Glad for takhøyde og romslighet Christine Lindseth Christensen2

Glad for takhøyde og romslighet

Det går fint an å gå sine egne veier sammen med andre. Det gjør Christine Lindseth Christensen, tilhørig i Frelsesarmeen i Drammen.

• Foto: Tekst: Ingebjørg M. Lyster Foto: Kristianne Marøy/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 19/2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Vi møter den 32 år gamle tobarnsmoren på nett. Christine har sørget for at intervjuet skjer mens minstemann sover sin midtpå- dagen-lur.

– Jeg er enkel i min tro, altså, det blir ikke noe dypt og avansert fra meg, skynder hun seg å si.

Men det går ikke lang tid før engasjementet farger kinnene røde mens tanker og meninger deles villig. Midt i en hektisk hverdag snakker hun åpent om livet og troen, alltid med det personlige avtrykket, ut fra egne opplevelser og erfaringer. Og hun snakker varmt om sin tilhørighet til Frelsesarmeen, hvor hun i oppveksten utviklet sin kristne tro. Det var et musikkstykke og et bilde som førte til det som så langt er blitt høydepunktet i trosreisen hennes.

Les mer om Krigsropet her

– Jeg var så heldig å få spille kornett og senere flygelhorn i FTH (Frelsesarmeens territoriale hornorkester), og historien bak melodiene har alltid interessert meg veldig. Vi skulle øve inn «The light of the world». Han som var dirigent på den tiden, Philip Hannevik, fortalte om maleriet med samme navn som henger i St. Pauls Cathedral i London. Der står Jesus med en lykt i hånden og banker på en dør. Men døra har ikke noe håndtak, den må åpnes fra innsiden. Den historien fikk noe til å falle på plass for jenta fra Svelvik, som hadde vært med i Frelsesarmeen fra hun ble båret dit av foreldrene Thor og Iren.

– Siden har jeg som konfirmantleder stått i den kirken og vist ungdommene dette maleriet. Det ble veldig sterkt for meg.

Veien fra bilder til tanker er kort hos Christine. Hun husker tilbake på søndagsskolen med stor glede. Troen hun fikk med seg, ga henne noe å henvende seg til som var større enn henne selv. Hun er ikke redd for å framstå som svak fordi hun trenger denne troen. Tvert imot utdyper hun med å tegne enda et bilde.

– Jeg er fagarbeider i en barnehage, og der snakker vi om at vi voksne skal være støttende stillas for barna i deres hverdag og i deres utvikling. Det er akkurat det Gud er for meg, et støttende stillas i tillegg til familie og alle jeg har rundt meg.

– Når merker du denne støtten mest?

– Når det stormer som verst i livet. Da har jeg kjent hvor trygt det er å kunne folde hendene og be. De verste stormene opplevde jeg da både mamma og pappa ble syke i forholdsvis ung alder. To år etter at mamma ble ufør av smertefull sykdom, fikk pappa slag og ble liggende i koma en tid. Han våknet heldigvis, men må leve med store begrensninger.

Christine står foran Frelsesarmeen i Drammen
Christine Lindseth Christensen har vært en del av Frelsesarmeens musikkliv helt siden barndommen, både som sanger og hornmusikant. – Når jeg synger på Frelsesarmeen eller i et annet kirkerom, så føler jeg meg hjemme, sier hun.

Undringen er viktig

Da Christine vokste opp, reiste hele familien fra Berger til Frelsesarmeen i Drammen flere ganger i uka. Mor og far hadde svarte uniformer. Mor var søndagsskolelærer, og far spilte i hornmusikken og dirigerte den i mange år. Like sikkert som søndagen kom, var også farmor og farfar, pluss onkler, tanter og søskenbarn å finne på Frelsesarmeen. Senere ble det egne barn, med både tro og undring rundt seg i hjemmet og nærmiljøet. Christine er fortsatt opptatt av Frelsesarmeens nærmiljøkirke i Drammen, men går også en del i Svelvik kirke for at barna skal ha et kristent miljø der de bor. Der er det Musikksprell, familiegudstjenester og babysang.

– Jeg har valgt en mann som ikke er kristen, så jeg må finne en god balanse i livet. Vi synger mye med barna, og rundt middagsbordet vårt kan samtalen fort gå i en undrende retning med jenta vår på fire år. Spesielt nå når hun har opplevd å miste tre oldeforeldre. «Tenk om de sitter i himmelen og snakker sammen, oldefar fra Danmark og begge oldefedrene dine fra Norge», kan vi si.

Undringen er viktig for Christine, ikke minst som ansatt i en barnehage med utvidet kristen formålsparagraf.

– Vi forkynner ikke for barna, men vi forteller historiene fra Bibelen ... Jeg elsker mars måned i barnehagen! avbryter hun seg selv, og nå gløder kinnene.

– Vi dramatiserer hele påskefortellingen, dag for dag!

Christine innrømmer at hun er ganske stolt av hva de får til i barnehagen, og leter i laptopen sin for å vise fram vakre og stemningsfulle bilder fra høytidene.

– Vi har et rom som vi ominnreder når det er jul og påske. Til jul har vi julekrybber og en egen stall med Maria, Josef og det lille Jesus-barnet. Til påske gjør vi rommet om til et påskerom, hvor vi lager stasjoner med dagene palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og påskemorgen. Her får barna komme inn og ha påskesamlinger.

– Når det stormer som verst i livet, har jeg kjent hvor trygt det er å kunne folde hendene og be.
– Christine Lindseth Christensen

Barna går gjennom påsken dag for dag, de får vifte med palmegrenene, de får sitt eget lille påskemåltid med kjeks og saft, og de vasker føttene til hverandre slik Jesus gjorde for disiplene.

– Vi ser korset hvor Jesus døde, og en tornekrone. Vi har også laget graven med en stor stein som vi ruller bort når Jesus står opp fra graven på påskemorgen. Barna legger blomster på graven. Dette er virkelig høytidelig og noe av det fineste jeg gjør gjennom hele året, forteller hun.

– Er påsken viktig for deg personlig?

– Ja, påsken er selve essensen i den kristne troen for meg. Jeg er veldig «julete» også, men påsken med oppstandelsen er viktigst. Ingenting var flottere i tiden jeg spilte i hornmusikken, enn å stå oppe i Ås-paviljongen i Drammen og spille Påskemorgen slukker sorgen ut over byen.

Cristine står foran en rød dør
– Nå i pandemi-tiden har det vært en stor glede å få være med å synge på digitale gudstjenester. Jeg har alltid blitt regnet med, og jeg har hatt mye ansvar i Frelsesarmeen gjennom årene, sier Christine Lindseth Christensen.

Trives som tilhørig

Christine har aldri selv iført seg den svarte uniformen og blitt innviet til soldat som sine foreldre og besteforeldre. Hun er tilhørig i Frelsesarmeen, og det er et medlemskap som passer for henne.

– Jeg kan ikke stå inne for alt som soldatene skal skrive under på, sier hun enkelt.

– Soldater skriver under på et avholdsløfte, og jeg vil gjerne kunne ta meg et glass rødvin uten å bryte et løfte. Men enda vanskeligere for meg er det at den internasjonale Frelsesarmeen har et syn på homofili som jeg ikke deler.

Når Christine snakker om det siste, er hun rask til å peke på at Frelsesarmeen, nettopp fordi den er internasjonal, har regler som skal kunne gjelde i hele verden. Hun kjenner ikke mange i den norske delen av Frelsesarmeen som står for det restriktive synet, og hun er glad for at det er rom for ulike meninger.

– Menighet betyr ikke enighet, sier hun.

– Det nytter ikke å lete etter en menighet hvor du er enig i alt. Det blir som å velge politisk parti å stemme på. Det gjelder å finne det som ligger nærmest hjertet ditt, selv om du ikke er enig i alt.

Når vi snakker om det å ta egne valg, kommer Christine på at hun hadde et armbånd da hun var tenåring. Det var populært blant hennes venner på den tiden. «Hva ville Jesus ha gjort?» sto det på armbåndet. Dette spørsmålet står fremdeles levende for henne når små og store valg skal tas. Og ellers gjelder det å kjenne etter hva som er riktig for en selv, mener hun.

– Pappa har sagt at han er glad for at broren min og jeg tar egne valg, smiler hun

og gir et eksempel på at hun gjerne gjør ting på sin egen måte:

– Da jeg giftet meg, ville jeg følges opp kirkegulvet av både mamma og pappa, og slik ble det!

Christine spiller på hornet sitt foran en grå murvegg.
Som den dyktige hornmusikanten Christine er, tar hun godt vare på flygelhornet sitt og håper å kunne spille aktivt igjen når barna blir større.

Flygelhornet står klart

Som Frelsesarmé-medlem i tredje generasjon er det lett for Christine å merke hvor mye som har forandret seg over tid. Hun gleder seg over å oppleve stor takhøyde og god romslighet.

– Livssituasjonen gjør at jeg er mindre aktiv i Frelsesarmeen nå enn tidligere, men jeg er rask til å si ja hvis jeg blir spurt om noe. Nå i pandemi-tiden har det vært en stor glede å få være med å synge på digitale gudstjenester. Jeg har alltid blitt regnet med, og jeg har hatt mye ansvar i Frelsesarmeen gjennom årene.

Som den dyktige hornmusikanten Christine er, tar hun godt vare på flygelhornet sitt og håper å kunne spille aktivt igjen når barna blir større. «Amasjør» er et uttrykk alle brassmusikanter har et nært forhold til. Ordet handler om hvordan man bruker munnen, ansiktsmusklene og leppene for å få lyd og kontrollere tonehøyde og klang.

– Hvordan står det til med «amasjøren» for tiden?

Christine medgir at den må hun nok trene opp igjen.

– Jeg vil gjerne spille, men hver gang jeg har blitt med i Frelsesarmeens Territoale hornorkester (FTH) de senere årene, så har jeg blitt gravid, så jeg vet ikke ... Christine ler og legger til at hun ikke tror det
blir flere barn.

– Det som står øverst på lista nå, er å ta mer utdanning. Jeg jobber som konstituert pedagogisk leder, og jeg har lyst til å studere etter hvert. Men nå får jeg se hvordan livet blir framover. I disse tider får vi være glade, vi som i det hele tatt har en jobb å gå til.

Uansett vil Christine fortsette å synge så mye hun får tid til.

– Når jeg synger på Frelsesarmeen, eller i et annet kirkerom, så føler jeg meg hjemme, sier hun.

– Og når jeg synger, så kommer jeg enda nærmere troen min. ▪

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER