Der jeg kan få være meg

– Min historie er en solskinnshistorie, men det kunne gått galt, sier Inger Marie Kjær (27).

Kokken på Ellings kafé i Larvik spenner på seg forkleet og knuser marengs til iskremen. Hun elsker å lage dekorative desserter og står parat for å servere gjester som insisterer på sin favoritt. Som Ingvar Ambjørnsens antihelt Elling:

«Jeg var totalt innstilt på flesk og duppe», står det med fete bokstaver over disken.

De som har lest romanene eller sett filmene, nikker gjenkjennende når de kommer inn dørene. Her er veggene krydret med sitater og bilder fra bøkene. Akkurat som Elling vet Inger litt om hvordan det er å kjenne seg ensom og alene.

– Som barn følte jeg meg annerledes. Nå gjør jeg ikke det lenger. Nå er jeg stolt over å bære historien min og «lille meg». Det er godt å kjenne roen i at jeg kan være meg selv. Vite at jeg er den jeg er, uten å måtte pynte på noe.

«En av oss»

Hun har likevel dresset seg opp og tatt på kjole. Utenpå har hun favorittplagget, den sorte treningsjakka med logoen til Frelsesarmeens gatefotball.

– Jakka begynner nesten å bli utslitt. Jeg vil så gjerne promotere gatefotballen, sier Inger.

For fire år siden var hun mer skeptisk. «Ikke noe for meg», sa hun den gangen.

Frelsesarmeen hadde startet gatefotball-lag for damer, og en venninne ville ha henne med.

– Gatefotball virket litt skummelt. Jeg visste at det var et tilbud for de som hadde falt litt utpå eller slet med noe. Jeg var kanskje litt naiv og tenkte at det hadde ikke jeg behov for, men det hadde jeg virkelig. Samtidig lurte jeg på om jeg var verdig til å komme inn. Var min historie sterk nok?

«Du er jo en av oss», mente venninnen.

I dag er Inger enig. Gjennom oppveksten har hun sett konsekvensene av rusmisbruk. Hun forstår hvilke utfordringer folk kan ha.

– Gatefotball er for alle. Den gangen ville jeg ikke ta andres plass, men da jeg kom på første trening, møtte jeg han, smiler hun og ser bort på trener Sverre Tolfsby som har kommet innom kafeen.

Det første han spurte om, var om Inger ville bli med på turnering på Jeløy. Dermed var det gjort.

– Fellesskapet med latter og moro, var veldig bra. Det trekker meg, ler hun.

– Jeg husker at du sjekket ut litt, om de andre godtok deg, husker Sverre.

Det gjorde de, spillerne er gode til å ta vare på hverandre.

Det er et bånd mellom jentene. Vi stiller ikke så mange spørsmål. Du kan komme uansett hvordan du har det. Du kan få på deg trøya og være med, selv om hodet eller kroppen ikke spiller helt på lag. Gatefotballen kan være et sted der du trenger fellesskapet og aktiviteten. Jentene har rekruttert hverandre, sier trener Sverre.

På turer kommer de tett på hverandre.

– Jeg har delt min historie. Samtidig legger jeg det bak meg og tenker at vi alle er der av en god grunn. Vi er der for å være sammen, ikke for å hause opp gamle ting.

Sverre er enig: – Vi aksepterer at tingene er som de er.

Fasader er det lite av. Det setter Inger pris på.

– Hva er A4, egentlig? Det er veldig godt å komme et sted der du kan være deg selv, om du er sur eller lei deg. Vil du snakke om det, er folk der for deg.

Hun kaller laget sitt «gatefotballfamilien».

– Vi er mer enn bare fotball, vi er blitt en familie.

En ny familie

For Inger er familie blitt et positivt ord. Hun vet også hva det er å miste en. For livet begynte ikke bra. Det var mye som ikke fungerte hjemme. Flere bekymringsmeldinger ble sendt uten at noen grep inn. Fagfolk øynet lite håp for den urolige jenta som knapt var på skolen og aldri gjorde lekser. Men én ting behersket hun suverent; å lage mat.

– Jeg satt alltid og rørte i grytene. Kjøkkenet var mitt sted. Der kunne jeg være bare meg selv. Der kunne jeg rømme fra alt og bare fokusere på å lage mat. Det var noe jeg mestret.

Inger trengte mer – trygge voksne som kunne ta vare på henne. Til slutt sto barnevernet på døra, og hun kom i fosterhjem 11 år gammel.

– Litt for sent, men også i tide, oppsummerer hun.

Det første året ble turbulent. Det tok lang tid før hun forsto at hun var trygg. I dag er hun klar på hva som reddet henne.

– Den største ressursen er fosterfamilien min. Fra første sekund var jeg en av dem, og det er jeg ennå. De er fantastiske, har støttet meg ett hundre prosent og ofret livene sine for et ukjent barn.

Senere har hun sett mappen sin og lest at sakkyndige hadde liten tro på at hun ville klare seg eller få noen utdanning.

– Det var kanskje ikke så rart. Hvis jeg ikke hadde kommet i fosterhjem, vet jeg ikke hva som kunne ha skjedd.

Da barnevernet krevde at Inger skulle ut som 18-åring, protesterte fosterforeldrene, og hun fikk bli til hun var 23.

– Jeg trengte enda mer støtte, omsorg og stabilitet selv om jeg var myndig. Nå er jeg 27 og bor hjemme ennå.

Hun kan ikke få fullrost den nye familien sin, og legger stolt til: – Men de er også heldige som har fått meg.

Mennesker som støtter

For fem år siden satte hun opp meny og laget takkefest for fosterfamilien. Nå er hun knapt hjemme. Hverdagene er fylt opp med jobb, kjæreste, korps og gatefotball.

– Å ha gatefotball i livet mitt står høyest på lista mi, pluss tantebarn, søsken og kjæreste. Det er godt å føle at jeg ikke står helt alene.

Hjemme er en egen hylle full av bilder og minner fra turneringer.

– Hva er det som gjør at du føler at du trenger gatefotballen?

– Menneskene rundt meg, som støtter meg. Her handler det ikke bare om å vinne. Er det noe som skjer, er vi der for hverandre. Fellesskapet utenfor laget har mye å si for meg. Her får jeg venner, uavhengig av alder.

Hun har også fått et tettere bånd til Frelsesarmeen i Larvik. Der har hun hjulpet offiserene i barne- og ungdomsarbeidet, vært med på matutdeling, stått grytevakt, stilt som mannekeng for Fretex og trådt til der det trengs.

– Jeg ønsker å gi noe tilbake. De har hjulpet meg, derfor vil jeg hjelpe andre.

Den dagen hun hadde fått fagbrev, gikk hun innom Frelsesarmeen. Med tårevåte kinn sto hun med en stor bukett i armene og fortalte at hun hadde bestått.

– Da fikk jeg applaus. Nå sitter jeg her med en utdanning og fagbrev.

Gledesspreder

«Der kommer Inger, gledessprederen», sier folk.

Inger kjenner seg igjen.

– Jeg gleder meg over små stunder. Ta en kopp kaffe med noen, eller gjøre andre glad.

For ett år siden gikk en drøm i oppfyllelse. Hun fikk jobben på Ellings kafé. Med panoramautsikt til havet disker hun opp med treretters menyer – og selvfølgelig flesk og duppe!

– Adrenalinkicket du får etter en dag, er gøy, smiler hun.

– Hva er det som gjør at du viser så mye glede, til tross for at du har gjennomgått mye vondt?

– Jeg har alltid vært veldig energisk, livlig og glad. Kanskje er det fosterforeldrene mine som har oppdratt meg til å tenke: «Livet kan være kjipt, men du må også gå videre og leve livet du ville ønsket deg. Skulle jeg bare vært lei meg, ville jeg ikke klart å være i jobb eller drevet med gatefotball. Er jeg i aktivitet, stimulerer jeg hjernen min på en god måte.

Og kroppen. Formen er blitt bedre. Både en og tre ganger i uka kan hun drible i byens ballbinge. Da er hun i kontakt med hele følelsesregisteret.

– Det er veldig gøy å skyte mål når jeg er irritert. Jeg tar ut litt frustrasjon. Heldigvis har jeg ikke fått kort fra dommeren, bare for ordbruk. Jeg er jo ellers snill jente. Men har jeg ytt maksimalt, kan det fort ende med et legebesøk, for jeg har astma.

Da er det trygt å ha Sverre der, som følger henne på legevakta. Han er opptatt av at spillerne blir fortrolige med egen kropp og kjenner grensene sine.

– Alle jentene har tatt vanvittige steg når det gjelder hva de får til og hva de mestrer, sier han.

Inger har nådd langt. Under pandemien fikk hun plass på landslaget og spilte EM i Nederland.

– Å komme inn på arenaen, se alle nasjonene og flaggene og oppleve alt dette med flere fra Larvik, er det sykeste jeg har vært med på. Der ville alle det samme som jeg; være glade, fornøyde og spille.

Hun tar en tenkepause, blir stille. Det er en grunn til at hun vil fortelle fra livet sitt.

– Det er min tur nå, det er på tide å dele min historie. Jeg vil ikke at det skal være tabubelagt å være fosterbarn, derfor vil jeg gi innblikk i hvordan det er. Kanskje kan jeg hjelpe noen andre til åpne seg? Å spørre om hjelp er en menneskerett. Jeg har lært mye fra min historie, selv om det er mye jeg skulle unngått. Men jeg har lært å leve!