Den personlige pinsen

Det er 50 rare dager siden påske. De siste ukene har vært en følelsesmessig berg- og dalbane på så mange måter, for meg – Peter.
Alt gikk egentlig i stykker for meg skjærtorsdag og langfredag. Jeg ble kastet inn i en slags trommel av sjokk og svik, død og sorg, angst og mørke den dagen Jesus døde. Jeg følte at jeg hadde satset alt, sviktet alt og mistet alt: Troen, selvrespekten, livsoppgaven min, og framfor alt gudsnærværet. I tre år hadde jeg delt alle hverdagene mine med Guds sønn, ansikt til ansikt, skulder ved skulder. Det hadde blitt det naturlige for meg, noe jeg tenkte jeg ikke kunne leve foruten. Så døde han på verst tenkelige vis, og jeg kjente på en bunnløs ensomhet som ikke forsvant ved å være sammen med andre mennesker. Den plutselige tanken på at vi kanskje dypest sett er helt alene i både livet og døden, slår alltid hardt. Det er et mørkt sted å være. Hva tenker du på som din største sorg i livet? Dine mørkeste døgn? Dine eksistensielle rop om meningen med livet?
Da vet du noe om hvordan jeg hadde det disse dagene.

Det fortsatte fellesskapet

Det nære fellesskapet og de gode samtalene med Mesteren var en naturlig del av hverdagene våre fram til denne påsken. Når jeg tenker tilbake, slår det meg at alt han snakket om rett før vi gikk ut til Getsemane etter påskemåltidet, på en eller annen måte handlet om hvordan den gode samtalen, den levende relasjonen og det nære fellesskapet mellom ham og den enkelte av oss skal kunne fortsette nå og for bestandig, selv når alt ytre sett blir annerledes. Jeg prøver å forstå hva Jesus forsøkte å forklare oss. Mye av det han sa den kvelden, virket så paradoksalt, så foruroligende og beroligende samtidig, på en måte. Han sa han skulle gå fra oss, men samtidig komme til oss. Han sa han skulle forlate oss, men samtidig være hos hver eneste en av oss personlig. Vi skal ikke se ham lenger, men samtidig skal vi se ham likevel, på en annen måte. Vi skal ikke være sammen med ham slik vi er vant til, men samtidig skal vi alltid være sammen. Jeg husker at Jesus så på oss den kvelden, og sa med varm stemme: «Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere. Om en liten stund ser ikke verden meg mer. Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.» Vi forsto i hvert fall at bønnen er den gode samtalen som fortsetter – en aktiv dialog i en relasjon som fremdeles er nær og levende. En viktig del av det gode, personlige fellesskapet Jesus fortsatt vil dele med alle vennene sine, med oss, med meg. Gjennom Den hellige ånd skal han snart være hos alle som tror på ham samtidig, forsikret han oss om. Men hvordan er dette mulig? Hvem er Den hellige ånd? Er det lenge til denne dagen vi skal skjønne alt?

Hvem er det vi venter på?

Så kom lyset plutselig og overrumplende første påskedag. Jesus hadde vunnet over døden! Han sto lys levende midt iblant oss igjen, og sa: «Vær ikke redde!» For vi var redde – og utrolig glade, i en rar miks av lykke, tro og tvil. Etter tre dager i fullstendig mørke, tar det tid før øynene venner seg til lyset så man ser klart, ikke sant. Opplevelsen av å være fullstendig knust, hadde vært så voldsom. Det tar tid å pusle bitene sammen igjen til et helt bilde av veien videre. Fremdeles, etter nesten sju uker, strever jeg fremdeles med å få alle bitene på plass. Vi har gjemt oss bak låste dører for at de som korsfestet Jesus ikke skal finne oss. Vi er fortsatt redde. Så hva gjør vi nå? Hvor går veien videre? Vi snakket med Jesus om dette, en dag vi spiste sammen. Han svarte: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om få dager bli døpt med Den hellige ånd.»

Igjen snakker Jesus om at vi venter på noen. Hvem er det vi venter på? Hvilken forskjell vil det gjøre?
Ingen av oss vet hva det innebærer. Det vi vet, er at vi ikke kan bli sittende sammen i dette låste rommet for bestandig, og Jesus kan fysisk bare være ett sted om gangen. Så hvordan skal han klare å oppfylle løftet sitt om å være hos oss alle sammen på én gang, slik at ingen av oss blir alene? Det er umulig å begripe for meg akkurat nå. Det er et mysterium.

Jesus sier gang på gang at vi ikke skal være redde, men det er ikke så lett i praksis. Nå legger han til: «Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» Vi aner ikke hvordan vi skal våge det. Han snakker om kraft, men vi finner den ikke i oss selv. Hva trenger du kraft til i ditt eget liv akkurat nå? Selv trenger jeg kraft til alt, som for eksempel å låse opp døra.

Alt må bli annerledes

En dag ber Jesus oss om å møte ham på Oljeberget, og vi våger oss dit. Vi snakker sammen, som vanlig. Han lyser velsignelsen over oss, som vanlig. Så skjer det høyst uvanlige: Jesus blir sakte løftet opp fra bakken. Han som «er gitt all makt i himmel og på jord» stiger oppover og oppover, mot himmelen, til en sky skjuler ham for oss og vi ikke kan se ham mer. Og mens vi står der og stirrer, synker det inn at dette er den endelige avskjeden med Jesus som synlig og fysisk person sammen med oss, slik det har vært i tre fantastiske år, pluss disse rare ukene etter oppstandelsen. Det må bli annerledes fra nå, men hvordan?

Vemodet blusser opp i meg på nytt, denne sorgen over å miste, over å bli etterlatt alene. Jesus sa en gang at det var en fordel for oss at han forlot oss, fordi det var en forutsetning for at han gjennom Den hellige ånd skulle kunne komme til oss alle, men jeg vet ikke. Vi står der og stirrer opp mot himmelen, med blikket stivt festet på skyen som skjulte ham, på punktet der han forsvant, som om vi håper å se ham igjen når skyen blåser videre. Egentlig prøver vi vel bare å fordøye at fra nå av er Jesus borte som fysisk kropp på jorda, den som var bundet til tid og sted. Samtidig vet vi jo at han er like levende fortsatt. Døden har han overvunnet, det har vi selv sett med våre egne øyne.

Mens vi fremdeles står der, litt rådville, kommer to engler oss i møte. Til vanlig er også de en del av denne gudsvirkeligheten som er usynlig for oss mennesker det meste av tiden, men som en sjelden gang blir synlig for oss i glimt, når Gud for et øyeblikk trekker teppet til side mellom dimensjonene. Spørsmålet vi alle grubler på om dagen, er hvordan denne gudsvirkeligheten skal kunne erfares som en naturlig del av den høyst jordiske hverdagen vår. Englene forsikrer oss om at Jesus skal komme tilbake. Det er ord til trøst og oppmuntring. Jesus ba oss om å bli i byen, om å holde sammen, om å vente. Nå venter vi fremdeles på noe vi ikke vet hva er. Vi ber ofte sammen, slik han sa, og kjenner at det gjør oss godt.

Hva vil du be om?

Å bli berørt

Ti dager etter dette, er vi som vanlig samlet, alle sammen, på skjulestedet vårt. Hvor skulle vi ellers være? Det er da det skjer – dette som Jesus har lovet oss, dette vi har ventet på! Først: Denne sterke lyden av vind i rommet, Vi ser den ikke, men vi merker den, som når vinden beviser at den finnes ved å streife ansiktet ditt eller ruske i trær og blader. Kjenn at vinden berører deg også. La gudsvinden berøre ditt innerste. Tenk deg at du åpner livet ditt akkurat slik det er, og lar Guds ånd og nærvær blåse inn i det som en varm vind. Det er som om selve Livspusten blåser i rommet der vi sitter – Den hellige ånd, gudsnærværet. Guds ånd, den tredje personen i guddommen, skaperkraften som alltid har vært, før tidenes morgen, da «jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds Ånd svevet over vannet» (1 mos 1,2). Vi forstår, fordi vi erfarer det, at fra nå av, gjennom Ånden, er Jesu nærvær hos oss og i oss alle som tror på ham og tar imot ham. Fra nå av er det faktisk mulig for ham å være hos oss alle samtidig. I vårt innerste står vi alltid ansikt til ansikt. Nå fyller vinden hele rommet, hele huset, hele kroppen, hele sjelen, på en måte. Hvordan opplever du å sitte midt i denne erfaringen, dette gode, sterke gudsnærværet som er det naturligste av alt? Skaperen gjennomstrømmer det skapte, fyller livet og sjelen og gjenoppretter det nære fellesskapet med den enkelte av oss.

Hvordan opplever du dette? Hva tenker du om det du erfarer?

Nærvær i nåtid

Se ildtungene som viser seg i rommet – det «levende lyset» fra Gud selv! Som når Guds nærvær en gang ble synlig for Moses i den brennende tornebusken som ikke brant opp, og han skjønte at stedet han sto på var hellig. Moses våget seg ikke nærmere gudsflammen, den gangen. For oss er det annerledes. Jesus har åpnet veien for oss, helt inn i Guds nærhet. Vi kjenner og erkjenner dette som en indre erfaring fra Gud selv. Det er pinsedag, den aller første pinsen, og vi bare sitter her og tar imot. Flammen viser seg først som en helhet, før ilden deler seg og setter seg på hver enkelt av oss som små ildtunger. Vi får alle en flamme fra den samme gudsflammen, den samme kraftkilden. Jesus gir en til deg også. Alt den store flammen er, er også i hver enkelt av disse symbolske ildtungene. Alle andre dager i livet vil gudsnærværet sannsynligvis være usynlig for oss. Like fullt er den personlige gudsrelasjonen vår en indre størrelse, virkelig og til stede i livet vårt. Skaperen har fra nå av gitt oss en ny form på nærværet og fellesskapet mellom Jesus og hvert enkelt menneske som tror på ham. Gjennom Den hellige ånd er Jesus i deg og hos deg bestandig. Ikke som en følelse, for følelser er flyktige, men som et faktum, en visshet, en grunnleggende erfaring av at Guds nærvær ikke er knyttet til tid og rom. Denne første pinsedagen kommer Jesus inn i livet vårt med alt han er. Den hellige ånd fyller tomrommet i sjelen og erstatter den innerste, eksistensielle ensomheten med fellesskap og gudsnærvær i nåtid. Vi erfarer at dette indre nærværet blir en like virkelig erfaring av et personlig møte, av vennskap, av fellesskap, av tro og overbevisning, som når Jesus var her fysisk sammen med oss. Den hellige ånd er fra nå av en levende realitet i livet ditt, i ditt innerste, hvis du vil.

Ildsjeler

Det er som om vi denne pinsedagen går fra å være ensomme sjeler til å være ildsjeler. Det er som om vi gjennom Den hellige ånd får Guds engasjement for medmennesker og for verden som en indre gnist og glød. Kraften, håpet, ideene og mulighetene presser på. Redselen er som blåst bort. Vi låser opp døra, åpner vinduene og klatrer ut på taket – ut av det redde rommet hvor vi har gjemt oss så lenge. Menneskene nede på gata stimler sammen for å høre på oss, både fastboende og turister. Vi forteller dem om Jesus, om alt vi har opplevd, om hvem han er, om hva han har gjort for alle mennesker, at han lever, at han kan komme inn i alles liv med frelse, kraft og nærvær, slik vi har opplevd det. Vi åpner munnen for å fortelle, og oppdager at Den hellig ånd der og da hjelper oss til å snakke om Jesus på språk vi aldri har lært og egentlig ikke kan, slik at alle kan få høre om ham på sitt eget tungemål. Rundt 3000 mennesker begynner å tro på Jesus denne første pinsedagen. Alt blir annerledes etter dette. Nå forstår vi av egen erfaring hva Jesus snakket om. Løftene han ga oss, er oppfylt og innfridd. «Og se, jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende», sa han.
Det er nå det begynner. Verden og hverdagen venter. ▪

Denne bibelinnlevelsen er bygget over Johannes evangelium kapittel 14, og Apostlenes gjerninger kapittel 1 og 2.