Maria Lavik Vi dei fattige

Fattigdom som setter seg i sjela

Da Maria Lavik kom over statistikk som viste at fattigdommen i Norge stadig øker, bestemte hun seg for å skrive bok. Det ga henne et helt nytt syn på hva fattigdom egentlig handler om.

• Foto: Kristianne Marøy Tekst: Stine Frimann/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 43 2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Det blir stadig flere fattige i Norge. Mer enn hvert tiende barn vokser nå opp i familier med vedvarende lav inntekt. Det er over tre ganger så mange som i 2001. Da journalist Maria Lavik oppdaget den statistikken, kom ideen til boka «Vi, dei fattige. Åtte forteljingar om barnefattigdom». I starten tenkte hun det handlet mest om tall, om hvor mye folk tjener, hvor mye mat de har i kjøleskapet. Men etter å ha møtt flere fattige familier, skjønte hun at hun hadde begynt i feil ende.

Les mer om Krigsropet her

– Etter hvert innså jeg det som de som jobber med dette til vanlig sikkert allerede vet: At fattigdom handler om så mye mer enn tall og økonomi. Det er veldig mye tyngre for mange, og setter seg dypere i sjela, enn jeg hadde forestilt meg. Det gjør at jeg tenker det er enda større grunn til å ta tak i det økende fattigdomsproblemet i Norge.

Fjerner ubehaget

I tidligere tider var det vanlig å snakke om verdige og uverdige trengende. Selv om den tiden er forbi, mener Lavik de fleste av oss likevel ubevisst kategoriserer de fattige. De som fortjener sympati, og de andre – «de som burde klart seg på egenhånd».

– Det overrasket meg ikke egentlig, jeg tror ikke vi mennesker er så gode som vi liker å tro, sier hun.

Men hun har tenkt mye på hvorfor vi tenker slik. Hennes teori er at vi er veldig redde for svakhet og for å selv bli svake en gang. Ved å lage en veldig enkel inndeling der noen fortjener sympati og andre ikke, så får vi sortert ut det ubehaget med å tenke at det kanskje kan bli oss selv en gang.

– Kanskje blir det også litt lettere å få kontroll på noe som er ukontrollerbart. Det er vondt å se at andre har det vondt. Men istedenfor å kjenne på det, så går vi inn i masse rasjonalisering; vi argumenterer med at de sikkert har seg selv å takke, «hvis de hadde kjøpt litt mindre sigaretter eller Pepsi max, så hadde de hatt bedre råd», og sånne ting. Jeg mener slike skiller er en avsporing, men jeg tror det er en måte å håndtere frykten for å havne der selv.

Når barnefattigdommen er tredoblet siden 2001, er ikke det fordi en samlet flokk av mennesker plutselig har fått dårligere moral, tatt dårligere valg, eller tatt mindre ansvar for egne liv.
– Maria Lavik, journalist og forfatter

Da hun fordypet seg i temaet fattigdom, begynte hun selv å kjenne på den frykten. Hun sjekket stadig kontoutskrifter, grublet over økonomien sin og vurderte hvilke forsikringer hun burde skaffe seg. Men så kom koronakrisen. Da ble kontrasten mellom hennes liv og livet til de fattige hun snakket med, mye tydeligere.

– Jeg så veldig klart at livet mitt er relativt trygt og stabilt, mens kildene jeg snakket med fikk det enda vanskeligere enn før.

I arbeidet med boka snakket hun med mange som lever i fattigdom. Hun valgte ut åtte historier som hun presenterer under pseudonym, med egne refleksjoner mellom hver historie. De som kommer til orde er svært ulike. Blant kildene er Robin, alenemoren med doktorgrad, som lever i fattigdom på grunn av psykisk sykdom. Elena som jobber som vaskehjelp og drømmer om «å studere psykologi eller noe med klima», men hun har aldri overskuddet. All tid og energi går med til datteren, til en tung jobb, og til å reise rundt i byen og hente gratis matposer og andre ting fra ulike organisasjoner. Alenefaren Fredrik som selv vokste opp med en voldelig far, og selv om han på mange måter har et godt forhold til sønnen sin, sliter han med å finne en god farsrolle. Og Eva, som selv lever i fattigdom, og som likevel bruker tiden på å engasjere seg for andre, blant annet i lokalpolitikken og gjennom hjelpegrupper for dem som ble permittert under koronakrisen.

Psykisk helse

Selv om fortellingene er ulike, er det også noen fellestrekk hos flere av dem. Sykdom, blant annet psykisk sykdom, var en faktor i flere av familiene.

– Når kildene mine begynte å snakke om psykisk sykdom, tenkte jeg i starten at «dette må jeg ta ut av fortellingen». Det blir litt rotete, vi skal jo snakke om fattigdom, ikke psykisk helse. Det sier noe om hvor naiv jeg var i starten.

For nettopp dårlig psykisk eller fysisk helse, er en viktig årsak til at mange havner i fattigdom. Noen blir uføre, andre lever på kortvarige og dårligere stønader og har enda mindre å rutte med. Da kan de fort komme inn i en ond sirkel. Konstante bekymringer for regninger og utgifter og en ustabil økonomi med stønader som plutselig kan stoppes, er på ingen måte positivt for helsa. Og selv om alle kan bli syke, er det ikke bare tilfeldig hvem som rammes.

Barn tror gjerne at verden handler om dem, og at det dermed må være deres feil når vanskelige ting skjer. Mange prøver også å skjule for foreldrene hva de har behov for.
– Maria Lavik, journalist og forfatter

– Barn som vokser opp i fattigdom har større risiko for å bli psykisk syke i løpet av livet, og har også større risiko for mange andre sykdommer som astma, magesmerter og ryggplager. De er også mer utsatt for vold og overgrep. Psykisk helse er ikke et individuelt problem der «folk bare må tenke positivt og jobbe med seg selv», det er store strukturer her som vi må snakke om, sier Lavik engasjert.

For barn i fattige familier vokser ikke bare opp i familier der det ikke er penger til helt vanlige ting som andre barn får. Ofte har de også foreldre som er slitne, kanskje har dårlig helse, det er mer uro i familien. Det kan prege dem både her og nå, og inn i voksenlivet. I starten av arbeidet med boka var Lavik opptatt av å finne de konkrete situasjonene der barna følte seg utenfor. Den turen til slalåmbakken de ikke fikk være med på, bursdagene de ikke kunne gå i.

– Det jeg sitter igjen med, er at det som nok preger barna mest, er det å vokse opp i en familie med uro og usikkerhet. Kanskje er det en avmaktsfølelse i familien, man føler man er i lomma på nav eller barnevernet, at noen styrer over familien og at framtiden er usikker. Det tror jeg påvirker barna mer enn konkrete enkeltsituasjoner. Det er en grunnfølelse, man er mer utsatt for utrygghet.

Maria Lavik står på gata i Oslo sentrum og holder frem boken sin
Da hun begynte å snakke med fattige familier i arbeidet med boka, innså forfatter Maria Lavik at fattigdom handler om så mye mer enn økonomi og tall. Det er mye tyngre for mange enn hun hadde forestilt seg.

Jobbene som forsvant

En av mødrene i boka, Mona, er syk, har store smerter og klarer ikke å jobbe. Selv om hun hadde dokumenter og legeerklæringer om helseutfordringene sine, fikk hun avslag etter avslag på søknader om uføretrygd. Og midt i det hele sto tenåringsdatteren Andrea, som fikk en voksenrolle hjemme. Hun lagde mat, gjorde husarbeid og hadde full oversikt over hvordan man handler mat billigst mulig. Hun engasjerte seg også mye i morens sak. Det kan være svært krevende for barn og unge å bli del av foreldrenes kamp. Samtidig kan det være vanskelig å beskytte barna, mener Lavik.

– Alle er ansvarlige for egne valg og handlinger. Samtidig blir jo alle barn påvirket av foreldrene sine. Veldig mange som studerer jus har for eksempel foreldre som er jurister. De er i et miljø der jus er et vanlig samtaletema, og får med seg en interesse hjemmefra. Hvis du har foreldre som er i konflikt med Nav, som kanskje føler seg maktesløse og sett ned på, da blir det dette de snakker om ved kjøkkenbordet, sier hun.

De aller fleste av foreldrene i boka vokste selv opp med foreldre som hadde lite utdanning og ofte hadde tunge, fysiske jobber. Mange av dem hadde selv lite utdanning. Lavik mener strukturer i vårt samfunn legger til rette for fattigdom, fordi mange jobber som ikke krever utdanning er automatisert eller flyttet til utlandet. De få jobbene som er igjen, er ofte dårligere betalt enn før.

– Det gjør at mange som tidligere kunne klart seg greit med ufaglært arbeid, nå havner under fattigdomsgrensa. Man kan selvsagt si det er et valg å ikke ta høyere utdanning. Men folk er forskjellige og har ulike evner og interesser. Jeg tror ikke løsningen er å tvinge alle gjennom det samme løpet.

Viktig med nettverk

Lavik har inntrykk av at foreldrene hun møtte, strekte seg lagt for å prøve å skåne barna sine. Flere brukte mye energi på å finne hobbyer og aktiviteter som ikke koster penger, eller på å kartlegge hjelpetilbud og hente matposer og gratis klær og julegaver til barna. Noen klarte å skåne barna sine mer enn andre. Lavik tror det handler mye om nettverk, og det å ha andre i samme situasjon rundt seg så man har noen å snakke med og ikke trenger å skjule fattigdommen.

– Alenemoren Eva, for eksempel, valgte å engasjere seg i lokalpolitikken for å jobbe mot fattigdom. Hun har et stort nettverk. Det gjør at hun har mange å støtte seg på og snakke med, hun har en ventil utenfor familien. Hennes voksne datter forteller at hun ikke opplevde seg som så veldig annerledes i oppveksten.

Men når livet er krevende, er det ikke alle som klarer å møte barna sine på en god måte og gi dem det de trenger. Flere av familiene Lavik møtte, er i kontakt med barnevernet. I en av familiene bodde sønnen hjemme hos moren første gang hun snakket med dem. Den neste gangen hun møtte dem, bodde han i midlertidig fosterhjem. Moren samarbeidet med barnevernet og sa selv at hun trengte hjelp, men det var vondt både for mor og barn. Gutten selv ga uttrykk for at dette var hans feil, at han burde ha gjort ting annerledes.

– Det er nok ganske vanlig. Barn tror gjerne at verden handler om dem, og at det dermed må være deres feil når vanskelige ting skjer. Mange prøver også å skjule for foreldrene hva de har behov for. Ett av barna fortalte at han ikke ba om ting han trengte, for han ville ikke at moren skulle føle seg slem når hun måtte si nei. Slike ting er ganske vondt å tenke på.

Etiske og moralske spørsmål

Mange av familiene i boka lever kompliserte liv. Fattigdom er ikke hele bildet, men en del av det.

– Jeg er litt redd for å fremstå som en sånn godhjerta sosialist som mener alt er strukturelt. Det er det ikke, fattigdom er ikke årsaken til alle utfordringene i familiene. Samtidig blir det ofte mye snakk om det individuelle, hvordan fattige bør håndtere situasjonen sin. Det blir alt for enkelt å bare skylde på at individer tar dårlige valg, eller burde gjort noe annerledes.

Når barnefattigdommen er tredoblet siden 2001, er ikke det fordi en samlet flokk av mennesker plutselig har fått dårligere moral, tatt dårligere valg, eller tatt mindre ansvar for egne liv. Lavik mener det er viktig at vi normaliserer fattigdom. At de fattige er mer synlige, i media, i skjønnlitteraturen.

– Jeg er selv journalist til vanlig, og jeg kunne helt klart vært flinkere til å intervjue fattige og vise fram livet deres. Vise dem som tjener 600.000 i året at ikke alle er som dem. Og så må vi alle ta debatten: Skal vi bare godta at stadig flere lever under fattigdomsgrensa og har dårligere levekår enn andre? Jeg mener det er store etiske og moralske spørsmål her, som vi må snakke mer om.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER