Fortelleren

– Vi er kommet godt i gang, sier Helga Samset.

Hun er profesjonell forteller og har fått i oppdrag å lese inn Det nye testamentet på nynorsk for KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde).

– Jeg synes det er kjempespennende med musikken i språkføringen. De lange talene til Jesus i Johannes-evangeliet er så innfløkte, en blanding av poesi, visdom og direkte tale. Man må lese dem mange ganger, men det er først når man leser høyt at man hører hva det er som skjer. Jeg drømmer om at man i kirkelige sammenhenger i større grad fremfører tekstene. Det ligger store hemmeligheter gjemt i det musikalske, tror jeg.

Måten hun snakker om yrket sitt på levner liten tvil om at Samset brenner for fortellerkunsten. Selv om hun ikke kan fastslå akkurat når interessen for fortellinger oppstod, har hun klare minner om en tidlig tiltrekning til scenen.

– Jeg grep mikrofonen og sang høyt på søndagsskolen, sier hun og forteller at det var nettopp søndagsskolens bibelfortellinger hun ble fortalt først.

I tillegg var foreldrene over snittet interessert i litteratur. Begge jobbet som lærere, og moren ble bibliotekar i godt voksen alder. Faren var meget samfunnsengasjert.

– Da han døde, lå Bibelen og nyhetsbladet «The Economist» på nattbordet.

Besøkte Frelsesarmeens kadetter

I barneårene var det korsang som fylte det meste av fritiden. Som student flyttet Samset til Oslo og startet på Høgskolen Staffeldtsgate, med vokal som hovedinstrument. Etter en sangeksamen kom sensor bort til henne med en tilbakemelding som skulle endre alt.

– Han sa: «Du skal få nummeret til en skuespiller, men sangen må du jobbe med.» Jeg ble så glad at jeg gikk i oppløsning. Da skjønte jeg at det ikke var sang som var talentet mitt.

Etter å ha fullført grunnfag musikk og mellomfag kristendom, tok hun, som en av studentene i det første kullet, eksamen i fortellerkunst ved Høgskolen i Oslo. Med dette i bagasjen startet hun yrkeslivet og reiste rundt i hele Norge med to andre fortellere i regi av Den kulturelle skolesekken. I 2002 ble hun den første fortelleren i Norge som mottok Statens kunstnerstipend. I tillegg til forestillinger og kursvirksomhet, tilbyr hun fortellerveiledning. Hun har tidligere vært knyttet til alt fra NRK og KrFs stortingsgruppe, til prinsesse Märtha Louise. Til høsten starter hun opp kurs for prester, pastorer og andre forkynnere. Dette kurset har kommet som et produkt av at flere og flere tar på seg arbeid som trosopplærere. Denne vinteren besøkte hun kadettene på Frelsesarmeens offisersskole.

– Det var så gøy! Som alle andre steder var det jo en langt mer sammensatt forsamling enn det man skulle tro.

– Imponerende bibelkunnskap

Hun er sikker på at kurs i fortellerkunst er relevant for kadettene.

– De blir jo en blanding av vaktmestere, forkynnere og omsorgspersoner i små settinger, ikke sant. Da er det gull verdt å kunne fortelle lite grann. Skillet mellom det bibelske språket og ens eget, er ofte stort, så det handler om å få en trygghet i å bruke egne ord og likevel beholde sin egen verdighet, uten at man faller i klisjeer som i praksis forkleiner Bibelens fortellinger.

Kadettenes bibelkunnskap imponerte også.

– Og de var så oppslukt av det. Det jeg synes var så nydelig ved å være der, var interessen og gleden. Jeg opplever at de som er vant til å jobbe tett på folk, er jordnære på en måte som gagner kunsten. Det er noe enkelt, konkret – og varmt. Også troen da, den går ingen glipp av.

Et gjennombrytende håp

De siste årene har hun formidlet flere av de store historiene fra Det gamle testamentet. Jona, Jakob og Josef er noen av mange.

– Disse fortellingene gir et enormt raust rom av hva det vil si å være et menneske i Guds favn, og til og med å være utvalgt. Dette med at de minste blir de største, det må være en av de dypeste og mest forvirrende hemmelighetene i hele Bibelen, faktisk.

Nå er det imidlertid Det nye testamentet som tar opp mest av Helga Samsets tid.

– Det er fint å lese evangeliene. Selv om disiplene ser undrene, så klarer de ikke å tro det. Men i Apostlenes gjerninger, da skjer det et eller annet. Det er vel Ånden da, som gjør at de slipper alt og ikke orker å lure lenger.

Hun har lurt mye selv, hele veien.

– Jeg skjønte tidlig at jeg skulle være et strålende vitne, samtidig som jeg syntes det var vanskelig, og jeg skammet meg over at jeg ikke var mer stolt.

Fortelleren omtaler det kristne miljøet hun vokste opp i som pietistisk, og forteller at hun ble sint da hun møtte noe av det samme tankesettet på studiestedet. Allerede etter to uker gikk hun til inspektørene og ba om å bli fristilt fra kristendomsundervisningen. På et tidspunkt vurderte hun å melde seg ut av statskirken. Det tok lang tid før hun fant roen rundt sin egen tro, men arbeidet med bibeltekstene har vært til stor hjelp.

– For meg ble det å arbeide med fortellinger utrolig bra. Det er en logikk der du ikke kommer utenom. Når Jesus snakker til gutta sine, er det kjærlighet opp og ned og i mente. Det er de dypeste mysterier, og det står så mye på spill for ham og dem. De kjemper hele veien, intenst, for å forstå, og det er ei ulykke for dem når de ikke forstår.

Hun sier at hun kan kjenne på de samme følelsene selv, når noe er vanskelig å tro. Men håpet er der.

– Jeg vil si at det er fantastisk tøft om det har skjedd. Jeg håper det har skjedd. Det ville være toppen av alt. Og på en annen måte, selvfølgelig har det skjedd. Det er håpet som bryter igjennom. Og det står mye om at hvis man bare har såååå lite tro, så er det greit, sier hun og holder tommel og pekefinger på en kvart millimeters avstand.

Setter spor

Som fersk forteller fikk hun i oppdrag å fremføre Forkynneren fra Det gamle testamentet i er kald militærgrotte opplyst med telys. Mens hun leste de mest kjente versene «en tid til å fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å rykke opp», kom en soldat med gevær inn i grotten.

– Han visste ikke at vi skulle være der. Da ble jeg redd, og etterpå tenkte jeg at jeg ikke kunne holde på med dette. En av mentorene hennes kom med en forutanelse om at noen en dag ville kontakte henne for å si at nettopp denne fremføringen betydde noe spesielt for dem.

– Ja, ja, tenkte jeg. Også skjedde det, selvfølgelig. To år senere kom en person bort til meg og sa at det som skjedde i grotten var en utrolig sterk opplevelse. Da var jeg utenfor meg selv, altså.

Etter mange år med store monologer foran alle aldersgrupper, merker hun fort når fortellingen fanger publikum.

– Det er veldig fint å arbeide med barn. De hindrer deg om du ikke kommer til poenget, og gir deg stillheten i gave om du er inne på noe, sier hun.

– Voksne er jo ganske høflige. Iblant har jeg opplevd, helt på slutten av en historie, at vi har vært der, sammen, hele tiden, alle sammen. Det er veldig, veldig sterkt.

Hardt arbeid

Det er lett å tenke seg at en person som har fortellerkunst og formidling som yrke, ofte vil vri seg i stolen om hun hører bibeltekster eller annet servert på en lite engasjert måte.

– Der har jeg blitt mye bedre. Jeg kan bli rørt av at teksten kommer gjennom likevel, sier hun med et smil før hun legger til:

– Og ofte er det «art by accident», men om man skal ha dette som yrkesvei, må det fungere hver gang, og da må det håndverk til.

Hun har også en interessant teori om hvilken feil som oftest gjøres fra talerstolene.

– Vi tror vi må svare på noe. Jeg tror ikke vi trenger å gjøre så mye annet enn å spørre.

Fortellertalent er vel og bra, men Samset er klar på at det ligger mye hardt arbeid bak. Og der det skorter på det rent tekniske, er hun også tydelig:

– Folk gidder ikke øve, og de bruker ikke nok tid. Om du bruker nok tid, får du det til, sier hun og innser at svaret hennes ikke akkurat er banebrytende.

– Kjedelig og irriterende, ler hun.

I store deler av februar og mars er det oppdraget som innleser av Det nye testamentet som opptar mest av tiden. Kommende høst skal hvert eneste ord fra de 27 bøkene være innlest. Samset synes det kan være utfordrende å lese inn mye av gangen.
Det kan bli overveldende, og innimellom dukker det opp små perler av vers som fester seg. Nylig fant hun et slikt i slutten av Paulus’ brev til romerne.

– «Eg vil at de skal vera kloke i det gode og uskuldige i det vonde.» Er ikke det nydelig?