Grunnmuren

– Jeg ble født i Thisted mens vi var stasjonert i Nykøbing Mors i Danmark. Ferden gikk så videre til Hokksund og Kristiansund, før vi bodde seks og et halvt år i Sri Lanka. Vi dro tilbake til Norge og Fredrikstad, og deretter ut til Bangladesh i fem år. Som du skjønner, så er det ikke lett å svare på hvor jeg kommer fra, smiler Benjamin (39).

Les mer om Krigsropet her

Rådgiveren i Frelsesarmeens rusomsorg sitter på hjemmekontoret i husets vinterhage. Sammen med kone og barn har han slått seg ned på Toppåsen ved Oslos østlige sørgrense, med et hverdagsliv som er i stor kontrast til oppvekstårene som frelsesoffisersønn i eksotiske byer som srilankiske Colombo og bangladeshiske Dhaka. Benjamin er misjonærbarnet som senere ble sentral i gjennomføringen av gatefotballmesterskapet Homeless World Cup, hvor mennesker reiste seg fra asken. Han er også familiefaren som mistet sin egen far altfor tidlig, i et tragisk drap. Midt oppi det hele har troen stått som en grunnmur.

Tro og fellesskap

– Troen på Jesus har alltid vært der, sammen med det kristne fellesskapet. Mine verdier er bygget på det\ fundamentet, og jeg kan gå til Gud for trøst og inspirasjon, sier Benjamin.

– Videre er jeg opptatt av praktisk kristendom, noe som er en viktig grunn til at Frelsesarmeen er det riktige stedet for meg å være.

Han har en sterk tilknytning til Armeen, og er samtidig opptatt av samhold på tvers av kirkesamfunn. Benjamin lærte mye om fellesskapet i Jesus fra den internasjonale kirken i Dhaka, som Frelsesarmé-familien var en del av, hvor både pinsevenner, metodister, katolikker og mange andre kristne hadde sitt åndelige
hjem. Tenåringen gikk også på internasjonal skole, med skolekamerater fra hele verden.

– Jeg husker et år da vi skulle på klassetur til noen øyer i Bengalbukta i Indiahavet. Veien gikk via Calcutta,
og vi stoppet innom huset til den avdøde helgenen Mor Teresa. Jeg merket at det var et stort øyeblikk for mine katolske klassekamerater.

Tiden som misjonærbarn kom til veis ende da han 18 år gammel dro fra det sørlige Asia til nordligere breddegrader for å innrulleres ved Universitetet i Oslo. Han begynte å studere statsvitenskap, mens foreldrene, frelsesoffiserene Bo og Birgitte Brekke, dro videre til nye arbeidsoppgaver i Skottland og Øst-Europa, før ekteparet i 2006 ble sendt til Pakistan som ledere for Frelsesarmeen der.

Det vonde tapet

27. september 2007, var Birgitte innom London og Frelsesarmeens hovedkvarter for å snakke om Sally Ann-programmet for rettferdig handel, som hun hadde utviklet sammen med Bo. Midt under et møte kom meldingen om at Bo hadde blitt skutt og drept i Pakistan. Gjerningspersonene er fremdeles ikke dømt. Samme kveld møtte Birgitte sine to sønner, Bo Christoffer og Benjamin, på Oslo lufthavn. Nyhetssendingene kringkastet tragedien.

– Ble du sint på Gud?

– Jeg gikk til Gud med fortvilelse og spørsmål, men tror aldri jeg var sint på ham. Hendelsen rokket ikke ved troen og min identitet som kristen. Det som skjedde med pappa var en ond, villet hendelse fra et annet menneske, sier Benjamin.

– Det var meningsløst, og etterlot selvfølgelig et stort savn. Av og til tenker jeg på hvor trist det er at mine to yngste barn ikke fikk kjenne sin egen farfar. Benjamin minnes en mann som brukte livet godt og gjorde det han var kalt til. En som utgjorde en forskjell for andre mennesker, og som samtidig var en god pappa og bestefar, samt ektemann for Birgitte.

– Moren min var veldig tydelig på at bitterheten ikke måtte ta overhånd, selv om det var et forferdelig mareritt, sier Benjamin.

– Vi måtte gjøre det beste ut av livet videre, og få en retning.

Omsorgsarbeid

Kursen ble etter hvert staket ut for Benjamin, som til høsten har jobbet et tiår i Frelsesarmeens rusomsorg. Arbeidsdagen som rådgiver kan bestå av byråkratiske oppgaver med søknader og rapportering, men også deltagelse i etterverntilbud som gatefotball og sykling. I sommer skal han sykle fra Nordkapp til Lindesnes i regi av Pedalkraft og #merennbare-rittet, og i 2017 var Benjamin prosjektleder for verdensmesterskapet i gatefotball, Homeless World Cup, i Oslo, hvor 53 landslag stilte med mannskap. I et intervju med Krigsropet i forkant av turneringen, sa han følgende: «Dette handler om ekte kamper, ikke bare i fotballen, men også i menneskers liv. Det handler om å bli rusfri og å få seg et eget hjem.»

– Noe av det viktigste vi kan være med på, er å gi en meningsfull hverdag til deltakerne, forteller han engasjert.

– Frelsesarmeens rusomsorg er jo en manifestasjon av omsorg for andre, og jeg får lov til å jobbe med dyktige ansatte og frivillige som har et kall. Det er et givende arbeid og en drømmejobb, hvor man både ser effekten av innsatsen, og hvor vi kan være innovative og prøve nye ting.

Engasjementet i gatefotballen har ført ham til steder som Glasgow, Santiago og Mexico City, og han har fremdeles venner i andre verdensdeler – venner som er i en helt annen livssituasjon enn ham selv.

– Har den mangfoldige og internasjonale bakgrunnen kommet til nytte i jobben din?

– Det har gitt meg en ganske god evne til å gli inn i nye miljøer, og forhåpentligvis en toleranse og respekt for at folk har andre tanker, bakgrunner og ideer enn meg selv. Det er viktig med fellesskap og enhet i gruppa, og at man har konsensus på det man gjør.

Et holdepunkt

Helt siden studietiden har Templet på Kommandør T. I. Øgrims plass i Oslo sentrum vært Benjamins kirke. 39-åringen husker at han fant seg raskt til rette i ungdomsmiljøet i Frelsesarmeens storstue.

– Jeg kjente også litt folk der fra før, blant annet familien Eide som hadde vært i Sri Lanka samtidig med vår familie. Mange fra ungdomsmiljøet den gangen er fremdeles blant mine nærmeste venner.

– Hva er det du liker så godt med menigheten?

– Templet er trygt, gjenkjennelig og et fast holdepunkt. Det er rett og slett veldig deilig å gå der og kjenne på gudstjenestefellesskapet, forteller han.

– Det er forresten et interessant skjæringspunkt, at kirken jeg går i har tilknytning til arbeidsgiveren min. Man merker familiefølelsen når en går på gudstjeneste sammen med topplederne. Det setter jeg pris på.

Hele livet har Benjamin identifisert seg med Frelsesarmeen. Da faren gikk bort, fant mor og sønner trøst og fellesskap i den store, utvidede Armé-familien.

– Har du hatt et ønske om å plukke opp der han ikke kunne fortsette? Inspirerte hans engasjement deg til å jobbe i organisasjonen?

– Når det gjelder menighetstilknytning, så hadde jeg trolig vært aktiv i Armeen uansett, men det som skjedde i Pakistan har nok påvirket mine yrkesvalg, og jeg har i tillegg vært veldig stolt av min mors virke, sier Benjamin og henviser til Birgitte som i dag er kommandør og leder for programavdelingen ved det internasjonale hovedkvarteret.

– Jeg har ikke et offiserskall selv, men er glad for at jeg kan bruke evnene mine til å bidra i Frelsesarmeen