– Vi håper dette skal gi håp

Sola skinner over Oslo. I stua på Oslo overgangsbolig er det servert kaffe, kake og eplemost fra Frelsesarmeens arbeidstiltak, Epleslang.

– Velkommen, alle sammen!

Martine Howden, prosjektleder i Mellom oss, har invitert folk fra Frelsesarmeen, ansatte i Oslo overgangsbolig og folk fra Kriminalomsorgen, til en offisiell overrekkelse av to bilder som de håper skal bli til inspirasjon og håp for de innsatte.

Bildene er laget av illustratør Signe Torp, og er stilt frem på hvert sitt staffeli.

– Det vi vil med disse bildene, er å formidle noe ut til mange. Så vi trykker opp bildene i så mange eksemplarer som mulig, og sender dem ut til de fengslene som har lyst å henge dem opp. Så håper vi at de kan lyse opp besøksrom, korridorer, eller andre plasser der innsatte og ansatte ferdes. Det er jo ikke kunst vi primært driver med, så dette er et nytt og spennende prosjekt, sier Martine.

– Ideen kom fra arbeidet vi gjør i Mellom oss, der vi snakker med folk om relasjoner og nettverk, på vei ut av fengsel.

Les mer om Krigsropet her

Pilotprosjektet startet i 2019.

– Vi i Frelsesarmeen savnet et tilbud som jobber med innsattes private relasjoner og relasjonsutfordringer rundt løslatelse. Vi laget et supplement til de nettverkstilbudene som eksisterer i dag, som blant annet tilbyr aktiviteter og fadderordninger, sier hun.

Mellom oss er et tilbud der de snakker med innsatte en-til-en, og der de inviterer personer fra deres nettverk inn i samtalene.

– Vi snakker om alt det som skjer mellom oss mennesker, det kan handle om alt fra kommunikasjon, hvordan man kan forstå andre mennesker rundt seg, vi snakker om betydningsfulle personer, identitet, og ulike former for vold – det er et viktig tema – følelser, behov, alt. Dette gjør vi fordi nettverk er viktig for å forebygge tilbakefall til kriminalitet, og fordi en del av deltagerne som vi følger opp, soner for kriminalitet som har skjedd i relasjonen til andre mennesker.

«Sofias» stemme

Martine forteller at det å høre andre sine historier og dele egne erfaringer, er godt for oss mennesker. Det er lærerikt og utviklende.

– Derfor hadde vi lyst å løfte noen historier fra våre samtalerom og ut, så andre kunne få nytte av det.

Opprinnelig hadde de en plan om å lage en kortfilm, men det var vanskelig å få deltagere som hadde lyst å stille opp.

– Mange av de vi jobber med tilhører utsatte grupper i kriminalomsorgen, og mange opplever ekstra stigma til det å sone. Så det å få noen til å tørre å eksponere seg og fortelle historien sin, det var veldig vanskelig.

De måtte gjøre det på en annen måte, og kom fram til at de kunne bruke illustrasjoner der de anonymt kunne fortelle mye, på en enkel måte.

– Vi ville at bildene skulle skape følelser, at når en innsatt stopper opp og ser på det, skal de kunne gjenkjenne seg selv og kjenne at det er håp. Mange kan føle seg ensomme i situasjonen de er i, at det «bare er jeg» som kjenner på dette. Det ønsker vi å gjøre noe med.

«Sofia» har vært deltager i Mellom oss i ett års tid, på vei ut av soning. Hun har sonet ferdig og har meldt seg som frivillig, der hun nå kan få hjelpe andre mennesker. Det takker hun Mellom oss for, og sier at hun ikke hadde turt det uten deres hjelp.

Som et avslutningsprosjekt på vei ut av samtaletilbudet, takket hun ja til å bidra med sin historie.

Kunstner og illustratør, Signe Torp, har laget bilder for Mellom oss før, men da har historiene blitt formidlet med Martine som et mellomledd.

– Nå tenkte vi at Signe kunne bli med inn i samtalerommet sammen med «Sofia» og terapeuten, der vi alle ble med i prosessen, og «Sofia» kunne fortelle sin historie selv. Håpet var at hun skulle føle seg mer delaktig, og føle mer eierskap til sluttresultatet, sier Martine.

En stor prosess

Kunstneren Signe Torp har både skrevet og illustrert flere barnebøker, faktabøker og skjønnlitterære bøker. Hun har studert både i Skottland og England, og har studert ett år til sosionom.

– Det føles fint å bli en slags sosionom-illustratør, smiler hun.

Signe forteller at hun var litt nervøs da hun takket ja til å illustrere «Sofias» historie, da hun ikke ante hva hun gikk til.

– Jeg har ikke mye erfaring med innsatte, men det ble et overraskende og fint møte! Jeg følte at mine egne fordommer ble revet bort, og for meg personlig, var det veldig fint, sier hun.

Rent kunstnerisk, så forteller illustratøren at det var et spennende prosjekt, men også utfordrende.

– Det er en helt annen måte å jobbe på, og det er et stort ansvar å skulle fortelle noen andres historie.

Signe ble med i samtalerommet to ganger før hun begynte å lage bildene.

– I de samtalene prøvde jeg å bare være mest mulig åpen, og høre på terapeuten og «Sofia» som delte. Jeg skrev masse notater så jeg kunne ta det med meg etterpå. Det var et utrolig stort privilegium, bare det å få være til stede og høre på samtalen. Det er en veldig spennende og annerledes måte å jobbe på, sier hun.

Etter den første samtalen gikk Signe til Botanisk hage i Oslo og satte seg ned i en times tid. Måtte bare puste, og lot alt hun hadde hørt synke inn. På vei hjem begynte ideene å strømme på.

– Det kom alt for mange ideer, og det var en del som ikke passet, men så klarte jeg å finne potensielle løsninger.

Andre gang hadde hun med seg noen skisser, og de plukket ut to favoritter.

– Bildene representerer ikke deltagerens historie direkte, men vi valgte elementer fra hennes historie som kunne være gjenkjennbare for andre. Som man kan lese og forstå, bare som ett enkelt øyeblikksbilde.

Valg av motivet gjorde Mellom oss, «Sofia» og Signe sammen.

Da Signe skulle i gang med arbeidet, var det flere ting hun måtte tenke på: Bildene skulle kunne gi noe til andre innsatte, det skulle representere «Sofia», temaet nettverk og relasjoner, og det måtte være noe Signe kunne lage.

– Det var ganske mye som skulle møtes i det ene øyeblikket, bildet. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å bare ha ett bilde, men endte opp med to.

Signe har brukt en del forskjellige teknikker.

– Jeg er veldig glad i å blande teknikker, så jeg både maler, tegner, bruker collage-elementer, blyant, fargeblyant, tusjer og blekk. Det er så mye forskjellig, og jeg liker å bruke alle, det har jeg gjort på i hvert fall ett av bildene, sier hun.

Kunsten

Oslo overgangsbolig blir den første institusjonen som tar imot kunstverkene. Martine og Signe står mellom bildene og forteller om betydningen bak hvert av dem:

Første bilde er av ei som står bak en mur, på utsiden av fengsel, i frihet. Muren symboliserer muren vi kan bygge oss når vi slutter å snakke sammen, slutter å ha indre kontakt, og isolerer oss. Det er mye skam og stigma knyttet til historikken til en som er, eller har vært, innsatt, som mange fortsatt kjenner på etter å ha sonet.

– Hun har symbolsk havnet bak en mur som gjør det vanskelig for henne å komme i kontakt med samfunnet eller nettverket sitt, etter hun er ferdig sonet. Når hun begynner å snakke og dele om de tingene hun har vært med på og opplevd, faller biter av muren bort, og hun blir mer og mer fri, forklarer Signe.

Muren er ikke fengselsmuren, men muren vi kan bygge oss når vi slutter å snakke sammen, slutter å ha indre kontakt og isolerer oss.

Katten er med som støtte, noe som også går igjen i neste bilde.

– Det andre bildet handler om det å være innsatt, og ha en telefon som eneste bånd til verden utenfor. Men som også gir muligheten til å kunne kommunisere med kjæledyret sitt per telefon – at det faktisk er mulig. Den muligheten innebærer en form for samvær i tankene, eller i lydbølgene.

Katten er koblet til «Sofia» sin historie, men betydningen av kjæledyr er det veldig mange som kan relatere til.

«Sofia» kommuniserte med katten sin over telefonen, og forteller at hun blir rørt når hun ser på det. Hun hadde katten i 13 år, og den døde rett før de startet denne prosessen.

Martine forteller at betydningen av relasjonen til kjæledyr snakkes for lite om.

– Jeg liker dette bildet godt. Den som sitter i fengsel har vært gjennom en rettsprosess, de har sittet i varetekt og soning. Det skaper ofte kaos til andre mennesker. Men relasjonen til kjæledyr forandrer seg ikke, de dømmer ikke, og det er ingen konflikter. Du blir godt tatt imot av kjæledyret ditt – uansett, sier hun.

Signe legger til at båndet mellom mennesker og dyr er noe de fleste kan relatere til, om man har sonet eller ikke.

– «Sofia» har delt at det føltes mulig å kommunisere med dyret over telefonen. At de faktisk «møttes». Jeg har katt selv, og personlig ble jeg rørt av at det var noe som var mulig for henne, sier hun.

«Sofia» forteller at hun kjenner seg igjen i murbildet og begynner å gråte av den med katten. Hun blir berørt av kjærligheten som den illustrerer, og føler begge bildene handler om henne selv. Hun opplever heldigvis at muren rundt henne ikke er like høy lenger, slik som den er på bildet.

– Jeg håper det vil inspirere flere til å pleie relasjoner, ha hyppigere kontakt med venner og familie mens de soner, sier Martine.

Rom for refleksjon

– Jeg ser frem til å få hengt opp bildene her! smiler Lars Oluf Øster, leder for Oslo overgangsbolig.

Overgangsboligen har en kapasitet på 16 plasser fordelt på både kvinner og menn. Den tilbyr tett oppfølging av domfelte som er underlagt straffegjennomføring og som har en forventet løslatelse innen ett år.

– Dette burde vi hatt mer av, kunst som gjør at folk stopper opp og reflekterer – både våre beboere, men også ansatte. Man kan få en god samtale ut fra det vi ser her. Kunst har ikke vært en kjempeprioritet, det går for det meste i Ikea-bilder. Men her ligger det en dybde og en mening bak, sier han.

Lars forteller at «muren» er et kjent begrep i overgangsboligen. Det snakkes om den usynlige muren, som de fortsatt føler på, selv om de er utenfor fengselsmurene.

– Det er mange som gruer seg til løslatelse når den tiden nærmer seg, fordi de føler de går ut til «ingenting». Her blir de sett hver dag og spurt om hvordan de har det. Derfor er det også så fint med Mellom oss: De blir et viktig siste ledd som satser på nettverk og relasjoner, som bidrar til at de innsatte skal få et godt liv på utsiden, sier Lars Oluf Øster.