En smak av noe godt

Datteren min teller ned til neste gang vi skal på Sammen. Hun er så glad for å være her, sier Suzi Weldetnsae fra Eritrea og mor til en niåring. Annenhver torsdag tropper de opp på Frelsesarmeen og spiser middag med 30-40 små og store. Tilbudet Sammen vil gi fellesskap og gode opplevelser for barn og voksne. Men det er deltakerne selv som sørger for rekrutteringen. De har fått en smak av noe godt.

– Det fineste med Sammen er at det ikke gjøres forskjell på folk. Det er veldig viktig å se hverandre og behandle hverandre likt. De som kommer, sier at de føler seg sett og er så glade. Å spise sammen er også kjekt. Et måltid er en god måte å samle folk på, mener Suzi og tar en bit av kyllingburgeren.

– Det er litt lite chili, jeg er vant til masse, men da hoster bare folk, ler hun.

Rundt henne i kjellerlokalet sitter folk fra halve kloden benket opp ved langbordet, mens frivillige fra Frelsesarmeen traver inn og ut av kjøkkenet med poteteter og salat. Sersjantmajor Aslaug Langgård snakker med nykommerne. I dag har hun fått med seg nabobarna fra Kongo.

– Man blir så godt kjent. Jeg ser at flere får venner, folk kommer igjen og igjen. Barn og voksne koser seg, så jeg tror de føler tilhørighet. Selv blir jeg både stolt og glad over at de trives. Da gjelder det for oss å være åpne og ta dem imot.

Ute på kjøkkenet står Reidun og Eivind Husa ved komfyren og sper på med flere burgere i raskt tempo.

– Vi er ikke kokker, og har absolutt ingen erfaring med å lage mat til så mange, men dette er moro! Vi har ingen påmelding, så vi må ta en sjanse når vi skal beregne mengdene med mat. Her blir vi kjent med nye folk, og det er så berikende, sier pensjonistene.

De forbereder middagen i halvannen time før gjestene banker på.

– Vi trenger litt tid når vi er så gamle, ler Reidun.

Respekt!

Snart er tallerkenene tomme. Ungene girer opp og setter fartsrekord i gangene. Da klapper lederen for Frelsesarmeen i Sandnes, major Sverre Petter Alvsåker, i hendene, samler gjengen foran storskjermen og roper ut:

– Er dere klare til å ta den bibelsangen vi begynte med?

– Ja! roper barna og synger «Bli med inn Bibelen i dag. Gud har alltid noe han vil vise deg og meg».

Dagens tema er respekt, men hva er nå det?

– Hvis du snakker stygt til noen, har du ikke respekt, foreslår en gutt.

Sverre Petter er enig:

– Det handler om å behandle noen fint, sier han og forteller om hvordan Jesus møtte Sakkeus.

Underveis viser han film, og så kommer en av mødrene fram for å vise bevegelsene til sangen «Jeg er trygg hos deg». Samlingen er over. De voksne tar med kaffekoppen og går inn i kjellerstua der wienerbrødene ligger klare. Diakon Gunvor Asheim Røyneberg vil gjerne «drøse» litt, altså snakke om løst og fast med mødrene.

– Hvordan har dere hatt det den siste uken? spør hun.

Noen forteller at de har vært på besøk hos hverandre, andre forteller om hvordan de brenner kaffe hjemme eller om utenlandsbesøket de har hatt. I dag har dessuten Titti en god nyhet:

– Jeg har fått 67 % stilling, smiler hun, og folk klapper.

Gunvor smiler bredt:

– Det er så fint at dere kom-mer når dere kan. Dere skal vite at dere er alltid velkommen!

Lærer om Gud

Ungene har løpt opp trappene til toppetasjen for å leke eller lage kalender med Matthew Rishton. 28-åringen fra Nord-England har stadig nye ideer til hva de skal lage. De har satt sammen et tre av hender, kokkelert fram cup cakes og visualisert bibelhistorier i lego. I dag finner de yngste kosebamsene, andre leker sisten, mens flere åler seg ned den lysegrønne sklia. Midt i mylderet sitter Matt med fem unger kravlende rundt seg.

– Jeg tror Sammen er blitt så populært rett og slett fordi folk treffer folk de er glad i. Barna vil dessuten være sammen med voksne som ser dem, sier han.

I naborommet er det roligere. Der har de eldste tatt plass og jobber konsentrert med fargestiftene.

– Det jeg liker best her, er at vi lærer om Gud, får nye venner, kan leke og spise god mat, sier Jennifer (9) og finner seg en ny farge.

– Ja, det fineste er at vi kan lære om Jesus, sier Wintana (9), Suzis datter.

Før jul ble hun juniorsoldat i Frelsesarmeen.

– Jeg gleder meg alltid til å komme hit. Her får jeg flere venner. Vi to ble kjent her, smiler hun og ser på venninnen.

Bindeledd mellom kulturer

Nede tar mamma Suzi seg en liten pause etter å ha ryddet opp etter middagen.

– Sammen er særlig viktig for barna. Her får de kjennskap til Gud og Bibelen. Ungene får forklart bibelfortellingene, og vi synger om Gud. Det bidrar til å gi dem en tro. Også er det viktig at de får leke og være sammen med andre barn. Det føles trygt å være med, sier Suzi.

Hun har blitt et bindeledd mellom flere kulturer. Suzi vet hva som rører seg i mennesker som har vært på flukt, og hun vet hvordan det er å komme til et nytt sted og lære kodene. Nå er det hun som kjenner rutinene på Sammen aller best etter å ha vært med siden starten for to år siden. I dag er hun blant de frivillige som vasker, rydder og hjelper til under aktivitetene.

– Jeg passer på at folk snakker norsk, framhever hun.

De er viktig når deltakerne kommer fra både Etiopia, Eritrea, Burundi, Kongo, Sri Lanka og Norge. På Sammen får de et fristed fra de daglige utfordringene, ikke minst kan de snakke om de gode tingene i livet.

Flyktet fra militæret

Suzi kjenner på friheten og gleden ved å være i en fredelig del av verden. Hun har smakt på det motsatte. Militæret i Eritrea er beryktet for sin tøffe behandling av soldatene. Et av verdens mest undertrykkende regimer tvinger alle sine borgere til å avtjene verneplikten i 18 måneder. I virkeligheten blir folk holdt årevis i militæret. Det ble for mye for Suzi. Etter to år flyktet hun sammen med en større gruppe.

– Jeg kunne bare sluppet unna hvis jeg giftet meg og fikk barn, forteller hun og er fåmælt om forholdene hun rømte fra:

– Det var hardt å være der og vanskelig å få permisjon, så til slutt bestemte jeg meg for å rømme. Før vi snek oss av gårde, ba noen av oss sammen til Gud. I elleve dager gikk vi til fots i skogene. Hvis det var et militært område i nærheten, måtte vi også gå om natten. Jeg visste ikke om jeg kom til å leve eller dø, men jeg opplevde at Gud var med meg hele tiden. Uten ham kan vi ikke gjøre noe.

Flukten endte i Sudan, der hun var et års tid før hun satte seg på flyet til Norge.

– Jeg kom som illegal flyktning fra et varmt land til et fremmed, snøfylt land. Men her var det fred! På mottaket på Moi måtte jeg lære å kle på meg, for jeg tålte ikke kulda.

Hun var gravid og alene da hun første gang oppsøkte Frelsesarmeens språkkafé i Egersund. Mannen hennes hadde ikke fått opphold i Norge, og Suzi hadde ingen nær familie.

– Jeg hadde aldri hørt om Frelsesarmeen før, men fra første gang kjente jeg at her var det gode folk som kunne hjelpe meg både med språket og utgiftene mine. Alle jeg møtte var veldig snille. Hjemme i Eritrea hadde jeg gått i den katolske kirken på søndagene, så her følte jeg at vi hadde noe felles når vi snakket om Gud.

Noen måneder senere var hun blitt mor til en liten jente, og snart ble de to med på babysang i Frelsesarmeen. Både muslimer og kristne troppet opp og sang med på kristne tekster. Suzi trivdes i fellesskapet.

– Det er viktig å begynne tidlig med barna. Jeg vil gi datteren min en gudstro, akkurat som foreldrene mine gjorde; de tok meg tidlig med i kirken. Det viktigste er at Gud viser oss sin kjærlighet. Jesus har dødd for oss, for min skyld. Når jeg ber fra hjertet, opplever jeg at han svarer meg.

Et glimt av Jesus

Major Sverre Petter Alvsåker låser seg inn på kontoret. Minutter før har han samlet folk for å be velsignelsen med dem før de går ut dørene. Lederne har fått mange klemmer og godord. De har et klart mål med Sammen:

– Hovedsaken er å gi deltakerne et glimt av Jesus, at de skal bli bedre kjent med ham. Det er drivkraften for alt vi driver med. Da ønsker vi også å gi dem et positivt sosialt fellesskap, sier han.

Lederen for Frelsesarmeen i Sandnes tror ungene får med seg mye av forkynnelsen, også når temperaturen er høy.

– Selv når det er kaotisk, responderer de på ting vi har snakket om tidligere. Vi ønsker å integrere flest mulig i menigheten, noe vi lykkes med til en viss grad. Flere av de voksne kommer på søndagsmøtene, og barna går nå på søndagsskolen. I møtesalen henger det store foto med overskriften: «Vi er Frelsesarmeen i Sandnes».

– De bildene viser hvilken stor gjeng vi er, hvor forskjellige vi er i alder, kultur, bakgrunn og opprinnelse. Jeg skulle gjerne sett at vi var en enda større miks. Her integrerer vi ikke bare folk i det norske samfunnet, men i menigheten. Den skal romme alle til alle tider, understreker han.

Offiseren ser at Sammen fyller behovet for tilhørighet.

– Noen er aleneforeldre og har behov for voksentid. Her får folk meningsfulle timer og får dekket sitt sosiale behov. Men vi fyller også et åndelig behov. Om deltakerne er interessert eller ikke, får de alltid med seg noe hjem. Vi har mange unger innom dørene, og det gir håp for framtida for oss som menighet: Barna blir stadig eldre, så vi må hele tiden være oppdatert. Hvis vi ikke klarer det, er det ikke lenge før vi mister de unge. Derfor har vi satt i gang juniorsoldat-kurs, og nå ser vi behovet for en egen ungdomsklubb. Snart må vi også tenke på konfirmantarbeid. Vi kan egentlig ikke ha noen hull i tilbudet, sier Sverre Petter Alvsåker.

Han og de andre i staben vil holde dørene åpne – og gi folk berøring av litt himmel på jord.

Vi gjør oppmerksom på at artikkelen ble laget før korona-begrensningene.