Monica Ellingsen 6x nett

Drømmejobben

Monica Ellingsen har fått drømmejobben – som leder for Frelsesarmeens nærmiljøkirke i Tønsberg.

• Foto: Emmaline Sophie Hekneby/Tekst: Stine Frimann / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 24/2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Jeg har mange ønsker og visjoner for Frelsesarmé- korpset (nærmiljøkirken) her i Tønsberg! Jeg vil at vi skal være en hverdagskirke hvor det er lett å komme inn. Et sted der vi blir en familie som vil hverandre vel, forteller kaptein Monica Ellingsen.

Les mer om Krigsropet her

Hun har i snart ett år vært leder for Frelsesarmeens nærmiljøkirke i Tønsberg. De fleste av visjonene er foreløpig satt på vent på grunn av koronapandemien, men Monica har i stedet brukt tiden til å bli kjent med aktiviteter som ikke har vært stengt og menneskene som bruker dem – som matutdeling og ulike tilbud i rusomsorgen.

– Jeg har alltid hatt et hjerte for sosialarbeidet, men samtidig er det å være åndelig leder i en menighet det rette for meg. I Tønsberg får jeg gjøre begge deler. Her jobber korps og sosialtjenesten tett sammen som én armé.

Marianne Nybo (t.h.) var den første frelsesoffiseren Monica møtte som barn. Her sitter de sammen i en sofa.
Marianne Nybo (t.h.) var den første frelsesoffiseren Monica møtte som barn, og Marianne har alltid vært et forbilde for henne når det gjelder å bli offiser. Derfor ble Monica ekstra glad da hun fikk vite at hun skulle jobbe sammen med henne i Tønsberg.

Offisersdrømmen

Da Monica var rundt seks år, var hun innom Frelsesarmeen for første gang. Hun bestemte sporenstreks at kristen tro var det rette for henne. På korpset i Farsund møtte hun også Marianne Nybo, som var korpsleder.

– Hun har alltid vært et forbilde for meg når det gjelder det å bli offiser, forteller Monica.

For etter hvert kom et ønske som dukket opp hver gang hun tenkte på framtiden sin: Hun ville også bli offiser i Frelsesarmeen. Men hvordan skulle det gå til? Korpsoffiserer har blant annet ansvar for å lede møter og gudstjenester, men Monica likte ikke å snakke foran store forsamlinger. Musikk er også ofte en sentral del av livet på korpset, men hun kunne ikke synge eller spille.

– Hva i all verden skulle jeg gjøre som offiser? Jeg tenkte at «jeg kan jo ikke dette», ler hun.

Men selv om motargumentene var mange, hadde hun hele tiden en sterk følelse av at «jo, det er offiser du skal bli». Dermed gikk turen til Frelsesarmeens folkehøyskole på Jeløy da hun var ferdig på videregående, for å lære mer om Frelsesarmeen. Før hun dro, tok hun på seg soldatuniformen for første gang.

– Jeg trengte å se mer enn bare korpset i lille Farsund, sier hun.

– Året på folkehøyskolen var spennende og lærerikt. Jeg var blant annet på mange møter i Oslo og møtte nye folk.

Besøkene i Oslo bød også på en liten aha-opplevelse. Der fikk hun se mer av det store sosiale arbeidet Frelsesarmeen gjør, og møte offiserer som jobbet i sosialtjenesten. Krigsropet ble også viktig for henne, hun leste særlig alle artikler som handlet om offiserer. Slik forsto hun hvor stort og mangfoldig Frelsesarmeen og det sosiale arbeidet er.

– Jeg tenkte at «det må være dette som er det rette for meg»! Jeg ville jobbe som offiser i sosialtjenesten! Da trengte jeg en sosialfaglig utdanning, så jeg begynte på sosionomstudiet.

– Hverdagspraten med Gud er viktig for meg. Ikke minst når jeg går tur med bikkja, her sammen med hunden sin.
– Hverdagspraten med Gud er viktig for meg. Ikke minst når jeg går tur med bikkja, da snakker jeg mye med Gud, forteller Monica

Viktig å dele tro

Under studiet fikk hun en tydelig bekreftelse på at det var nettopp i Frelsesarmeen hun skulle bruke utdanningen. Hun tok praksisen sin i Australia, på et Røde Kors-drevet senter for unge mødre. Dette var jenter mellom 13 og 19 år som var under barnevernet og selv skulle ta vare på barn, uten familie eller andre trygge voksne rundt seg.

– Det var fint å være der for dem, å lytte og være en trygg person i livet deres. Men samtidig var det veldig vanskelig å ikke kunne dele troen min. Det å ikke kunne fortelle at «dette er skikkelig tøft, men dette er noe jeg tror at vi kan legge fram for Gud». At jeg tror Gud er der med dem gjennom alt. Og at jeg ikke kunne be for dem, det er jo ikke lov i Røde Kors. Så jeg skjønte at jeg må jobbe et sted der jeg også kan dele troen min.

Dermed bar det direkte fra sosionomstudiet til Offisersskolen, hvor planene hennes umiddelbart tok en ny vending. Den ivrige kadetten som skulle utdanne seg til sosialoffiser, fikk en klar beskjed: «Vi utdanner bare korpsoffiserer nå, ikke sosialoffiserer!» Det var derfor med blandede følelser at en fersk offiser to år senere tok plass som assisterende korpsleder i Stavanger.

– Jeg var veldig spent på hvordan dette skulle gå, men det ble veldig fint!

For i en stor nærmiljøkirke med flere ansatte og frivillige, er det lettere å sørge for at alle kan jobbe med det de liker og er best på. Monica jobbet mest med barn og unge, noe hun trivdes godt med.

– Og ikke minst, de har veldig gode sang- og musikkrefter der, så det trengte ikke jeg å drive med, sier hun og ler.

Hennes neste ordre derimot, var i Flekkefjord. En liten nærmiljøkirke uten mange andre å spille på til ulike roller. Der gikk hun rett i veggen, og ble utslitt og sykmeldt.

– Det var tøft. Men det var også en erfaring, dette med at helse skal man virkelig ta på alvor. Når folk snakker om at de er utslitt, så vet jeg hvordan det er å plutselig gå tom. Og jeg har erfart at det ikke bare er å «ta seg sammen» og reise seg igjen, det er en vei man må gå.

Monica drikker kaffe sammen med to  menn
Frelsesarmeen skal være en hverdagskirke hvor det er lav terskel for å komme inn. – Det er relasjonene som er det viktigste, sier Monica.

Å få være en lytter

Monica var veldig glad da beskjeden kom om at hennes neste ordre ble til slumstasjonen i Oslo. Endelig skulle hun få gjøre det hun hadde drømt om hele tiden: Være offiser i sosialtjenesten!

– Jeg vokste veldig som menneske og offiser der, jeg fikk brukt sosionomutdannelsen min og kjente at her kan jeg bruke hele meg.

Monica gikk sjelden i full uniform på jobb, men ofte i uniformsskjorta. Hun merket hvordan den umiddelbart skaper tillit, folk delte mye om livet sitt. Det kan være tungt å møte så mange sterke skjebner og høre vonde historier.

– Noen ganger tenkte jeg at «nå kan jeg ikke høre verre ting». Det var sterkt, men fint, å få lov å være en lytter. Samtidig kunne jeg kjenne på maktesløsheten noen ganger, jeg kunne jo ikke fikse problemene for dem. Da var det godt å kunne be for dem. Noen ganger var det naturlig å be for dem i samtalene, og jeg ba uansett alltid en bønn for dem etterpå.

Noe av det som gjorde inntrykk, var å se hvor mange mennesker i Norge som ikke har noen. Ingen familie eller venner de kan snakke med når de trenger støtte, eller vil dele en god nyhet.

– For noen ble vi på slumstasjonen den familien – de kom til oss for å fortelle. Jeg ble lei meg av å se hvor vanskelig folk har det, og hvor lenge de må kjempe for å komme seg på beina igjen. Kvinner som ble utsatt for vold i nære relasjoner, blant annet, forteller hun.

– Jeg vil at vi skal være en hverdagskirke hvor det er lett å komme inn. Et sted der vi blir en familie som vil hverandre vel.
– Monica Ellingsen, kaptein, leder for Frelsesarmeen i Tønsberg

I en slik jobb er det viktig å finne balansen. Gir man av hele sitt hjerte og tar alt innover seg, er det lett å bli utbrent. Beskytter man seg for mye og passer på at ingenting kommer inn, kan man ikke gi den hjelpen folk trenger. Man må gi nok, men ikke selvutslettende.

– Stort sett klarte jeg å finne en god balanse. Men i perioder var det krevende, å klare å ta det innover seg og samtidig ikke ligge våken om natta og lure på hvordan det gikk med folk. Men vi var et veldig godt team der, vi snakket mye sammen og hadde god tid til hverandre. Og jeg er utrolig glad for at jeg har fått de erfaringene med den kjempeproffe måten å hjelpe på. Etter hvert fant jeg ut at det var tid for å gjøre noe
annet, men erfaringene fra slumstasjonen er utrolig verdifulle i min nye jobb, sier Monica.

Hun hadde ansvar for en liten andakt om morgenen på slumstasjonen. Men hun savnet det å kunne dele troen sin mer, å ha det som en større del av jobben.

– Den største aha-opplevelsen jeg fikk på slumstasjonen, var at jeg ikke er «sosialoffiser» eller «korpsoffiser». Jeg er offiser i Frelsesarmeen! Og det er mange måter å bruke hele meg på. Jeg innså at det rette for meg kunne være å være åndelig leder på et sted der Frelsesarmeen har flere enheter, både nærmiljøkirke, rusomsorg og Fretex.

Akkurat hvordan den rollen kommer til å se ut i Tønsberg, vet hun ikke enda, siden pandemien hadde inntatt landet før hun begynte i jobben. Men det kan også være en gave, mener hun.

– Det er fint å få være med på å gjenåpne korpset i august. Det gir en god mulighet til å tenke gjennom hvordan vi skal gjøre ting, hva Frelsesarmeen i Tønsberg skal være framover.

Monica har stort krøllete hår, Frelsesarmeen uniform og sitter i en rød stol foran en blomstrete vegg
Monica Ellingsen har alltid hatt et ønske om å bli offiser i Frelsesarmeen. Nå har hun funnet sin rette plass hos Frelsesarmeen i Tønsberg – som korpsleder.

En tro som holder

Det hun er sikker på, er at det er relasjoner som er viktige for henne. Hun ønsker ikke et aktivitetsbasert korps der folk løper fra den ene gruppa til den andre og ikke får tid til å bli ordentlig kjent.

– Jeg vil ha en hverdagskirke. Og gjerne med lavterskel- gudstjenester i Skaperverket kafé, som vi ofte har. Og ikke minst, barn og unge som kommer innom Frelsesarmeen skal føle at dette kan være deres hjem, her og nå, ikke bare når de blir voksne.

Når relasjonene blir det viktigste, får man også gode muligheter til å snakke om tro.

– Frelsesarmeen skal være et sted der det er naturlig at tro deles, men det betyr ikke at vi snakker om tro hele tiden. Det er like naturlig å snakke om fotball eller om korona, som jo er det nye været. Ofte kommer likevel temaet tro naturlig opp når man blir kjent. Selv har hun merket at troen hennes har holdt, også i vanskelige tider.

– Det har vært perioder der jeg ikke har orket å be eller åpne Bibelen. Men så merker jeg likevel at troen er bygget på en grunn som holder i stormen, som gjør at når jeg ser tilbake på det, så ser jeg hva som fikk meg gjennom. Troen har vokst med meg.

Når Monica går ut døra hjemme, er Bibelen alltid med, for hun vet aldri når det kan passe å dele et bibelord:

– Jeg er veldig glad i å lese i Bibelen, jeg er litt nerdete der og koser meg med de litt rare bøkene i Det gamle testamentet. Det er så mye fint å hente ut av Bibelen! Og når jeg sier at Jesus er mitt forbilde, så vil jeg jo bli kjent med ham og vite hvem han er.

Hun har gjerne en liten stund om morgenen som er satt av til bibellesning og bønn. Men det viktigste for henne, er hverdagssnakket med Gud.

– Det å sitte konsentrert og be … Det går en liten stund, og så er tankene over på noe annet. Men jeg snakker med Gud gjennom dagen. Jeg merker det særlig når jeg går tur med bikkja. Da kjenner jeg veldig på at jeg har den samtalen der jeg forteller Gud hva jeg tenker på, ber for folk som står meg nær og for arbeidet vårt. Eller bare forteller at jeg er veldig takknemlig. Jeg har mye å være takknemlig for! ▪

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER