Flyktet og fant et hjem

– Jeg hadde aldri tenkt å flykte, men jeg hadde egentlig ikke noe valg, forteller 33-åringen fra Damaskus. Han står ved vaffelpressa på Frelsesarmeen i Harstad og sørger for vomfyll til folk som stikker innom den åpne kafeen. Mange av gjestene har en flukthistorie. De kommer fra Syria, Somalia og Ukraina. Når de forteller hva de har vært gjennom, nikker Ameer bekreftende. Han har kjent på kroppen hva det gjør å bryte opp fra alle han er glad i, hva det er å miste hjemmet sitt – og hva det er å være i stor fare. To ganger har han vært på flukt. Rett etter at han tok eksamen i hotell-ledelse i 2011, startet borgerkrigen i Syria. Ameer innså at han kun hadde to valg: Enten å dra i militæret og delta i krigen, eller finne seg en jobb i et annet land. Han dro til Dubai og ble ansatt på et hotell. Visum derimot, var vanskelig å få innvilget, så etter halvannet år måtte han returnere. De neste to årene jobbet Ameer i Syria, inntil militæret igjen innkalte ham. Han orket ikke tanken på å kjempe med våpen, og kom seg tilbake til Dubai. Denne gangen lyktes han ikke med å få jobb, og forsto at han måtte videre.

– Jeg bestemte meg for å dra til Europa, for jeg så ingen fremtid i Syria, forteller Ameer. Det ble starten på en kronglete reise. Første stopp var Istanbul, der han møtte en kamerat. De forsøkte å komme seg over grensen fra Tyrkia, men det viste seg å være helt umulig. Da hadde de ett valg: å krysse havet til Hellas med båt.

– Det er det verste jeg har opplevd i mitt liv. Jeg havnet i en situasjon jeg aldri hadde ønsket meg, sier han.

Les mer om Krigsropet her

En forferdelig flukt

Det er ikke enkelt å fortelle om marerittet som oppsto om bord i den lille båten. 18 mennesker var stuet sammen: familier, ungdommer, voksne, barn og babyer.

– De fleste kunne ikke svømme, men de som ordnet transporten, brydde seg ikke om oss. De viste ingen medmenneskelighet. De tenkte kun på penger og sa til oss at turen ville ta en halv time, og så ville vi gå i land på en øy. Det viste seg å være en stor bløff. Da menneskesmuglerne hadde fått pengene, ble flyktningene overlatt til seg selv og sendt ut på det beksvarte havet. Reisen startet ved halv ett-tida om natta. Etter over tre timer var de fortsatt innenfor tyrkisk territorium. Motoren var nesten tom for diesel, og passasjerene lurte på om de i det hele tatt kom fram.

– Jeg kommer aldri til å glemme den unge moren som sa til meg: «Jeg kan ikke svømme, og barnet mitt er bare halvannet år. Kan du ta vare på det?» Det var grusomt å høre. Den første halvtimen var verst. Folk rundt meg var redde og gråt. Hver gang det kom en bølge, skrek de. Men vi kunne ikke se oss tilbake. Jeg ba til Gud om at vi skulle klare det. Heldigvis ble det ganske stille på vannet. Vi hadde håp om å komme fram. Og håp må du ha hele tiden. Ved halvfiretiden merket de et sterkt lys bak seg. Et militært fartøy kom tett på, var det tyrkisk? I så fall risikerte de å bli sendt tilbake. Den overfylte båten ble tvunget til å stoppe. Det viste seg at skipet var gresk, og alle ble tatt om bord og fraktet til nærmeste øy. Derfra gikk ferden for Ameer og vennen videre med båt, tog og taxi, hvis de ikke måtte bruke beina. Etter ni grensekryssinger var de endelig i mål i Tyskland, men Ameer var rastløs.

– Norge sto ikke på listen min, men jeg ville prøve noe nytt. Jeg hadde en forestilling om at det var dårlig vær der, men at det var så ille, visste jeg ikke, ler han. Han ble sendt rett i fjellheimen, til et asylmottak i Rondane. Det ble en blandet erfaring.

– Jeg prøvde meg på ski, men klarte å skade begge knærne og måtte ligge to uker i sengen. Etter fire måneder kom endelig beskjeden: Ameer skulle bosettes i Harstad.

Pateren og Frelsesarmeen

I mars 2016 satt han på flyet mot nord og kikket ned.

– Det var skremmende: Jeg så bare fjell og nesten ikke et hus. Jeg kommer jo fra en millionby. I Harstad var det heldigvis folk og hus, men det var veldig vanskelig i starten. Mars er den måneden det kommer mest snø, så det var et sjokk. Få dager senere satt Ameer i asylmottakets leilighet sammen med syv andre flyktninger. Da banket det på døra. Der stod den katolske presten Gunther Jäger med armene fulle av basisvarer. Pateren fortalte at Frelsesarmeen delte ut mat annenhver uke, og hvis de trengte hjelp, var det bare å ta kontakt. Det viste seg at Gunther var nabo og frivillig i Frelsesarmeen. Neste gang pateren skulle til møtelokalet, ble både Ameer og flere syrere med. I ettertid er han klar på hva en fersk flyktning trenger: – Å finne en som kan ta imot ham eller henne. Ikke bare få mat eller høre om systemer og regler, men møte mennesker som er der og sier at du er hjertelig velkommen.

– Har du møtt slike mennesker?

– Ja, det er kanskje derfor jeg har kommet så langt. Her tok de imot meg med glede. Å få jobb derimot, var ikke enkelt. Utdannelsen hans fra Syria ble ikke godkjent, og økonomien var trang. Likevel kviet Ameer seg for å ta imot hjelp. Maten han fikk, var kjærkommen, men han likte ikke å være mottaker. I Syria hadde han jobbet som frivillig for Den røde halvmåne. Kanskje han også kunne dele ut mat i Norge? Ameer tok kontakt med frelsesoffiserene Marit og Helge Myklebust.

– Jeg ville vise takknemlighet for alt jeg hadde fått, så jeg spurte Helge om de trengte hjelp. Han ville gjerne ha meg med på kjøreturene rundt med mat. I juni 2016 tegnet syreren kontrakt som frivillig og sto på i fire år. Innsatsen ble verdsatt. I fjor fikk han jobb som diakonimedarbeider i 50 prosent stilling. Da var han godt i gang med studier og hadde deltidsjobb på et hotell.

– Det er en stor glede for meg å jobbe her. Jeg er takknemlig for alt jeg har lært, sier han, tar en titt ut av kjøkkenluka og sjekker: Er det noen som sitter alene?

– Jeg ser at en del trenger et trygt sted der de kan prate. Jeg vil gjerne lytte til dem. Han er smertelig klar over at det kan være tøft å be om hjelp. Kanskje er de ensomme, eller de har innsett at budsjettet vil ryke. Hvordan skal familien da klare seg? Ameer setter alt inn på å gi gjestene en varm velkomst.

– Hvis folk går herfra med et smil om munnen, vet jeg at vi har gjort en god jobb.

Fått to familier

Ameer er druser, et religionssamfunn i Midtøsten. I Syria er de om lag 180 000 følgere. Med respekt for andres tro har 33-åringen tatt et utradisjonelt valg: Han har meldt seg inn i den katolske kirke. Ikke fordi han er blitt katolikk, men der kjenner han at han har familien sin.

– Akkurat slik føler jeg det også med Frelsesarmeen. Hit kommer folk fra ulike nasjoner, med forskjellig tro og bakgrunn. Han elsker å starte dagen med felles frokost med de frivillige. Da gir han klar beskjed til lederen for Frelsesarmeen i Harstad: – Janne, nå må du be! For det er en fin ting å starte dagen med å be – å velsigne arbeidet og menneskene som kommer. Han lovpriser løytnant Janne Våje Nielsen.

– Hun er den beste lederen jeg har hatt. Vårt fokus er å få ting til å fungere, om det er ferietilbud for barnefamilier eller matutdeling. Janne er fleksibel, og jobben vi gjør, gir oss begge glede. Men nå er det delvis slutt. Med to jobber og studier i praktisk prosjektledelse innser Ameer at det blir i meste laget. Utfordringen er å få kabalen til å gå opp. Etter et år på lønningslista til Frelsesarmeen slutter diakonimedarbeideren, men lover å fortsette som frivillig.

– Det er skikkelig trist å si opp, men jeg hadde nesten ingen fridager, sukker han.

– Hva tenker du om framtiden?

Han nøler, det er ikke lett å drømme når man har fått livet brutt opp.

– Jeg klarer ikke å tenke så langt. Jeg prøver å bygge framtiden, med jobb. Nå har jeg fått oppholdstillatelse og kjøpt hus. Det betyr at jeg blir. Jeg har fått et hjem, det blir vanskelig å skulle forlate det. Han savner familien som bor spredt; søsteren i De forente arabiske emirater, foreldrene og storebroren i Syria.

– Problemet er at det ikke går an å planlegge. Krigen har roet seg ned i noen områder, men folk sliter økonomisk. Kanskje jeg drar dit på besøk når jeg får innvilget norsk statsborgerskap.

– Har du blitt litt nordnorsk?

– Ja, det kan du godt si. Æ har funnet meg til rette her. Her kan jeg føle meg trygg og ha et bra liv. Æ har nok tatt etter dialekten, gliser han.

– Og jeg er blitt vant med været. Jeg tenker på alt jeg har fått, alt det sosiale. Jeg spiller fotball og har fått gode venner. Når jeg er på ferie, tenker jeg fort at jeg må tilbake til Harstad. Gleden jobben gir meg, og menneskene jeg har blitt kjent med, gjør at jeg elsker byen. Jeg har rett og slett funnet et hjem her. Akkurat det de fleste flyktninger leter etter; ikke bare et sted å bo, men et hjem.