig stolt og glad over det. Men jeg har ikke sånne tanker om meg selv. Vi er en del av hverandres virkelighet alle sammen, og så får man gjøre så godt man kan. Hvis man får muligheten til å gjøre noe for noen, så er jo det også en gave, sier Paus.

– Jeg er kanskje et av de frieste menneskene i landet. Jeg kan leve av det eneste jeg duger til. Hvis jeg ikke kunne spille gitar og få ting til å rime og sånn, så hadde jeg ligget utrolig dårlig an. Det er rene tilfeldigheter, et hårstrå, som skiller meg fra alle mottagere av hjelpen fra Frelsesarmeen, for eksempel. Jeg tør ikke være så arrogant at jeg ser på meg selv som en giver. I hvert fall ikke når jeg vet at jeg er en mottager hele tiden.

Kirkens betydning

På spørsmål om han er troende, svarer han gjerne «klamrende», vel vitende om at han stadig vekk har levd med minst én fot i løse luften. Men om Gud og kirke forsvant til tider, så virker det hele solid forankret nå.

– Min Gud ... Han har en veldig vakker form for humor. Og han har en veldig stor tåleevne, fordi han vet at det er han som har skapt meg. Jeg har en veldig respekt for kirkerommet. Jeg er glad i det. Først og fremst vet jeg at det er der. Men kirken er jo i oss alle. Det egentlige kirkerommet er i hjertet. Men det er fint å kunne gå i kirken. Det er noe av det bestandige i et land. Og folk må gjerne mene andre ting. Men kirken ... Vi trenger den. Vi gjør det.

– Du sier påsken er en historie om håp. Er det håp for oss, tenker du?

– Selvfølgelig er det håp. Men redslene rundt oss, de er menneskeskapt. Hvis vi tenker på hvor ufattelig heldige vi er som er barn av dette landet her ... Vi har alle muligheter. Vi må bare bruke dem og ta dem på alvor. Det er ikke likegyldig hva vi gjør i vår levetid. Vi trodde vi klarte oss uten hverandre, men vi gjør ikke det. Man går rundt og sier at «alle har krav på å bli sett». Og det er flott og fint, men det er bare tull. Det skulle vært «alle er ansvarlige for det de ser». Vi er ansvarlig for hverandre. Hvis vi vil ha en bedre verden, må vi begynne der.