Frem med godheten

– Jeg ble veldig rørt da jeg leste filmmanuset første gang. Da jeg skulle gjenfortelle det for moren min, fikk jeg gåsehud. Jeg blir rørt det øyeblikket Stine skjønner at Andersen er en fin fyr. Plutselig skjønner hun at skomakeren har en godhet i seg, en godhet som dukker opp på grunn av henne.

Kåre Conradi smiler lunt ved tanken på karakteren sin – skomaker Andersen i filmen Den første julen i Skomakergata.

De fleste husker pludrete Jens Petrus fra NRKs 44 år gamle julekalender. Men hvem var han i litt yngre dager? Denne utgaven er langt fra så hyggelig som Henki Kolstad.

Utstyrt med et digert bustehår, fullskjegg og en litt lengre nese møter vi en real grinebiter, som etter hvert tør opp.

– Jeg måtte avlære meg Henki. Han viser en varm, fin karakter, som dessverre ble parodiert mye etter at serien var ferdig. Skomakeren er veldig genuin, og du blir glad i ham. Jeg hadde en kamp i meg: Den gode fyren måtte jo komme frem, forteller Kåre Conradi.

Skuespilleren vil ikke røpe for mye av handlingen, men letter såpass mye på forhenget at vi forstår at antihelten Andersen blir den som skaper endring til det bedre.

– Han tar initiativet til å gå ut for å hjelpe, som Frelsesarmeen.

Et univers av godhet

Årets julefilm gjør deg varm om hjertet. Den fyller oss med lengsel etter et samfunn med mer fellesskap og omsorg. Vi er tilbake i sjarmerende Skomakergata.

Tidskoloritten er etterkrigstid. For dette er den aller første julen etter krigen i 1945. Endelig er Norge fritt, men fattig. Her gjelder fortsatt rasjoneringskort, og appelsiner er mangelvare.

Rundt i den snøkledde lille byen står Frelsesarmeens folk klare ved julegryta. Det blafrer i stearinlys bak ruglete ruter, mens ungene kaster snøball mellom tømmerhusene. Bare idyll? Ikke mellom alle. Her er Stine, en liten jente på rømmen, og en gutt på leting etter en venn.

Slangen i paradis er en falmet sangerinne som bruker alle midler for å pleie sitt sårede ego.

Kåre Conradis dype fortellerstemme rammer det hele inn. Endelig har han fått være med i en barnefilm.

Elsker Skomakergata

– Jeg elsker Skomakergata. Det er en stor del av oppveksten min. Jeg ble veldig lei meg da de la den ned, og glad for at vi nå kan løfte frem det flotte universet. Jeg tror det er viktig å fortelle for barn at det finnes sånne trygge miljøer, sier skuespilleren og innrømmer at han er nostalgisk anlagt.

Nå i desember skal han sitte i sofakroken med datteren sin på tre år og følge den gamle Skomakergata dag for dag på nettet. Datteren fikk også et glimt inn i den nye versjonen da den ble spilt inn på Maihaugen:

– Da jeg kom dit første kvelden, var det som å gå inn i noe nesten hellig, noe vi skulle ta vare på.

Han kjenner på en naiv glede ved juletiden.

– Å få barn gir et nytt perspektiv, som når jeg ser hennes glede når vi baker pepperkaker. Julen er en tid der jeg tenker på dem jeg kan ta vare på.

– Mange sliter i denne tiden, hvordan kan vi vise at vi bryr oss?

– Jeg sitter ikke med fasiten på disse spørsmålene, begynner han.

– Men jeg kan godt drodle litt. Jeg er så heldig at jeg fikk vokse opp i trygge omgivelser i julen. Det er det ikke alle som får. For mange er julen vanskelig, vrien og vond. De som har det godt i julen, får et ekstra ansvar for å gi. Bidra litt ekstra, gjøre litt ekstra. Det ligger noe magisk i det å strekke ut en hånd. Med vennlighet skjer det noe med mennesker. Jeg har tro på å tørre å si de små tingene: «Ha en fin dag! Hyggelig å se deg! Går det bra? Kan jeg hjelpe deg?» For oss nordmenn sitter det kanskje langt inne, vi tror det lyder litt jålete.

Han blir oppriktig glad av å se vennlighet, som når noen iler til og hjelper en sliten mamma med barnevognen på trikken.

– Grunnfjellet i Frelsesarmeen, i den kristne tro, er at folk skal ha det bedre. Hvis jeg har en dårlig dag, har jeg tatt meg selv i nakken og tenkt: Nå må jeg spørre noen jeg møter om hvordan vedkommende har det. Det er vrient når du har en kjip dag, men det bidrar alltid til noe fint. Du får høre om et annet menneske som har en annen historie, og du får tatt vekk ditt egoistiske fokus, eller får lettet ditt eget hode.

– Føler du at du har noe å gi da?

– Ja, for de tingene man sliter med, er reelle for alle. Når man stanger hodet i veggen, er det ikke lett å løfte blikket. Da kan man si til sidemannen: Jeg har det ikke så lett. Eller hvis du har overskudd til det, spørre hvordan han har det. Da har du tatt deg selv i en annen retning.

Snakke om det vanskelige

Å flytte fokus har gitt mange gode samtaler, men han vet det koster å kaste masken.

– Heldigvis er det ingen floskel i vår kultur å spørre noen hvordan de har det. Da tenker folk seg om og svarer. Flere ganger har han fått respons fra ukjente mennesker som har sagt at Conradis «Hei», eller «Ha en fin dag!», snudde en dårlig dag:

– Det koster lite. Mange som ber om hjelp, ber jo om å bli sett. Og alle har noe å bidra med.

Conradi snakker med stor respekt om samboeren Lene Marlins bidrag til å spre åpenhet om psykisk helse. I 2014 skrev hun en kronikk i Aftenposten der hun oppfordret folk til å våge å snakke om det de bar på: «Vi må tørre å snakke om frykten og redslene våre. Bli mer åpne».

– Jeg har lært mye av Lene. Det hender folk kommer til meg og forteller hvor mye hennes åpenhet har betydd for dem. Han forstår at det ofte sitter langt inne å snakke om det som er sårt:

– Alle har vel lyst til å ha det godt. Å si ifra at man har det vondt, gjør at du må gå inn i det. For hva vil da skje?

– Du ser ikke resultatet, for du har ikke kunnskapen om at det hjelper å snakke om det. Det er nesten det samme som med troen: Du vet ikke hva som er på den andre siden når du dør. Du må bare tro på det. Eller våge. I filmen sier skomakeren: «Noen ganger må du bare stole på at noen tar deg imot».

Kåre Conradi skjønner at folk kan streve med tilliten til andre.

– Noen har opplevd at de har forsøkt å si fra om ting, og ikke blitt hørt. Andre sliter med økonomien og vil ikke si noe om det. Der kommer skammen inn. Og skam isolerer. Det viser filmen. Etter mange år i ensomhet våger skomakeren seg ut, dirrende av angst.

Conradi ser at mennesker har hver sine fjell å bestige.

– Noen tenker at det å ha sosial angst, er det mest latterlige. Andre sier at de vil heller dø enn å stå på en scene. Jeg kan være nervøs foran en jobb, men i det øyeblikket jeg går inn på en scene, kjenner jeg at her er jeg hjemme.

Holdt utenfor som barn

Nå, mens julegrytene settes ut, jobber Frelsesarmeen under mottoet: Sammen mot utenforskap.

Folk oppfordres til å se litt utenfor seg selv: «Smil. Si hei. Bry deg».

Kåre Conradi vet hva det er å bli holdt utenfor. Han husker hvordan gutta rottet seg sammen og kastet stein på ham da han var ny på en midlertidig skole. Og han har kjent på å være den siste som blir valgt i ballspill.

– Slike ting kjentes selvsagt ikke noe godt, men moren min mener at jeg alltid har klart meg så bra, for jeg var god på å være alene og hadde stor fantasi. Jeg hadde så mange prosjekter, så det var ikke alltid jeg fikk med meg at jeg ikke fikk være med på ting, ler han.

Han var trygg nok til å velge litt annerledes. Når de kuleste drev med breakdance, tok han på seg steppeskoene. Eller han sang Erik Bye-viser.

– Min historie er kanskje banal i forhold til mange andres. Utenforskapet ligger der mer som en kunnskap enn en sorg. Det handler om hva slags apparat du har rundt deg: Hvem er det som ser deg? Hvilke venner har du? Har du noe i deg selv som gjør at du vet at du er trygg og sterk nok? Han tenker på dem som mobbet andre, og lurer på hvordan de kom dit.

– At det er mobbernes skyld og ikke en selv det er noe galt med, er ikke lett for et barn å skjønne. Mennesker som er slemme, har ofte ikke opplevd mye godhet i livet sitt. Det er aldri en unnskyldning, men det er det som kommer frem. Heldigvis er det mange som har klart å finne en vei ut. Utenforskap er noe av det aller verste du kan føle. Det er en enorm ensomhet i å kjenne at du ikke passer inn, har noen relevans eller betydning, at ingen ser deg.

– Hvordan kan vi vise at vi bryr oss mer?

– Det kan være så minimalt, at bare ett menneske har sett deg. Derfor er en klem, en god oppmerksomhet, eller et blikk så viktig. Jeg er vokst opp med mye klemming, noe jeg forsøker å viderebringe til dem rundt meg.

Kåre Conradi er glad for verdiene han fikk med seg fra ungdomstiden i Holmen kirke i Asker, der han var med i ungdomsklubb og Ten Sing.

– Jeg har absolutt min tro, men jeg løper ikke ned dørene i kirken. Jeg liker kirkerommet.

Norsk historie via salmene

I sommer var han konferansier i Nidarosdomen på en stor takkefest for at kristentroen kom til Norge.

– Det var sterkt å se en fullsatt kirke, langt over tusen, som satt og sang alt fra tidlige salmer til gospel og musikk fra 2023. Det var en måte å se norsk historie på via salmene.

Selv fremførte han Jesus, din søte forening å smake, salmen Hans Nilsen Hauge sang ute på åkeren i Tune i 1796 da han fikk kallet til å gå ut og forkynne.

– Det var litt spesielt for meg: Min tippoldefar var prest i Tune kirke på den tiden, en av dem som forfulgte Hans Nilsen Hauge. Han følte ikke at Hauge plaget ham personlig, men han mente at Hauge burde gå i fengsel. For meg var det en fin ting å stå i Nidarosdomen og synge denne salmen, som en slags unnskyldning fra familien, smiler han.

Som barn likte Conradi å høre på morfaren som leste juleevangeliet.

På konserter med Aurora og med Oslo Gospel Choir har han selv lest fra Lukas-evangeliet om frelseren som ble født. Det er en tradisjon han vil bære videre i sin egen lille familie.

– Juleevangeliet er flott. Det handler ikke bare om tro, men er en del av vår historie som er viktig å ta vare på. Destillerer du det kristne budskapet, skal du ikke bare være den som ber om hjelp. Du kan også være den som hjelper, på din måte. Det kan være en liten håndsrekning. Våge å by på deg selv.

Barnslig og barnlig på en gang

Selv bruker han kunsten. Samme dag som Hamas i oktober gikk til frontalangrep mot israelske byer, sto Kåre Conradi trygt i Norge og fremførte egne og andres viser.

Etterpå ble han oppsøkt av en kvinne som sa: «Takk for at du løftet meg ut av hodet mitt, for jeg har barn i Israel. Det har vært en så mørk dag, men du hjalp meg».

– Da kjente jeg at jeg kunne bidra med noe.

Likevel spør han seg om han gjør nok.

– Jeg er opptatt av å treffe med et ord eller en historie.

Nå vil han gjerne lage forestillinger som handler om Ibsen og barna.

– Jeg er barnslig, men også barnlig. Når du tør å komme med ditt eget uttrykk og våger å by på deg selv, vil andre se at det er noe ekte. Ibsen er den største i verden etter Shakespeare. Han viser at vi alle har en ensomhet i oss, uansett hvor mange mennesker du har rundt deg.

– Hvordan kan vi skape et varmere samfunn?

– Er vi et varmt samfunn, eller er vi ikke? kontrer han.

– Ser vi på Frelsesarmeens arbeid, handler det hver dag om å vise omsorg for andre. Når man konstant jobber med at mennesker skal få det bedre, så må man også møte maktesløshet. Hvordan fortsetter man da å hjelpe, hvordan fortsetter man med godhet, når man ser at det blir mer og mer nød? Å se resultatet av godhet er viktig for mennesker. Vi må vite at det hjelper. At det nytter.

Det tror han på.

– Innimellom tenker jeg: Burde jeg kastet vekk alt jeg driver med, og bare hjulpet? Med så mange som trenger hjelp, kan du bli stående og stange hodet i veggen uten å gjøre noe.

Conradi har tett program. Han dubber filmer på dagtid for å tilpasse barnehagetider. Ellers jobber han med Ibsenkompaniet som promoterer Ibsen i utlandet, filminnspillinger, eller er på juleturné med Herborg Kråkevik.

I stille stunder skriver han sanger. Denne gangen ble han inspirert av Skomakergata til en vise: «Hvis du går i Skumringsgata og titter deg ensomt om, så se etter meg i vindu’, og jeg vil bli glad du kom».

– Jeg skrev også et dikt som jeg trodde aldri noen ville lese. Herborg Kråkevik ville det annerledes og fikk Conradi til å fremføre diktet på TV, et dikt som handler om å finne hjem.

Han siterer slutten: «Og slik blir julen en tid for hjemvei, et håp om å finne hjem igjen, og finne veien til egen sannhet, før andres sannheter vinner frem».

Kunstneren ønsker å berøre, at publikum skal gå ut av salen og snakke om livet.