Der Ordet treffer livet

Smågrupper blir også kalt bibelgrupper, eller i en del sammenhenger cellegrupper, fordi poenget er at de skal bli større og flere.

Christian Shwartz som grunnla «Naturlig Menighetsutvikling» (NaMu) introduserte begrepet «Livsnære grupper». «Ei livsnær gruppe har fire dimensjoner», skriver Ommund Rolfsen i ABC for naturlig menighetsutvikling: «Opp til Gud, ut til lokalsamfunnet, inn til hverandre og sammen med korpset».

Han og Margaret ga ut et liten folder med tips, men Margaret følte etter hvert behov for å utdype mer. Hun har gitt ut heftet «Korleis koma i gang med smågrupper?» – oversiktlig og overkommelig med sine 21 sider.

– Det finnes nok av omfattende bøker som ingen orker lese. Derfor ville jeg skrive en «start kit», sier Margaret, som også er veileder i NaMu.

– DNA-et er at det skal være knoppskyting, og at vi skal trene ledere. Gruppene forløser gaver og energi, sier major Margaret Saue Marti.

Heftet kom ut i 2022, og alle offiserer i Frelsesarmeen har fått heftet digitalt. Den trykte utgaven formidles gjennom Programavdelingen.

– Et av kvalitetstegnene for en sunn menighet, er livsnære grupper. Derfor begynte vi å jobbe mer systematisk med det i Bergen. Vi dannet først en ledergruppe som møtes på Teams hver uke og er navet i mye av det som skjer, forteller hun.

Så ble det dannet to andre grupper, og nå er det altså sju. En gruppe for unge jenter er nydannet, og de håper også å komme i gang med en gruppe for unge gutter og å integrere fremmedkulturelle i noen av gruppene.

Det finnes også en bønn- og samtalegruppe for eldre – en gruppe som har vært i mange år. De møtes hver uke, de andre gruppene annenhver uke, og lederne for gruppene annenhver måned.

Alltid brent for smågrupper

Smågrupper har fulgt Margaret hele livet. Da hun gikk på gymnaset på Voss var hun med i Laget. Så flyttet hun til Bergen for å studere, og ble med i Studentlaget der. Da hun var i Trondheim etter utdanning på Offisersskolen, dannet de en gruppe for unge voksne.

– Men jeg har alltid syntes det har manglet i Frelsesarmeen, forklarer hun.

– Når man kommer til et korps er det mange forventninger om faste aktiviteter, som møter, gudstjenester, andakter og så videre. Men det har ikke vært tradisjon for å snakke sammen om livet.

Margaret og ektemannen Paul William Marti har vært stasjonert mange steder i Frelsesarmeen. De har arrangert mange forskjellige kurs og grupper opp gjennom årene, men det har vært mer sporadisk. I Sveits var det mer vanlig med smågrupper, og da de var divisjonssjefer på Island, jobbet de mye med smågrupper i Reykjavik korps. Det førte til stor velsignelse.

«Dette må være det nærmeste jeg kommer himmelen, tenkte jeg etter en smågruppesamling i Reykjavik», skriver Margaret i heftet.

– Men hvis alt avhenger av offiserene, er Frelsesarmeen sårbar, på grunn av de hyppige offisersskiftene. Derfor er det viktig at gruppene er selvgående, og ikke avhengig av om offiserene flytter.

Bære hverandre

Elementene i gruppemøtene er et enkelt måltid, en «isbryter», lovsang, bibelsamtale og bønn.

– Disse oppgavene går på omgang, for at det også skal være en treningsarena, forklarer Margaret.

– DNA-et er at det skal være knoppskyting, og at vi skal trene ledere. Gruppene forløser gaver og energi.

Hun synes det er godt å se at en del som var usikre har vokst, til å for eksempel å våge å be høyt.

Hensikten med «isbryteren» er at en skal roe ned fra den travle hverdagen en kommer fra, og møte hverandre. Det skal være et kort, banalt spørsmål, slik at alle får sagt noe. Lovsangen kan være at en synger noen få vers, eller hører på en sang fra for eksempel Spotify.

– Lovsangen løfter oss opp mot Gud, som skal være i sentrum, sier Margaret.

Når det gjelder bibelsamtalen, har gruppene brukt forskjellige opplegg. Noen bruker boken Dag for dag, som Frelsesarmeen nylig ga ut. Noen bruker søndagens tekst, og Margaret har gitt ut en minibibelskole.

– Jeg har god erfaring med «Lectio Divina», sier Margaret.

Metoden går ut på at en leser teksten høyt, og så leser alle hver for seg og kjenner etter om det er et spesielt ord som treffer en. Deretter blir det samtale om det. Fokuset er «Oss til Gud».

Det skal ikke være undervisning og dosering eller bibeltime. Man skal ikke diskutere teologiske spissfindigheter. Ordet skal treffe livet. Dette Margaret kaller «Gud til oss».

– Bibelens ord er levende og treffer der du er i livet, og ordet er spirekraftig i seg selv, sier hun.

Til slutt er det en forbønnsdel.

– Det er viktig at alle i gruppen får komme med bønneemner, understreker Margaret.

– Alle skal få anledning til å bli bedt for, samtidig som en kan be for personer og situasjoner utenfor gruppa. Overskriften er «Gud til oss og oss til andre».

Margaret sammenlikner smågruppene med da hun var på tur på Galdhøpiggen. Over Styggbreen var vandrerne lenket sammen med tau, slik at om én falt ned i en sprekk, var det en på hver side til å dra vedkommende opp. Det kan være forskjellig hvem i gruppa som har størst behov, men de andre er der for å hjelpe en opp. Det kan også skje at noen har store problemer, og da kan ledergruppen komme inn og gi ekstra tilbud.

– Vi ser at folk tar vare på hverandre, vokser, og en del våger seg på gudstjenester for første gang. De kommer inn i det store fellesskapet gjennom det lille, smiler Margaret.

Knoppskyting

Når gruppa har nådd en størrelse på 10–12 medlemmer, blir det vanskelig å holde fokus på den enkelte. Da er det på tide å dele seg, men det er skummelt for mange.

– Folk liker ikke forandring, og er usikre i starten når nye kommer til. Men det fører til velsignelse og knoppskyting, sier hun.

Hensikten er at mennesker skal vokse i nåde og kjennskap til Bibelens ord. Ordet og livet skal møtes, og ting forløses og blir frigjort når Jesus og Den Hellige Ånd er nær. Da skjer det noe, og nye horisonter åpnes.

Alle smågruppene har en Messenger-gruppe der de holder kontakten mellom møtene. Her avtales praktiske ting, som hvem gjør hva på neste møte, men de er også flittig i bruk til bønnebehov og dypere samtaler.

– Jeg ser hele tiden etter hvor det er behov, sier major Margaret Saue Marti.

– Vi har mange fra andre nasjoner, både ukrainere og andre. De savner norske venner.

Frelsesarmeen ønsker å inkludere dem i gruppene, framfor å danne en gruppe bare for dem.

De tenker også å starte et Alpha-kurs igjen. De har nylig fått inn mange nye frivillige som kan hentes inn der. Det er ikke enkelt å være ung og stå grunnfestet i troen. Derfor er det startet en gruppe for unge jenter, og de har planer om en for unge gutter.

– Det ruller og går, men vi må være på! avslutter smågruppemajoren.

Jentegruppa

Gabriela Cejka (21) studerer praktisk teologi og ledelse på NLA Høgskolen i Bergen. I den forbindelse har hun praksis i Frelsesarmeens nærmiljøkirke i Bergen. Det er hun og Margaret Saue Marti som er ledere for jentegruppa. Men hun begynte som den yngste i en av de andre smågruppene.

– Første gang jeg kom dit, trodde noen at jeg var kommet på feil sted. Men det ble fort veldig kjekt, forteller Gabriela.

Etter en stund dro hun til et skoleår på Helgeland folkehøgskole i Mosjøen. Mens hun var der, ble gruppa delt.

– Det var litt rart å begynne i en ny gruppe da jeg kom tilbake. Jeg hadde ikke fått sagt «ha det», sier hun. Gabriela dro senere til Trondheim og gikk på Gå Ut-senteret sin bibelskole. I november 2022 var hun med og startet opp den nyeste gruppa for unge jenter. Det er fire deltakere utenom lederne, og de går alle på videregående. Gruppa er åpen fra 10. klasse og oppover, så de regner med at flere snart kommer til.

– Etter den andre samlingen begynte flyten å gå under bibelsamtalen, og de kommer med gode refleksjoner. De får god trening i å ta ansvar og initiativ, forteller Gabriela.

– Noen ber også høyt.

Gabriela har lært alle gruppene «Popcorn-bønn». Det vil si at deltakerne bare behøver å si en kort setning, og avslutte med «pop». Til slutt sier lederen «pling», og så samles de i en ring og «sender hele posen opp til Gud».

– Hva betyr smågruppene for deg?

– De betyr veldig mye, erklærer Gabriela.

På gudstjenesten kan du ikke dele så mye av livet. Tro, tvil og liv er viktig å kunne dele i en liten gruppe. Der blir vi godt kjent og bygger fellesskap. Det er også gøy å gå fra å være deltaker til å bli leder og vokse på det.

Valgte livet

Gabriela sliter en del med sykdom. Hun synes det er en ekstra velsignelse å møte folk med mye livserfaring – som forstår.

Gabrielas far var tsjekkisk og moren er tysk. Selv har hun vokst opp i Bergen.

– Jeg kommer ikke fra et tydelig kristent hjem, men har hørt om Jesus fra jeg ble tatt med på babysang på Frelsesarmeen. Senere begynte jeg på speideren der, forteller hun.

I løpet av barneårene ble faren syk og døde. Gabriela ble så lei seg at hun ikke ville leve lenger.

– Da fikk jeg et veldig sterkt møte med Gud, der jeg opplevde at han sa at i valget mellom livet og døden burde jeg velge livet.

Fellesskapet i speideren, der folk ba for henne, ble også viktig i denne perioden. På en kristen barneleir på Stemnestaden tok hun imot Jesus som 13-åring.

Nå er planene videre å få seg jobb som trosopplærer eller menighetspedagog i en menighet, fortrinnsvis Frelsesarmeen.

– Jesus er sentrum i livet mitt. Han er det jeg baserer hele livet mitt på. Hadde jeg ikke hatt Jesus, ville livet mitt sett helt annerledes ut, sier Gabriela.

Mannsgruppa

Jon Einar Lavik (74) er opprinnelig fra Vik i Sogn. Han har gått i smågruppe på Frelsesarmeen i et par år. Den gruppen han går i, består av åtte mannfolk. Major Paul William Marti, leder for Ladegården korps i Bergen, er ansvarlig for gruppa.

– Alle slipper til som har noe å si, forteller Jon Einar. Det gjelder både i «isbryteren» og bibelsamtalen.

Martin Kriek har ansvaret for lovsangen.

– Alle som føler seg kallet til det, får uttale seg, både med spørsmål og egne synspunkt, sier Jon Einar.

De har stort sett hatt temahefter som de samtaler om, som Jostein Nilsens Fortsette i rett spor, og nå holder de på med Fra dag til dag.

Jon Einar har gått på noen andre bønnemøter som har vært arrangert på Frelsesarmeen, og liker forbønnsdelen i smågruppa også.

– Jeg setter pris på måten det er lagt opp på. Det er fint å møte andre troende og utveksle tanker og erfaringer. Jeg lærer noe nytt, og fellesskapet er det aller viktigste, sier Jon Einar.

Han forteller at han hadde alkoholproblemer i 10 år, før han søkte hjelp. Han fikk god hjelp gjennom en selvhjelpsgruppe på Hjellestadklinikken.

Han ble frelst som godt voksen.

– Mitt trosmessige fotfeste er i Frelsesarmeen, der jeg også har en åndelig veileder, sier Jon Einar.

Medlemmene i gruppa blir invitert til å delta på gudstjenester en gang iblant.

Paul William har bedt meg komme med vitnesbyrdet mitt på disse gudstjenestene, og det har jeg gjort etter beste evne – og litt forberedelser.