Den ukrainske soldaten i Moss

I leiligheten på Frelsesarmeens offisersskole i Moss, har Anna Schvab fantastisk utsikt over sjø og fjell som nå bades i ettermiddagssol. Som student ved «Årsstudium i kristen tro og tjeneste» er hun en del av Frelsesarmeens ungdomsteam Dynamo. Året skal gi et innblikk i hva det vil si å arbeide i Frelsesarmeen, og både teori og praksis fyller dagene hennes.

Nå har hun akkurat vært med på to timers matutdeling der over 300 mennesker møtte opp. Anna åpner en fiolinkasse, tar forsiktig fram instrumentet og løfter det mot haka. Mens hun lar blikket vandre ut mot horisonten, spiller hun vakre, melankolske folkeviser fra hjemlandet Ukraina. Det er som om tonene gjenforteller det hun akkurat har sagt. Om bekymringer for familien hennes som er igjen i Kyiv.

Fortvilelsen hun kjenner over å møte så mange av sine landsmenn som flyktninger i matkøen utenfor Frelsesarmeen. Men også den gode følelsen av å kunne hjelpe dem. I dag snakket hun med ei 13 år gammel ukrainsk jente som var her for tredje gang for å få mat.

– Flyktningene får litt hjelp fra staten, men siden maten er så dyr, trenger de ekstra hjelp fra Frelsesarmeen. Det ville vært veldig vanskelig for dem uten den støtten, vet Anna.

Hun møtte også en ukrainsk kvinne og barna hennes som hun har blitt kjent med. Barna har blitt invitert med på speideren, og Anna ser at det betyr mye for dem.

- Moren deres er glad for hjelpen de får, men samtidig er det veldig vanskelig for henne å bo her og lære et nytt språk. Hun fortalte om trangen til å reise hjem igjen til der hun har både jobb, familie og venner. Men slik situasjonen er nå, er det vanskelig å dra tilbake. Mange er i samme situasjon.

Kulturelle forskjeller

Selv studerte Anna musikk på universitetsnivå da krigen brøt ut. Som et resultat av et samarbeid mellom Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene og Frelsesarmeen i Øst-Europa territoriet, får noen ungdommer muligheten til å delta i ungdomsteamet Dynamo. Anna fikk spørsmålet i juli i år.

– Foreldrene mine fortalte meg om denne muligheten, og jeg fikk to–tre dager på å bestemme meg, smiler hun.

Det ble et vanskelig valg, men hun satte opp en liste over hva som var positivt med å reise, og hva som var utfordrende. Det ble flest ting på plussiden, og i oktober var hun på plass som en av fem deltakere som får et dypdykk i Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene

– Det er interessant å se Frelsesarmeens arbeid i en annen kultur. Jeg var ungdomsleder i hjemkorpset og visste hva jeg skulle gjøre der. Men her er ting annerledes. I Norge er Frelsesarmeen mest kjent som en hjelpeorganisasjon, og de har mange tiltak som er støttet av staten. Da må de alltid spørre om hva de har lov til å gjøre. Det er forståelig, men jeg synes også det kan være utfordrende når man ønsker fokus på det kristne innholdet. Uansett er det spennende å se hvordan folk fra ulike land kan jobbe sammen, sier Anna.

Hun setter også pris på undervisningen.

– Ledertreningen er interessant. Der finner vi ut hvordan vi best kan bruke vår personlighet og gaver i tjeneste for andre.

Selv om hun bare har vært student i Norge i tre måneder, kjenner hun at hun har utviklet seg.

– Foreldrene mine og venner sier det samme – at jeg har endret meg på en god måte. Jeg tror jeg har hatt de samme ressursene hele tiden, men de var på en måte innestengt i meg selv. Jeg kan fremdeles utvikle meg, men mye er endret og jeg er så glad for å være her. Det er en unik mulighet.

– Hva betyr troen for deg?

– Det har ikke alltid vært lett for meg å si at jeg er kristen. Men nå er troen en integrert del av livet mitt. Jeg kan ikke skille meg selv ut fra den. For meg er det viktig å fortelle om hva jeg tror på. Jeg er også opptatt av å formidle at Frelsesarmeen først og fremst er en kirke.

Å leve med bekymring

Anna er oppvokst i Frelsesarmeen i Ukraina. Foreldrene hennes har vært offiserer i 25 år, og som divisjonsledere har de ansvaret for Frelsesarmeen i Kyiv og menigheten i byen Vinnytsia som er uten offiserer.

Frelsesarmeen i Ukraina er liten. Foreldrene måtte flytte en del ganger, og også starte nybrottsarbeid der ingen kjente til organisasjonen.

Å flytte synes hun kunne være utfordrende, men hun har likevel flest positive minner og beskriver oppveksten i Frelsesarmeen som å vokse opp i en storfamilie.

Moren er også utdannet musiker, en interesse som smittet over på både Anna og broren hennes. Men så brøt krigen ut.

– Det var veldig vanskelig. Flere av ungdommene i korpset (nærmiljøkirken) var i ferd med å bli soldater, men måtte flykte til Polen. Det var så vanskelig da de dro, vi visste ikke om vi noen gang kom til å møtes igjen. To av dem kom tilbake, men en ser ut til å bli værende i Polen.

– Hvordan er det å være her i Norge når familien din befinner seg i et land som er i krig?

– Det er vanskelig. Hver gang jeg snakker med foreldrene mine sier de at de er ok. De prøver alltid å gjøre meg rolig, men ofte har de verken elektrisitet eller varmt vann. Jeg kan føle at jeg har stukket av og forlatt familien min. Det er jo ikke slik, men det er vondt å vite at familien min ikke vet hvordan morgendagen blir. Likevel prøver de å gjøre det beste de kan.

– Hvordan er det for deg når du hører om bombeangrep i området familien din befinner seg i?

– Jeg blir veldig redd. Jeg har ikke alltid mobilen med meg, for jeg følger ikke lenger konstant med på nyhetene. Før sovnet jeg med mobilen i hånda, og det første jeg gjorde når jeg våknet, var å sjekke nyhetene. Etter en måned ble jeg veldig deprimert av å gjøre det, så nå prøver jeg å ikke sjekke nyhetene så ofte. Jeg forsøker å konsentrere meg om utdannelsen min her i Norge, i Dynamo, men jeg har jo krigen i bakhodet hele tiden.

Hun er glad for innsatsen nordmenn gjør for flyktningene, men merker at mange ikke snakker så mye om krigen i hjemlandet hennes.

– Noen ganger føles det som folk har glemt hva som skjer i resten av verden. Men når jeg har snakket med noen om krigen, må jeg straks sjekke mobilen og se hva som skjer. Deretter ringer jeg foreldrene mine. Noen ganger har de ikke strøm, og kan ikke svare meg. Det er stressende.

Faren hennes pleier å si: «Hvis ikke Gud redder meg, hvem skal da gjøre det?»

– Han er veldig rolig, men jeg trygler ham om å oppsøke bomberommet når det er angrep. Jeg vet ikke om de er trygge eller ikke. Og selv om de er ok i dag, kan hvert eneste hjem være totalt ødelagt i morgen. Det er vanskelig for meg å tenke på.

Å gjøre noe godt

Hun vet at foreldrene bruker det meste av tiden sin på å hjelpe andre, og for Anna er det også godt å fordype seg i studiet og praksisen. Besøket på Frelsesarmeens akuttmottak for ukrainske flyktninger i Kongsberg, var en god opplevelse for henne. Der var det ingen språkbarrierer som hindret henne fra å snakke med barna slik hun er vant til.

Hun kjenner også selv på kroppen mange av bekymringene de bærer på. De aller fleste har faren sin igjen i Ukraina, siden menn mellom 18 og 60 må bli igjen og forsvare landet. Selv vet hun heller ikke når hun får sett faren sin igjen. Det er for farlig for henne å reise hjem, og han har ikke lov til å reise hit.

– Det var så fint å se alle barna, men samtidig var det trist, fordi de skulle egentlig ha vært i hjemlandet sitt. Vi elsker landet vårt, og det var så vondt for meg å innse at: «Nå er det tryggere å være et annet sted enn hjemme». Samtidig er det fint å være i Norge og få gjøre noe godt for mennesker.

Anna har spilt både folkeviser og salmer. Nå pakker hun instrumentet forsiktig ned i fiolinkassen igjen.

– Jeg er en profesjonell musiker, og jeg ønsker å fortsette å utvikle meg som musiker, men samtidig kombinere det med tjeneste i Frelsesarmeen. Vi får se, sier den ukrainske soldaten, som de tre siste årene studerte i byen Vinnytsia der hun også spilte althorn i Frelsesarmeens brassband. I kveld skal hun delta på sin aller første hornmusikkøvelse i Frelsesarmeen i Moss. Og nå lyser hun opp.

– Det blir fint!