Får støtte fra Frelsesarmé-familien

På Sammen, Frelsesarmeen Grønland, samles mange ukrainske flyktninger for å lære norsk og bli kjent med andre. Flere deltar også i de øvrige aktivitetene på huset.

– Det er mange som ser på Sammen-gjengen som familien sin, sier Olena som har jobbet som ukrainsk kulturmedarbeider i ett år.

Hun ble selv kjent med tilbudet i 2022 da hun begynte som deltaker på språk-kafeen. Mannen fikk jobb i Norge i 2019 og de flyttet. Alt var nytt; språket, kulturen og regelverket.

– Jeg hadde lært litt svensk for mange år siden, så det var kanskje noe lettere for meg enn mange andre, men jeg hadde også en vei å gå, og jeg lærer stadig noe nytt. Ikke minst fra alle de hyggelige frivillige, sier Olena på nesten perfekt norsk.

Under pandemien begynte hun som frivillig. Da krigen brøt ut i hjemlandet, og mange ukrainere søkte tilflukt i Norge, ble det et behov for å ansette en ukrainskspråklig medarbeider.

Olena er glad for at hun fikk stillingen.

– Jeg liker å hjelpe andre. Det er naturlig for meg å hjelpe og støtte mennesker og prøve å gi dem litt glede. Når hjemlandet er i krig, føles det ekstra godt å få gi en hjelpende hånd. Jeg kan forklare folk fra mitt land som ikke kan norsk hvordan lovverket er her i Norge. Da blir alt lettere for dem. Når man ikke helt skjønner hvordan samfunnet fungerer, eller hvilket tema man snakker om, er det enda vanskeligere å lære norsk.

Hun besøker også mange som bor på mottak, forteller om tilbudet og følger dem til aktivitetene om det er behov for det.

Ukrainere og russere sammen

Folk fra ulike land kommer sammen på Sammen. Her er det både ukrainere og russere – samholdet mellom deltakerne er godt.

– Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig når man kommer fra mange ulike land og kulturer, men det har ikke oppstått store konflikter hos oss. De som kommer fra Ukraina, er bare takknemlige for å komme til Norge der de får leve i fred og kan ha et vanlig liv.

– Hva er det dere gjør på Sammen for å få folk til å føle at de er en del av en familie?

– Vi har alt fra middager, der det bare er kos, mat og prat, til språk-kafe der man lærer norsk. Noen ganger samles vi bare til et uformelt treff på kafeen og snakker sammen, andre ganger har vi aktiviteter som baking.

Annenhver søndag har vi gudstjeneste med mat og sosialt samvær. Det er en hyggelig møteplass for mange.

Sammen har to ulike språk-kafeer hver uke. En som er åpen for alle, og en som kun er for ukrainske flyktninger. Mange av deltakerne føler seg hjemme i miljøet og blir med på andre aktiviteter.

Under språkundervisningen blir folk på samme kunnskapsnivå plassert ved samme bord. De mange frivillige deltar i samtalene, hjelper med lekser, bistår med CV-skriving eller annet.

– Det kommer an på hva den enkelte trenger hjelp til. Noen sitter og leser, andre spiller språkspillet «New amigos», mens andre bare snakker sammen, forteller Olena.

Noen av deltakerne bor ennå på mottak og kan ingen norske ord:

– Da begynner vi helt fra begynnelsen med å lære alfabetet.

Mange i språkpraksis

Hovedkoordinator på Sammen, Heidi Jørgensen, er veldig glad for å ha fått med seg en ukrainskspråklig medarbeider på laget.

– Vi ser at Olena kommer veldig tett på deltakerne fordi hun snakker samme språk. De har automatisk tillit til henne. Ukrainerne kan bedre sette ord på det de tenker og føler på morsmålet, enn det de kan gjøre på begrenset norsk, sier Heidi.

Hun forteller om et nylig besøk av en ukrainsk dame som var svært fortvilet over situasjonen i hjembyen.

– Jeg sa at jeg forsto det var vanskelig, men hun kunne ikke nok norsk til at vi kunne snakke detaljert sammen om situasjonen. Olena og en ukrainsk mann snakket med henne i en halvtime. Det betydde enormt mye for kvinnen.

Heidi ser at det for tiden er ukrainere som har aller størst behov for å møte ansatte som snakker deres språk. De fleste fra andre land, kan mer engelsk. I tillegg er ukrainere veldig fortvilet over det som skjer i hjemlandet.

– For å virkelig forstå det som skjer i Ukraina, er det ikke nok å se på nyhetene. En ukrainer har forståelse for alt det kulturelle og vet hvordan forholdene er.

Men det er ikke bare å lære språk som står i fokus: Man ønsker å ivareta hele mennesket.

– Å lære norske ord er viktig og en god hjelp når man skal bo her i landet. Men om man som menneske trenger å bli sett, er det viktig at man også kan få snakke på sitt eget språk. Olena er flink til å knytte kontakter med ukrainerne, og deltakerne får beskjeder både fra oss på norsk og fra Olena på ukrainsk.

Nå har Sammen åtte ukrainere i språkpraksis. De går på introduksjonsprogram gjennom kommunen, og trenger å praktisere det de har lært.

– Vi kunne ikke hatt så mange på språkpraksis om det ikke var for Olena. Da måtte vi i så fall stilt krav til at folk allerede var ganske gode i norsk. For selv om flere av de som kommer til oss går i samme klasse på introduksjonsprogrammet, er de på ulike nivå – rent norskspråklig.

Heidi forklarer at fordi de har Olena, kan de ta imot også de som ikke har klart å tilegne seg så veldig store norskkunnskaper ennå.

– Samtidig sier vi til dem at når de er i språkpraksis, må de snakke mest mulig norsk og prøve å tenke at Olena ikke kan ukrainsk, legger hun til.

Må leve med uro

Mange av de ukrainske flyktningene kommer til Norge uten ektefellen, fordi menn mellom 18 og 60 år må bli igjen i landet. Flere må også etterlate sine eldre foreldre i Ukraina, fordi de ikke klarer eller vil foreta den lange, farefulle reisen.

Etter hvert som månedene går, blir det stadig mer krevende for ukrainere i Norge å vite at deres kjære bor i et land som blir angrepet. Olena tror det er den aller største utfordringen for mange.

– Selv om man selv er trygg og møter vennlighet i Norge, er det tøft å vite at deler av familien er i fare. Og selvfølgelig savner de dem også. Mange venter bare på å dra tilbake. De vil bare hjem, og det forstår jeg godt.

Likevel ser hun at det er en god hjelp for mange å få et sosialt miljø på Sammen.

– De vonde tankene kan komme plutselig, og det verste er å bare sitte hjemme og bekymre seg. På Sammen kan folk snakke om det vonde de tenker på, men også gjøre noe kreativt, synge, eller snakke om andre tema, sier Olena som også har familie i Ukraina.

– Hvordan er det for deg å vite at det er krig i hjemlandet ditt?

– Det er forferdelig. Heldigvis bor min familie i et relativt trygt område av landet, men vi vet jo aldri hva som kan skje i morgen. Hvilken by skal angripes da?

Selv om familien hennes lever slik de pleier, med jobb og skole, kan de aldri slappe helt av.

– Jeg er veldig lei meg for at familien min må leve slik, men jeg håper og ber om at krigen snart skal ta slutt.