En sjanse til


Ken Wick vokste opp med en voldelig og alkoholisert far. Da han selv begynte å ruse seg, mistet han både kone, barn, hus og jobb – alt på under ett år. Dette er Ken og døtrenes fortelling om reisen tilbake til hverandre, som bruker og pårørende, far og barn.

• Foto: Emmaline Sophie Hekneby / Tekst: Emmaline Sophie Hekneby / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 48 2022
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Ken (52) er fulltidsansatt som leder i gatefotballen i Frelsesarmeen i Tønsberg. Han kom inn for seks år siden, gjennom et arbeidstreningstilbud, etter over 20 år av livet overgitt til rus og kriminalitet. Det er så mye som har blitt annerledes etter det.

Hjemme i stua har Ken funnet frem noen gamle fotografier, fra livet før. På et bilde ser man en blid, ung mann, med sin førstefødte i armene. Da var livet godt. Hopper man noen år frem i tid, til et annet bilde, er hans tre tenåringsdøtre på besøk mens Ken er på avrusning for ørtende gang.

– Det tok ikke lang tid for livet mitt å rase helt sammen. Det jeg kjenner aller mest på, er at jentene mine vokste opp uten en god og tilstedeværende pappa. Det er vondt for meg å bære på, sier han og rister på hodet.

I dag har Ken et godt forhold til døtrene sine og sine fire barnebarn, men reisen dit har ikke vært lett.

Det jeg kjenner aller mest på, er at jentene mine vokste opp uten en god og tilstedeværende pappa.
– Ken Wick

Ken er en av fire brødre. De var fem, men lillebror Ted, døde i 2016 av en overdose, kort tid etter at Ken kom ut av rusbehandling for siste gang.

– Jeg har slitt fælt med dårlig samvittighet, har følt at om det skulle bli noen, så burde det vært meg. Jeg holdt på så mye hardere og lengre enn ham.

Alle Wick-brødrene har hatt utfordringer med rus. Hvor dypt inn i rus og kriminalitet de har vært, har variert, men Wick-navnet er godt kjent i diverse offentlige sektorer i Vestfold.

En ødelagt barndom

Brødrene vokste opp på Veierland, en øy rett utenfor Nøtterøy i Vestfold. I dag er det omtrent 150 fastboende på den bilfrie øya, men da Ken bodde der som barn på 70-tallet, var det langt færre. Eneste måten man kommer seg ut dit på, er med ferge. De gikk på skole på øya, der det kunne være så få som fire elever i klassen.

Les mer om Krigsropet her

Mor var hjemmeværende med de små, og far jobbet med fjellsprenging på fastlandet. Faren var alkoholisert, og var fysisk voldelig mot familien sin, både kone og barn.

– At mamma lever, er et under. I årevis gikk han løs på både henne og oss guttene. Men han banket mamma oftest, og var nær ved å drukne henne i badevannet vårt flere ganger.

Guttene hadde en liten hytte, et fort, ute i skogen. Den bygget de selv, så de hadde et trygt sted å rømme til da faren ble sint.

– Vi kunne høre mamma rope: «Gutter, kom dere ut!». Så flyktet vi til fortet vårt så raskt vi kunne.

Sønnene ventet på at «monsteret» skulle trekke tilbake inn i gruven sin igjen. Noen ganger måtte de vente lenge, så lenge at de sovnet der ute. Krøp tett sammen for å holde varmen – sommer som vinter.

Dette bildet er fra en av gangene Ken var i rusbehandling og har fått døtrene på besøk. Foto: Privat
Ken har tatt frem noen gamle fotografier. Her er et fra da faren kom på besøk, mange år etter at han hadde flyttet tilbake til Canada. – Her sitter vi og smiler for bildets skyld, men det var ingen god opplevelse å se ham igjen, sier Ken. Foto: Privat
Dette bildet er fra en av gangene Ken var i rusbehandling og har fått døtrene på besøk. Foto: Privat
Dette bildet er fra en av gangene Ken var i rusbehandling og har fått døtrene på besøk. Foto: Privat

Ken forteller det hendte noen ganger at faren ikke rakk siste ferge hjem på kvelden, fordi han hadde drukket seg full og sovnet på jobben.

– Da det begynte å bli sent og han ikke hadde kommet hjem ennå, holdt vi pusten omtrent, og håpet på at han ikke hadde rukket siste ferge.

Da de skjønte på klokka at han ikke kom, kunne mor og barn senke skuldrene. Nyte noen bekymringsfrie timer sammen.

Mamma Wick og hennes fem barn levde et liv i uro og usikkerhet. Hun prøvde alt hun kunne å holde vingene rundt dem, men den minste ting kunne trigge faren da han drakk. Om det var noe som ble sagt, eller ikke sagt. For høye lyder, eller taushet. Feil blikk.

– Det var tre måneder han gikk på antabus, et middel som gjør en syk av å drikke alkohol. Da var det rolig hjemme. Utover det, var det å leve i usikkerhet stort sett hver dag.

Det er utrolig, jeg hadde alt en mann kan drømme om – så klarte jeg å ødelegge det.
– Ken Wick

Alt handlet om å unngå å trigge bomben de visste ville eksplodere, bare ikke når. Ken forteller om en gang faren hadde vunnet i håndbak mot sine sønner på elleve og tolv år:

– Han var så stolt av at han hadde vunnet mot oss, og så var mamma litt for rask med å kommentere at det kanskje ikke var så rart at han vant, siden vi var så små.

Stemningen frøs til is.

– Pappa slepte mamma etter seg med grepet om håret, og dro henne ned trappen og ut på gresset. Holdt en stor stein over hodet hennes. Så grep naboen inn, forteller han.

– Jeg var elleve år da det skjedde, og det var ikke lenge etter den hendelsen at pappa reiste tilbake til Canada. Jeg tror han skjønte at han nok hadde drept mamma den dagen, om naboen ikke hadde kommet.

Ken har et vagt minne om at barnevernet på et tidspunkt kom inn i bildet etter at faren hadde reist, men husker ikke hva som kom ut av det. Ingen av guttene gikk i terapi, eller fikk noe hjelp i tiden etterpå.

Brødrene hadde et spesielt bånd seg imellom. Det har de fortsatt.

– Det kommer nok av at vi er så tett i alder, og at vi deler en unik historie.

Ringvirkninger

I tenårene viste ikke Ken noen særlige tegn til at han var påvirket av det han hadde opplevd i oppveksten, ikke ennå. Han hadde aldri vært aggressiv, sloss ikke, og hadde heller ingen problemer med alkohol.

Han utdannet seg som snekker og trivdes godt i jobben. Giftet seg som 20-åring, og fikk etter hvert tre døtre. Bygget hus til familien sin og kjørte en Mustang – livet var godt.

– Det er utrolig, jeg hadde alt en mann kan drømme om – så klarte jeg å ødelegge det.

Det var på en innflytningsfest alt skulle snu.

MGL0735 Ken Wick
20 år gamle Ken med sin førstefødte, Charin, i armene. Foto: Privat

Ken var 26 år. Et par av brødrene hadde tatt med seg amfetamin på festen, noe de så smått hadde begynt å holde på med. Ken hadde frem til da kun drukket alkohol, hadde aldri prøvd noe annet. Men fordi brødrene hadde tatt det med, ville han prøve han også.

– Jeg ble rett og slett momentant forelsket, det kan ikke forklares på noen annen måte.

Dermed var det gjort, en annen kjærlighet tok plass i livet til Ken. Det ble raskt ikke rom for annet. Ikke kone, ikke barn, og snart ikke jobb.

– Livet mitt raste så fort sammen. Kun ett år senere hadde jeg verken kone, barn eller jobb. Bilen, og huset jeg hadde bygget for familien min, mistet jeg også.

– Men rusen var viktigere. Den regjerte i livet mitt, og alt annet falt bort – til og med jentene mine.

Døtrene bodde hos moren og så lite til pappaen sin. Ken falt dypere og dypere ned i det sorte hullet. Han var i perioder uten både jobb og hjem, og hadde en dyr avhengighet som måtte mates ofte. Dermed fant han alternative måter å tjene penger på.

Ved siden av å selge narkotika, stjal han det meste av verdier han kunne finne, og solgte det videre. Ken var spesielt glad i biler. I en periode på 20 år fikk Ken ti domfellelser, og sonet i fengsel i til sammen to og et halvt år.

I perioder bodde han på gata. Han forsøkte å bli nykter, var inne på avrusning flere ganger, men det holdt aldri lenge. Da han var inne på behandling fikk han gjerne besøk av døtrene sine, som da hadde blitt tenåringer. De dro på utflukter sammen, og fant på morsomme ting.

Håpet ble tent hver gang. Kanskje ville det gå denne gangen? Men så falt han utpå, og avstanden til barna økte igjen.

Vendepunktet

– Det var en natt jeg sov på gravplassen overfor kjøpesenteret i byen. Det var vinter, og de drev og renoverte et lite kirkebygg der. Inne var det dekket med plast, og det var en varmeovn som stod på. Der skulle jeg sove.

Jeg så meg rundt og tenkte: «Dette klarer jeg ikke mer, jeg er 45 år gammel, og jeg er lei».

MGL0377 Ken Wick
– Jeg ble så godt tatt imot, og trivdes veldig godt i Frelsesarmeen. Jeg fikk jobbe meg oppover, og nå er jeg leder for gatefotballen!

Dermed var avgjørelsen tatt. 13. januar 2016 gikk Ken inn på avrusningsklinikken for aller siste gang.

– Den gangen var annerledes, jeg kjente det i hele meg. Det var som hele kroppen min skjønte at «nå er det nok». Vanligvis ville jeg kjent et skikkelig sug etter rusen og hatt det beintøft, men jeg har ikke kjent suget siden jeg la meg inn den dagen, det er over seks år siden nå.

Ken var på avrusning i seks måneder, og det var i den perioden han fikk tilbud om å jobbe frivillig i Frelsesarmeens trykkeri, en dag i uken.

– Jeg ble så godt tatt imot, og trivdes veldig godt i Frelsesarmeen. Jeg fikk jobbe meg oppover, og nå er jeg leder for gatefotballen! Det er mye logistikk, og mye jobb, men det er veldig gøy. Jeg koser meg med det. Jeg har alltid vært fotballgutt, og nå har hobbyen min blitt jobben min, smiler han.

Parallelt med at Ken jobbet seg oppover i Frelsesarmeen, jobbet han forsiktig også med relasjonene til døtrene sine. Han forstod at det ville ta tid for dem å stole på at forandringene han hadde gjort i livet sitt, faktisk skulle holde. At han nå var en ny mann, som ønsket å bli en god pappa og bestefar.

– Det var mange år med skuffelser. Alt jeg kunne gjøre var å gi dem tid, og være der når, og hvis, de ble klare.

«Hvor er du, pappa?»

Charin (32), Veronica (31) og Sara (30), sitter i sofaen hjemme hos Ken, med hver sin kaffekopp i hånden. Rundt i stua og på kjøkkenet, er det innrammede bilder av dem og barna deres. Veronica og Sara har tatt med seg sine jenter, Nicka (7) og Billie (1). Bestefar har benyttet seg av muligheten og tatt dem med på trilletur.

– Det er egentlig ganske utrolig at vi er der vi er i dag, at vi har det fint sammen, sier Charin, og ser på søstrene sine.

Veronica og Sara nikker.

MGL0672 Ken Wick
MGL0464 Ken Wick
Ken koser seg i rollen som bestefar. I dag får han bruke tid med Nicka og Billie på lekeplassen.

Da Ken la seg inn på avrusning i 2016, var det ingen av dem som trodde på at det faktisk skulle bli siste gang. Over seks år senere er det fortsatt nesten for godt til å være sant.

– Jeg ser jo at det går bra. Han har det bra, og vi har det bra. Men det vil nok alltid være en frykt der, for at det plutselig skal snu.

Søstrene sitter rundt bordet og deler erfaringer fra oppveksten. De er lette i tonen, fordømmer ikke faren sin, men deler åpent om hvordan hans rusavhengighet, og fraværet som pappa, påvirket livene deres.

Jentene forklarer forholdene i barndommen som urolige.

– Det var mye krangling og sinne. Mamma slet mye i ettertid, så vi lærte tidlig å ta vare på oss selv. Jeg vet ikke hvor vanlig det er at en niåring lager middag til sine to yngre søstre etter skolen, men det var normalt for oss, sier Charin.

– Vi så godt som drev husstanden, legger Veronica til.

Mellom slagene lurte de på hvordan det gikk med pappa. Hvor han var, om han levde.

– Det vondeste med å være barn av noen som er rusavhengige, er at du vet at du ikke er det viktigste for dem. Du blir faktisk valgt bort, det var det som skjedde med oss, sier Charin.

Jentene forteller at de vokste opp med en blanding av følelser om faren sin, som sorg, sinne, skuffelse og lengsel.

– Jeg har alltid vært pappajente, det første jeg gjorde da jeg ble 18 år var å tatovere «pappas lille jente» på kroppen, sier Sara.

Hun forteller at av de tre, er det nok hun som har vært mest optimistisk. Alltid tenkt at han skulle komme tilbake til dem.

– Da Charin og Veronica var sinte eller skuffa over pappa, tok de avstand. Jeg lengtet alltid etter ham, sier Sara.

MGL0410 Ken Wick
Søstrene Sara Wick, Charin Wick og Veronica Wick forteller om reisen tilbake til en relasjon med pappaen sin, Ken, etter mange år med skuffelser og savn.

Det kunne gå perioder på flere uker, og til og med måneder, hvor de ikke hørte fra Ken.

– I de periodene tenkte jeg at han sikkert var død. Det var noe vi visste kunne skje, siden han holdt på så hardt. Men så fikk vi plutselig et brev fra fengsel, eller en telefon, og visste at, «ok, han lever, og vil overleve noen uker til».

Veronica rister på hodet:

– Den automatiske telefonsvarerstemmen, når man får en telefon fra fengsel, den henger igjen hos meg. Men det var alltid fint å vite at han skulle få det bedre, i hvert fall i noen uker.

En ny mulighet

Mye av uroen fra barndommen, lever de fortsatt med i dag.

– Vi har «mange bokstaver», oss imellom, sier Veronica.

PTSD, dystymi, ADHD, ME, angst og depresjon, blant annet. Alt skyldes ikke barndommen, men mye av det gjør det.

– Vi ønsker å være ærlig om at oppveksten vår var tøff, og at savnet etter en tilstedeværende pappa var stort. Det er en del av historien vår. Men vi er så glade for å ha en god relasjon med ham nå, sier Sara.

Øynene til Veronica blir blanke.

– Han var kanskje ikke en god pappa for oss da, men han kan være en god pappa og bestefar nå. Vi har et godt forhold til pappa, og er veldig stolte av ham! sier hun.

Charin forteller at de vet at faren har dårlig samvittighet for de tapte årene, og de vil ikke dytte på ham mer enn det han allerede bærer på.

– Nå er vi klare for å gå videre, ta livet tilbake og se fremover, smiler hun.

– Jeg synes det er kjempegøy, hyggelig og kult å være med pappa, sier Sara.

Veronica nikker:

– Han elsker barnebarna sine. Han er til stede, og det betyr utrolig mye. Vi heier på ham og er glade i ham. Han er et arbeidsjern uten like, jobber hardt i Frelsesarmeen, elsker gatefotballen, og kjører motorsykkel. I tillegg er han utrolig morsom, jeg ler alltid masse når vi er sammen!

Han var kanskje ikke en god pappa for oss da, men han kan være en god pappa og bestefar nå.
– Veronica, Kens datter

Jentene er enige om at det hele snudde da Ken fikk jobb i Frelsesarmeen, og at livet siden da, bare har blitt lysere – for dem alle.

Nå møtes de så ofte det går i en hektisk hverdag, og kommer med familiene sine for å heie på ham når han spiller NM i gatefotball.

– Det er moro å støtte og heie på pappa når han spiller fotball. Barna elsker å være med på det også, sier Charin.

Om sommeren samles alle onkler, kusiner og fettere, nieser og nevøer til en stor sommergrill hjemme hos farmor.

Familie er alt

Søstrene går sammen ut til en lekeplass i nærheten for å møte Ken og barna. Han triller barnevognen over gresset for å møte døtrene sine. Billie sover, og Nika løper så fort hun kan mot et klatrestativ.

Charin, Veronica, Sara og Ken står og småprater.

– Se her! Roper Nicka over plassen, for å få bestefars oppmerksomhet.

Ken smiler bredt og følger med.

– Om du tenker tilbake på dagen du bestemte deg for å snu om på livet ditt, og ser deg rundt her nå, hva tenker du da?

– Jeg har fått noe ikke mange får, en sjanse til. Familie er alt. Dette er livet, og jeg er en veldig rik mann.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent