Ett år av to liv Gooswilligen 2

Ett år av to liv

Familien van Gooswilligen består av fem verdensborgere. Da Norge stengte ned i fjor, gjaldt det å samle flokken.

• Foto: Tekst: Ingebjørg M. Lyster Foto: Kristoffer Ask Hansen/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 22/2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Norsk-islandske Ester og nederlandske Wouter er offiserer i Frelsesarmeen og leder arbeidet i Egersund. Da pandemien slo til, hadde de eldstedatteren i Afrika, yngstedatteren var nettopp kommet hjem fra Canada, men sønnen som studerte i USA, hadde ikke bostedadresse i Norge og strevde med tillatelse for å komme seg hjem i tide. Status på Facebook 19. mars lød: «Takk Gud! Aron har klart å komme seg over grensen med nød og neppe.» Ett år senere møter vi Ester og Wouter på Teams for en liten gjennomgang av året fra mars i fjor til mars i år. Mens mange av oss andre har studert stueveggene litt for godt, har de lagt bak seg et aktivt og nesten litt i overkant spennende år. Allerede tre dager etter nedstengingen var de i gang med digitale sendinger.

Les mer om Krigsropet her

– Vi måtte jo finne på noe der vi satt med hele familien i karantene, ler Ester.

– Barna hjalp oss med filmingen og deltok på familiegudstjenestene. Dette var gøy for et år siden, men nå er vi skikkelig lei av alt det digitale og av pandemi. Vi orker nesten ikke å snakke om det.

– Vi må være der det er behov og gjøre alt vi kan for å møte dem.
– Walter van Gooswilligen, major, leder for Frelsesarmeen i Egersund

Bamser mot brakkesyke

Vi skynder oss over på neste kapittel, og det er bamsejakten som Ester satte i gang i Egersund. Det var med tanke på de yngste barna som pleide å komme til Frelsesarmeen, og mulig «brakkesyke» hos barnefamiliene, forteller hun. Ideen hun hadde snappet opp fra nettet, fikk stort oppslag i lokalavisa, og folk begynte å sette bamser i vinduene. Ideen spredte seg raskt til flere byer, og man kunne se barn og voksne ute i gatene som ivrig telte alle bamsene de oppdaget. Det ble utlyst premier for de som fant flest bamser, og speiderjenta som gikk av med seieren, hadde «fanget» hele 700 stykker. Barnefamilier ligger ekteparets hjerter nært, så planlegging av sommerferier for vanskeligstilte opptok også en del av våren 2020.

– Vi må være der det er behov og gjøre alt vi kan for å møte dem, sier Wouter og forteller at ti familier fikk hytteferie med besøk til Dyreparken denne sommeren.

Ti andre familier fikk hjelp til ferie i form av telt og annet campingutstyr.

– Det holder ikke med et «Gud velsigne deg» til folk som sliter.

Dette er ikke noen ny tanke! Sånn har det alltid vært i Frelsesarmeen. Samtidig var det to veldig store saker som opptok de to offiserene og resten av Frelsesarmeens folk i Egersund. Etter mange års drømmer, forberedelser og pengeinnsamlinger skulle lokalene endelige rehabiliteres. Det gjaldt å finne ut hvordan nærmiljøkirken kunne fungere i perioden uten lokaler. Samtidig var en annen av lokalfolkets drømmer også i ferd med å bli virkelighet.

– Disse fantastiske soldatene, tilhørige og frivillige vi har her i Egersund, skal ha all ære for det som har skjedd, begynner Wouter.

– De har fått etablert en Fretex-butikk midt i sentrum, og den drives som «franchise».

Et dyktig styre og 40 frivillige sørger for at butikken kan holde åpent som resten av handelsstanden i byen. Ja, bortsett fra mandag, for da er det klessortering. Overskuddet går til Frelsesarmeens lokale arbeid i byen. I butikken har de etablert Pusterommet, et rom som kommer godt med nå når de andre lokalene er under oppussing. Pusterommet er egnet for strikke-kafé, redesign-gruppe og andre aktiviteter som samler det som i disse tider er passe mange deltakere.

Ester og Walter i uniform foran den nye Fretex-butikken som drives av 40 flinke frivillige.
Ester og Walter er stolte av den nye Fretex-butikken som drives av 40 flinke frivillige. – Takket være dem ble butikken endelig virkelighet, sier de.

Fra drøm til virkelighet

Frelsesarmeen i Egersund fikk tak i ett av de beste butikklokalene i sentrum til Fretex-butikken sin. Wouter forteller med et stort smil:

– Etter mye leting hadde vi da allerede funnet et annet lokale som kunne egne seg, men husleien var ganske høy. Dagen før dette skulle behandles i «korpsråd» fikk jeg en telefon fra en som kunne tilby det tidligere postbygget til leie. Det var et bedre sted enn det vi hadde fått tak i, og husleien var en god del lavere. Plutselig gikk alt veldig fort. Takket være våre fantastiske frivillige ble butikken endelig virkelighet.

– Det skjedde så mye bra på samme tid, stråler de to og takker enda en gang både Gud og Egersund-folket.

– Det handler ikke om oss to, men om en haug med folk her. Det neste som skjedde, var at Frelsesarmeen fikk en bil. Vi arvet en varebil med åtte seter. Den var gammel, men nesten ikke kjørt. Dette var rett før vi skulle tømme lokalene her, og vi skulle begynne å hente klær til butikken. Den har også gitt oss mulighet til å frakte speiderne hit og dit i korona-tiden.

Heldigvis har ikke Egersund vært mer rammet enn at butikken har kunne holde åpent, og etter de tre første månedene var overskuddet på nesten 300 000 kroner. Offisersparet forteller dette med store smil, og topper det med enda en velsignelse og enda en person å sette pris på. Fra i høst har de hatt en ungdomsarbeider i full stilling på Frelsesarmeen, og de kan ikke få fullrost Kåre Husveg og hva han har betydd for de unge.

Ester ser på klær i den nye Fretex butikken
Mandager er det blant annet klessortering som står på programmet.

Jobbe med «sæ sjæl»

Etter to års deltidsstudier var det tid for eksamen i «Kristen sjelesorg» for Ester, som fra før er utdannet frelsesoffiser og barnevernspedagog.

– I et sånt studium er antakelig noe av det viktigste å jobbe med «sæ sjæl», smiler Ester og legger åpent til at hun fikk et ublidt møte med «sæ sjæl» ganske tidlig i studiet.

– Nå vet jeg mye om sekundær-traumatisering og «compassion fatigue», og jeg forstår at dette rammet meg etter årene vi hadde i Paraguay før vi kom til Egersund. Vi var vitne til så mye lidelse og så mye urettferdighet, og jeg har fått en dypere innsikt i hvordan den som er vitne til traumer, selv kan bli traumatisert. I den avsluttende oppgaven i studiet skrev jeg om akkurat dette.

– Var du ikke borti denne tankegangen også tidligere, under studiet til barnevernspedagog?

– Jeg husker det ble snakket om viktigheten av å ikke ta med jobben hjem. Men det mener jeg er bare tull. Også her i Egersund blir vi berørt av nøden vi ser, for eksempel under matutdelingen. Jeg vil la meg berøre av de skjebnene jeg møter, men vi som er hjelpere, må lære hvordan vi kan leve med lidelsen uten å bli utbrent selv. Vi må klare å ha det bra midt i alt.

Det er kort mellom alvor og latter hos Ester, og nå innrømmer hun med lattermild selvinnsikt at hun nok også har lært mer om å lytte.

– Det er viktig læring for meg som er «fryktelig til å snakke» selv. Jeg har lært om ulike typer sjelesorg, ulike teknikker man kan bruke, og jeg har lært å være ydmyk og snakke ærlig om livet, troen og det som er vanskelig.

Kjærlighet som drivkraft

I vår kronologiske gjennomgang av året, passerer vi på nytt den datoen som er vanskelig å glemme, 12. mars. Ester og Wouter har lagt et annerledes, travelt, og innimellom ganske morsomt år bak seg. Nå er det oppbruddstid. Offiserene har fått ny «ordre» som det heter i Frelsesarmeen. De har fått nye arbeidsoppgaver, to vidt forskjellige denne gangen.

– Dere velger å være offiserer i Frelsesarmeen – hva er det som driver dere?

– Kjærligheten til Jesus, kommer det raskt fra Wouter.

– Og til mennesker, sier Ester

– Det siste er like viktig som det første.

– For meg er det som om ringen blir sluttet nå, smiler Ester som skal bli leder for Frelsesarmeens rusomsorg i Sandvika.

– Jeg er barn av frelsesoffiserer, og da vi bodde på Island, feiret vi alltid alternativ jul med rusavhengige og andre vanskeligstilte. Så flyttet vi til Oslo i 1985, og familien hadde vår første jul alene. Søsteren min og jeg syntes det var så stusselig, Jeg husker ikke om vi gråt, men det var ikke langt unna. Så neste år feiret vi med rusavhengige i Sandvika.

For Wouter blir hverdagen helt annerledes fra høsten av. Han skal være konsulent på Frelsesarmeens seksjon for internasjonal utvikling, noe han brenner veldig for. Erfaringen de fikk som misjonærer i Paraguay er god å ha med seg inn i arbeidet.

– Vi er glad i å reise, men Wouter er ekstra reiseglad, så dette passer godt for han, skyter Ester inn.

– Vi har det så godt her i Norge, og vi må ta ansvar ute i verden, ivrer Wouter.

– Jeg er så glad for at jeg skal få jobbe med dette at vi kan bety noe for andre. Det er så mye urettferdighet der ute. Vi må ha øye for det globale og for hvordan vi forvalter det vi har. ▪

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER