Fin til skolestart

– Foreldrene uttrykker så stor takknemlighet, det er alltid noen som gråter takknemlighetstårer. De føler det faller noen steiner fra skuldrene, og de stråler når de går ut, forteller major Irene Mathisen, leder ved Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo.

Les mer om Krigsropet her

Nok en gang har de hjulpet utsatte barnefamilier med nødvendig utstyr til skolestart. De to siste årene konstaterer de at forskjellene i samfunnet har blitt tydeligere.

– Under pandemien har lommebøkene blitt fort tomme, og flere opplever utenforskap. Vi ser at mange barn går med arvede klær som er for store. Men ungene skal få komme på skolen første skoledag med pene klær som passer til dem. De skal få være stolte. Foreldrene ønsker det beste for barna, men budsjettet strekker ikke til. Det er dyrt med ordentlige klær og skotøy. Å ikke ha nok, må være en forferdelig opplevelse. Vi ønsker derfor å møte maktesløsheten og være med å utjevne forskjellene.

– Er det et større behov for hjelp nå under koronaen?

– Ja, vi får mange flere henvendelser nå. Det er fordi situasjonen har vart over lang tid. Alle i familien er mer hjemme, og de spiser mer. Dermed går budsjettet til mat, istedenfor til klær og toalettartikler.

Behov for klær og klem

De ansatte på slumstasjonen er alltid ute i god tid. Noen dager på forsommeren slippes små puljer av foreldre inn i lokalene på Rodeløkka. De har fått et etterlengtet tilbud; å kle opp førsteklassingen sin til skolestart. Familier med barn født i 2015 er spesielt invitert.

– Å, jeg tror datteren min blir pen i denne kjolen, sier en alenemor og holder opp en tøff olakjole.

Hun går fra stasjon til stasjon for å plukke ut det hun trenger til sin vordende førsteklassing. De ansatte har satt opp bord med utstyr til gutter, jenter og tenåringer. Gensere, bukser, kjoler og skjørt ligger stablet. Det er bare for foreldrene å sette sammen et antrekk som deres seksåring vil trives i.

– Nå skulle jeg gjerne ha klemt dere, smiler en pappa bak munnbindet. Andre trenger litt mer og gir klar beskjed:

– Nå må jeg ha en klem! Det er ikke lett å sette grenser under koronaen når mange er ensomme og lengter etter nærhet.

– Vi ser an situasjonen. Men vi som er her, er fullvaksinerte, og av og til må vi faktisk gi mennesker en klem, forteller majoren som synes det er rørende å være sammen med foreldrene.

Tydeligere forskjeller

Nye skolesekker og fargerike pennaler står parat. Klærne kommer fra Fretex og fra pakkene under julegrana på Universitetsplassen. Viking har forsynt dem med sko, og noen av de nærmeste naboene har levert tøy.

– Disse dagene tar vi bare imot de voksne. Da får ungene erfare at det er mor eller far som kommer hjem med klær, ikke Frelsesarmeen som gir. Vi lytter til hva folk selv sier de trenger, og prøver å møte dem som en shoppingvenn. Da føler foreldrene at de bidrar og opplever mestring, sier Irene som i dag har tatt imot voksne fra 32 familier.

– Hva tenker du om samfunnsutviklingen når du ser et så stort behov for hjelp?

– Mange har ellers klart seg bra fra måned til måned, men når en sånn krise kommer med permitteringer, ser du tydeligere at forskjellene har blitt større. Det synes jeg er skremmende. De som klarer seg best, har nettverk. De som ikke har noen buffere, er alenemødre, eller ikke er gode i norsk, er mer sårbare. Men da blir også oppdraget vårt tydeligere.

Irene påpeker at det store bildet er komplisert. Å øke barnetrygden hjelper lite når folk blir utsatt for bolighaier og useriøse utleiere.

– Gjeldsbyrdene blant folk har økt, flere med inkassosaker kommer hit. Mange vil klare seg selv, de bruker kredittkort for å betale faste utgifter, men da er det ungene som blir skadelidende selv om foreldrene gjør så godt de kan. Det er de forskjellene vi må prøve å utjevne.

Før foreldrene forsvinner ut, har alle fått med seg en goodybag full av utstyr til en barnebursdag, dessuten Aktivitetskortet som gir dem gratis inngangsbillett til en mengde fritidstilbud. Slumstasjonen lover flere klesutdelinger utover høsten.

– Vi har alltid et kjempestort lager i kjelleren, også med klær til voksne. Vi følger en lang tradisjon og fortsetter til det ikke er behov for det lenger. Hvert år har vi en evaluering, men lander alltid på at det er behov for klær til barnefamiliene.