Gatelangs i historien

Et Frelsesarmé-hotell, egen redningsskøyte – og gudstjenester som folk kjøpte billett for å være med på. En mengde sosiale institusjoner som var nyskapende og påvirket hele samfunnet. Frelsesarmeens historie fra 1888 og framover er mangslungen.

Rundt i Oslo ligger mange historiske bygg som fortsatt er i bruk, og steder som kan skilte med en rik Frelsesarmé-historie, selv om selve bygget kanskje ikke er der mer. To viktige personer fra Armé-historien har også blitt hedret med egne gatenavn.

Grønland 9:

Starten

«På dette sted – Grønland 9 – holdt Frelsesarmeen sine første møter i Norge 22. Januar 1888 ved kommandør Hanna Ouchterlony.»

Den store plaketten nedfelt i gata i Smalgangen på Grønland markerer stedet der det hele startet. Ouchterlony «åpnet ild» og startet Frelsesarmeen i Norge. Hun var leder for Frelsesarmeen i Sverige, som hun hadde startet i 1882. Nå hadde hun fått beskjed om å være med på å starte opp også i Norge.

At hun endte opp med å stå ute i vinterkulda og tale til folk som stimlet sammen rundt henne, er et eksempel på at Frelsesarmeens praktikalitet, mener leder i Frelsesarmeens historiske selskap, Per Arne Krumsvik.

Da lokalet ble så fullt av nysgjerrige at folk ikke fikk plass, var det bare å finne en løsning, gå ut og komme seg opp på noe høyt så man kunne snakke til flere, selv om det var kaldt og sikkert ufyselig.

Dermed kom den kjente «Hanna på tønna»-historien. Om det egentlig var akkurat en tønne hun sto på, er riktignok ikke helt sikkert, historien har blitt litt mytisk. Men at hun samlet folkemengder ute på Grønland, er det ingen tvil om.

– Hun er nok den viktigste frelsesoffiseren i Skandinavia, slår Krumsvik fast.

Seks år etter talen på tønna, i 1894, kom hun tilbake til Norge. Mens norske kvinner fortsatt måtte vente i nesten 20 år for å få stemmerett i samfunnet, ble Hanna Ouchterlony kommandør, Frelsesarmeens øverste leder i Norge.

– Hun er veldig viktig kvinnehistorisk, Ouchterlony var god til å posisjonere seg i samfunnet og alliere seg med velstående mennesker som ville bidra med noe. Hun fikk også ledelsen i Frelsesarmeen med på å investere i en redningsskøyte i 1900, som var i drift av Frelsesarmeen fram til 1930. Redningsselskapet var etablert på den tiden, men de hadde veldig få båter. Ouchterlony så at mange liv gikk tapt på havet og bestemte seg for å gjøre noe med det, forteller Krumsvik.

Othilie Tonnings vei:

Pionéren

Ouchterlony er ikke den eneste ruvende kvinnelige skikkelsen i Frelsesarmeens tidlige historie i Norge. Også Othilie Tonning hadde stor betydning, for Armeen og for hele samfunnet. Hun har derfor blitt hedret med å få en vei oppkalt etter seg på Grefsen i Oslo.

Krumsvik mener at vi kanskje rett og slett ikke ville hatt den velferdsstaten vi har i dag, hvis det ikke var for nettopp Tonning. Hun etablerte en mengde sosiale institusjoner for blant annet eldre, fattige og kvinner som var alene med barn. Den typen omfattende institusjonsbygging som skjedde under Tonning påvirket velferdsstaten vi har i dag. Hun var også opptatt av at Frelsesarmeens tiltak ikke skulle være preget av veldedighet, man skulle gjøre en innsats for å få del i godene, ikke ulikt «arbeidslinja» i dag, ifølge Krumsvik.

– Frelsesarmeens sosiale arbeid var svært i mellomkrigstiden, og også etter krigen. Etter hvert begynte det offentlige å bygge egne institusjoner, bygget på en del av de ideene som Tonning hadde før første verdenskrig. Det var selvsagt også en del av en tendens, man bygde opp en velferdsstat også i andre land. Men skal man se på enkeltpersoners betydning, tror jeg ingen er viktigere enn henne.

Universitetsplassen:

Julegryta

Othilie Tonning kom fra Hinnøy utenfor Stavanger. Hun hadde et skarpt hode, var flink på skolen og ble oppmuntret av faren sin til å følge sine faglige interesser.

– Hun var politisk aktiv, det finnes en 17.mai-tale av henne fra før hun ble med i Frelsesarmeen, der hun taler veldig sterkt for kvinners rettigheter. Hun var nok blant de norske sufragettene, hun røkte sigar, hadde kortklipt hår og var mye i opposisjon.

Så ble hun frelst. Noe ved Frelsesarmeens budskap traff henne. Hun kom raskt til hovedkvarteret der hun en kort periode jobbet på Frelsesarmeens trykkeri, men hun steg raskt i gradene.

I 1890 lanserte William Booth sin store sosiale plan «In darkest England and the way out». Året etter kom den til Norge, og Frelsesarmeen gikk fra å være en evangelisk vekkelsesbevegelse, til å få et bredt sosialt arbeid og en diakonal tilnærming til utøvelse av kristendom.

Tonning sto i spissen for veldig mye av dette. Hun åpnet blant annet Norges første gamlehjem, og startet barnekrybber, en tidlig variant av barnehager. Her fikk fattige kvinner som var aleneforsørgere barnepass slik at de kunne jobbe.

Tonning var også med på å etablere herberger for dem som trengte en seng for natten, og startet Midnattsmisjonen i Smalgangen 14 på Grønland i Oslo, der prostituerte kunne komme og få hjelp.

Hun startet dessuten Industrihjemmet rett ved Middelalderparken. Her fikk jenter og kvinner som ble alene med barn bo, de kunne føde barnet her og ble fulgt opp. Og de drev hjemmeindustri, antagelig var det mye håndarbeidsprodukter, som slumsøstrene solgte rundt i Norge.

– Huset der Industrihjemmet holdt til finnes dessverre ikke lenger. Det var et ganske staselig bygg med romersk preg, men det sto i veien for jernbaneutbygging og ble revet. Det var en stor sorg for Tonning, for Industrihjemmet var hennes store hjertebarn, forteller Krumsvik.

Slumsøstrene, som Tonning startet med, ble en slags bevegelse innad i bevegelsen.

– I vår tid fungerer ikke ordet «slumsøster» i det hele tatt, men det traff tidsånden den gang. Tenk deg hvor mye elendighet det fantes i Oslo på den tiden.

Slumsøstrene kunne nesten minne om enkelte diakonalt orienterte klosterordener. De hadde like uniformer, og et fellesskap litt på siden av Frelsesarmeen for øvrig. De gikk ut og virket blant mennesker og var «lys og salt», og møtte de behovene som var der og da. Og så gikk de hjem til egne fellesskap for å pleie sin åndelighet for å holde ut i all elendigheten de møtte der ute, forteller han.

Når slumsøstrene ble pensjonert, bodde de gjerne på Bramwell Booths Minne, Frelsesarmeens hvilehjem for pensjonerte offiserer. Der fortsatte mange av dem livet ut med å samles til andakt og åndelig fellesskap slumsøstrene imellom.

Othilie Tonning startet også opp en tradisjon som fortsatt er svært viktig i Frelsesarmeen: Julegryta og julegrantenningen på Universitetsplassen.

Borggata 2 og Urtegata 16:

Barnekrybbe og herberge

En av adressene Slumsøstrene har holdt til på, er Borggata 2. Her driver Frelsesarmeen i dag Gatehospitalet, hvor mennesker med alvorlig rusmiddelavhengighet får tilrettelagt sykehusbehandling. Før det har mange andre deler av Armeen holdt til her. Frelsesarmeen kjøpte trehuset som sto på denne adressen her rundt 1910. Dagens bygning ble oppført på 40-tallet.

– Her har det blant annet vært slumsentral, som nærmest var et hovedkvarter for slumsøstrene i en periode. Sosialtjenesten har også hatt kontorer her. Før det var det barnekrybbe i dette huset, og en periode var det hybelhus for unge kvinner. Det var ikke bare hyggelig å komme til byen som ung kvinne. Det at en kristelig organisasjon tilbød husvære ga trygghet både for kvinnene selv og familien deres. Hybelhuset var ikke i utgangspunktet for spesielt vanskeligstilte kvinner. Men jeg vil nok gjette på at en del kvinner som kom i kontakt med andre tilbud i Frelsesarmeen, fikk hjelp til å få tak over hodet her, sier Krumsvik.

Ser man på adressene Frelsesarmeen har holdt til på fra starten av, er det en tydelig konsentrasjon i Oslo øst, blant annet Tøyen, Grønland og Gamlebyen. Det er langt fra tilfeldig.

– Der det var nød og lidelse, der etablerte Frelsesarmeen seg. Da Armeen startet opp i Norge, var det midt i en tid der svært mange forlot landsbygda og reiste til byen på jakt etter arbeid. Det ble satt opp en del billige og dårlige boliger, men mange måtte også selv bygge opp enkle småhus. Det var mye elendighet – slum, rett og slett, forteller Krumsvik.

Frelsesarmeen startet blant annet opp i Urtegata 16, dagens Fyrlyset, allerede i 1890. Her ble det drevet ulike typer herberger. De som trengte en seng for natten, betalte noen øre for å sove her.

– Det at det ikke var helt gratis hadde med verdighet å gjøre, at man kunne betalte litt for seg og ikke bare tok imot veldedighet. Herberget ble avviklet på 70-tallet. Tidene hadde endret seg, velferdsstaten hadde blitt bygget ut, standardene var blitt hevet og man ønsket ikke lengre herberger med store sovesaler.

Da ble bygget gjort om til kontaktsenter, lignende Fyrlyset slik det fortsatt er i dag. I en periode var Fyrlyset også et eget korps (nærmiljøkirke).

– Her kunne «byens løse fugler» få et måltid eller enkelt sårstell, blant annet. Så ble driften utviklet og endret etter behovene, det ble for eksempel etter hvert kjøpt inn vaskemaskiner så gatas folk kunne få vasket og tørket klærne sine.

Lakkegata 15 og Nordregate 25B:

Gudstjenester og underholdning

I vår tid henger ofte korps og sosialt arbeid sammen, man har for eksempel matutdeling fra mange av Frelsesarmeens nærmiljøkirker (korps). I starten var det et langt tydeligere skille. På Grønland i Oslo, lånte Frelsesarmeen lokaler til korpset i starten. Et svært konkret bønnesvar sørget for en endring i akkurat det.

– På ett av møtene var det en som knelte og ba til Gud om at: «Nå må du gi oss et sted å være». Da var det en industriherre som satt i salen, som reiste seg og svarte: «Reis deg venn, din bønn er hørt!». Han fikk bygget et nytt lokale på adressen Grønland 9 i 1888.

Her ble Frelsesarmeen værende til 1930-tallet, da bygget ble revet og korpset flyttet til dagens lokaler i Lakkegata 15. Gården i Lakkegata huser fortsatt Grønland korps i tillegg til Sammen Grønland.

Fra første stund har utradisjonelle virkemidler bidratt til å skape interesse for arbeidet. Også gudstjenestene hadde en ganske annen form enn de mer tradisjonelle i Den norske kirke, og ble raskt populære. I Nordre gate 25B på Grünerløkka står et fysisk minne om akkurat det. Her har Frelsesarmeens nærmiljøkirke Oslo 3. korps holdt til siden 1899. Fortsatt står billettluka som var i bruk på den tiden der. For det var helt vanlig i flere tiår at folk faktisk betalte noen øre for billetter til Frelsesarmeens gudstjenester.

– Oslo 3. korps er et veldig fint eksempel på et korpsbygg fra den tiden. Man hadde parkett nede, et galleri oppe og en veldig bratt scene. Ikke ulikt datidens teatre. Det handlet selvsagt om tro og forkynnelse, men formen var mer som en forestilling. Mange korps rundt i landet hadde derfor billettluke, og folk betalte gjerne for å komme inn. Jeg tror den ordningen må ha ebbet ut på 60-tallet, forteller Krumsvik.

Korpset på Grünerløkka, hvor det fortsatt er mye aktivitet, er ett av de eldste i Oslo. Da lokalene ble bygget i 1899 var menigheten allerede veletablert, den startet opp rundt 1888. Korpset ble fort populært, med mye aktivitet og mange soldater.

Kommandør T.I. Øgrims plass:

En kjempe i gjenreisningsarbeidet

Alle som har besøkt Frelsesarmeens hovedkvarter og Templet korps, har kommet inn fra Kommandør T.I. Øgrimsplass 4, midt i Oslo sentrum. Men hvem var egentlig han, og hvorfor har Oslo kommune valgt å hedre ham med en egen plass?

Krumsvik forteller at Tobias Immanuel Øgrim var en tydelig og markant skikkelse i Frelsesarmeen under og rett etter andre verdenskrig. Han var sjefsekretær, Frelsesarmeens nestkommanderende, i to år under andre verdenskrig. I 1945 tok han over som kommandør, altså Frelsesarmeens øverste leder i landet.

– Han var nok en av de mest markante landslederne Frelsesarmeen har hatt, og spilte blant annet en viktig rolle i hjelpearbeidet og gjenoppbyggingen av Troms og Finnmark etter krigen. Frelsesarmeen rykket inn og var der allerede tidlig på høsten i 1945 og satte opp brakker flere steder. Brakkene var svenske. Allerede da han så at krigen trolig gikk mot slutten, tok Øgrim kontakt med Frelsesarmeen i Sverige, som da var parat til å rykke inn med etterkrigshjelp, forteller Krumsvik.

Øgrim var kommandør i Norge til 1948. Fra 1948 til 1951 var han internasjonal sekretær for Europa ved hovedkontoret i London. Han ledet Frelsesarmeen i Sverige fra 1951 til 1956.

Krumsvik vet ikke sikkert hvorfor Oslo kommune har valgt ut akkurat Øgrim når de skulle velge et gatenavn.

– Jeg tror nok Oslo kommune har tenkt mye på den betydningen Øgrim hadde for gjenreisningsarbeidet etter krigen. Hvis jeg skal gjette, tipper jeg at kommunen også har bedt Frelsesarmeen selv komme med innspill. Slik jeg leser generell norsk historie har nok ikke Øgrim trådt veldig tydelig frem for ettertiden, men i Armé-sammenheng er han en av kjempene. Han var også en kraftfull forkynner, sier Krumsvik.