IMG 0327 beh ny

Et hjem for en bedre fremtid

Midt i støyen og støvet fra en av de travleste veiene i Ugandas hovedstad, Kampala, finnes det et lite håp. Her arbeider Frelsesarmeen for barns rett til en fremtid.

• Foto: Petter Berntsen / Tekst: Petter Berntsen / Artikkelen er hentet fra Krigsropet 33/20
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Jeg kan se det på ham. Gutten kjenner igjen stemmen min når jeg går inn i rommet.

Sosialarbeider Moses Namviloda har stoppet ved inngangen til fellesarealet til Frelsesarmeens barnehjem Home of Joy i Ugandas hovedstad Kampala. Det lille rommet der det foregår undervisning på dagtid, fungerer som oppholdsrom på kvelden. Et titall plaststoler står skjøvet inn mot veggene. I den ene enden av rom-met er en tavle hengt opp over et lite skap fylt med barnebøker, i motsatt ende er en liten tv festet på veggen. Lysstrålene fra de gitterbelagte vinduene tegner lange, smale linjer over de grønnmalte betongveggene. Der inne sitter 13 år gamle Timothy. Han har cerebral parese og har i tillegg en annen hjerneskade som gjør at han er psykisk utviklingshemmet.

– Timothy ble forlatt da han var ett år gammel og kom hit like etterpå, så det er ikke så rart at han har knyttet seg til meg. Jeg er jo det eneste mennesket han har kjent hele livet, forklarer Moses.

Timothy har ikke språk og er avhengig av rullestolen han har fått gjennom barnehjemmet. Da Home of Joy ble opprettet i 1964 fungerte det først som et overnattingssted for de som kom langveisfra og skulle på sykehuset i nærheten. Siden 1980 har det vært et senter for både psykisk utviklingshemmede barn og barn med fysiske funksjonsnedsettelser.

Bildet viser moses og Gorret som står utendørs foran barnehjemmet og smiler mot kamera.
Moses og Gorret trives godt med å jobbe på Home of Joy. De føler begge et stort ansvar for jobben de gjør.

Fotball og fellesskap

Barnehjemmet i Kampala drives med støtte fra Frelsesarmeen i Norge, Australia og Canada. Nå er Frelsesarmeen Norge, ved Seksjon for internasjonal utvikling, på besøk. Sosialarbeider Moses Namviloda viser rundt på eiendommen til barnehjemmet. Området består av flere murhus, et par lekestativer og en frodig, liten hage. I hagen vokser et par banantrær og høye sukkerrør som barna river med seg så snart de er modne, for så å suge ut den søte saften. Helt i utkanten av alt det grønne åpenbarer det seg en liten flekk fri for gress. To små steiner på hver sin side av jordflekken markerer hvor barnehjemmets fotballbane starter og slutter.

– Her har det blitt trent opp mange gode fotballspillere, sier Moses og smiler stolt. Han forteller hvordan fotballbanen blir flittig brukt, både av barna på barnehjemmet, men også av lokale barn og ungdom fra de nærliggende områder.

For meg har det vært et kall å jobbe her, og jeg innså tidlig at jeg har kapasitet til å hjelpe andre.
– Moses Namviloda, sosialarbeider ved Home of Joy

Fordommer og økonomi

Som oftest har det vært barn under 10 år som får tilbudet om å bo på barnehjemmet, og de har kunnet bli til de fyller 17 år. Da flytter de hjem til familien igjen for å fortsette skolegangen der, og følges opp av personalet på Home of Joy. Timothy er en av flere på barnehjemmet som ikke har denne muligheten. Barn med funksjonsnedsettelse og barn med psykisk utviklingshemming blir ofte forlatt av foreldrene når de er små.

– Mange familier føler dessverre at de ikke har tid eller råd til å være hjemme og passe på et barn med utfordringer. I tillegg er det knyttet mange fordommer til medfødte funksjonsnedsettelser og psykisk utviklingshemming, forklarer lederen for barnehjemmet, Løytnant Gorret al Siota.

Dermed er det mange med lignende historier som Timothy. Han ble forlatt hos frisøren ett år gammel, etter at faren sa han skulle hente noe på butikken og aldri kom tilbake. Frisøren endte opp med å passe vesle Timothy i hele tre dager før politiet tok ham med til barnehjemmet Home of Joy.

Bildet viser et stort rom med bord satt opp i hesteskoform og stoler rundt. Moses og Gorret sees i bakgrunnen med ryggen mot kamera.
Moses og Gorret inspiserer spisestuen før barna kommer hjem fra skolen.

Samme fortid og fremtid

En liten dokke, et par bamser, et rødt speil. Og bortgjemt innerst i en liten skuff, et blankt, lite smykke. Milly sitter på gulvet foran sengen på soverommet sitt. Myggnettingen danner et slør over sengen og eiendelene hun har dandert utover sengeteppet. Den ekstra plassen Milly har til rådighet, har hun utnyttet godt. Soverommet er dekorert med små personlige eiendeler hun har samlet på gjennom alle årene hun har bodd på barnehjemmet. 31 år gamle Milly Namirembe har bodd på Home of Joy siden 1995 og er godt vant med livet her. Fordi hun har bodd her så lenge, har hun eget rom – som den eneste. Med et stort smil om munnen viser hun frem de forskjellige tingene hun eier. Dukkene og bamsene hennes hører hjemme her, og alle har sin egen plass. Milly og Timothy deler på mange måter den samme fortiden. Begge har cerebral parese og annen hjerneskade i tillegg, og ble forlatt av foreldrene som spedbarn. Akkurat som Milly har ikke Timothy noe sted å dra etter at han fyller 17. Derfor er det svært sannsynlig at også han kommer til å bli på barnehjemmet i overskuelig fremtid.

– Målet vårt er alltid at barna skal fortsette livet sitt utenfor barnehjemmet, sier Moses.

– Men i en by der hver dag er en kamp om å overleve, hvem skal ta til seg et ukjent barn som aldri kommer til å kunne jobbe?

Når Frelsesarmeen framover skal jobbe med å erstatte barnehjemdrift med ressurs- og rehabiliteringssentre og tett oppfølging av barn i fosterhjem, vil det gjøres unntak for Timothy og Milly fordi deres nærmeste familie er Frelsesarmeen og staben på Home of Joy.

Bilde 1 viser Milly som sitter på sengen sin og smiler mens hun holder en bamse. Bilde 2 viser en annen bamse som ligger på sengen.
Bilde 1 viser Milly som sitter på sengen sin og smiler mens hun holder en bamse. Bilde 2 viser en annen bamse som ligger på sengen.
Milly har bodd på Home of Joy siden 1995 og har dekorert soverommet sitt med bamser og andre eiendeler hun har samlet opp.

Å kunne gi tilbake

Selv om det er vanskelig å forestille seg hvordan mange av barna på Home of Joy skal klare seg i fremtiden, ser Moses og Gorret flere lyspunkter som gir dem håp i hverdagen. John Owori kom til Home of Joy som toåring. 34 år senere hjelper han nå til med husarbeid på barnehjemmet flere ganger i uken. Funksjonsnedsettelsene han ble født med har etter mange år med trening blitt et stadig mindre hinder for John. Sammen med de ansatte på Home of Joy har han klart å snu en vanskelig situasjon til noe positivt for flere enn seg selv. Glad forteller Moses om hvordan John er blitt en ressurs for hele barnehjemmet.

– Han elsker å hjelpe til rundt her, og barna leker gjerne med ham! I tillegg er det viktig for Milly å ha en hun har kjent så lenge rundt seg. De har jo begge to vært her lengre enn noen av oss andre.

På utsiden av muren til barnehjemmet leverer rushtrafikken sitt daglige spetakkel, den evige elven av motorer og bilhorn flyter ustoppelig forbi. Samtidig er det helt stille på den andre siden.

– På dagtid er det nesten ingen her, forteller Moses.

– De barna som har muligheten til det, bruker dagene på skolen. Frem og tilbake, mandag til lørdag, blir barna kjørt av frivillige og ansatte. I noen tilfeller er dessverre handikappet så krevende at barnet for det meste bruker dagene her på barnehjemmet, fortsetter han.

Bildet viser John som sitter utenfor barnehjemmet og ser i kamera.
John Owori kom til Home of Joy som toåring. 34 år senere er han en ressurs for hele barnehjemmet, og hjelper til med husarbeid.

Små skritt mot stort håp

Moses har jobbet på Home of Joy siden 2005 og kjenner godt til rutinene og behovene til hvert enkelt barn. Først som frivillig i to år, deretter som sosialarbeider.

– Jeg er født og oppvokst i Frelsesarmeen. Foreldrene mine lærte meg at jeg skulle være opptatt av de svakerestilte i samfunnet, og det har jeg prøvd å ta med meg, forteller han.

– For meg har det vært et kall å jobbe her, og jeg innså tidlig at jeg har kapasitet til å hjelpe andre.

For noen blir et barn en bør å bære, og det vanskeligste valget fremstår som det eneste valget. Forlatte barn med funksjonsnedsettelser har i utgangspunktet ingen mulighet for et liv i en by som Kampala, der hver krone teller i kampen om morgendagens middag. Home of Joy står igjen som et glimt av håp for de svakeste, en lysstråle som bryter gjennom støvet fra millionbyens travle hverdag.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER