Slumsøster trøsterbeh

«Gud velsigne dine hender»

For 130 år siden flyttet de to første norske slumsøstrene inn i et lite hus på Vaterland i Oslo. De skulle lindre nød og være et vitnesbyrd om at noen bryr seg. På oppdrag fra Gud.

• Foto: Tekst: Emil Skartveit/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 23/2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

«En kveld var jeg ute og våkte over en dødssyk mann. Etter at jeg hadde tørket pannen og vætet leppene hans, foldet jeg mine hender og ba en stille bønn for ham. Da tok han min hånd og sa: 'Gud velsigne dine hender.'»

Les mer om Krigsropet her

Fortellingen tilhører slumsøster Anna Løvik fra Sand i Ryfylke. I 1970 var denne lille fortellingen en del av hennes hilsen i forbindelse med 25-årsjubileet hennes som slumsøster – sterke ord som beskriver slumsøsterens gjerning. På mange måter er dette kjernen i Frelsesarmeens tjeneste: Håndens evangelium. Den eviges representant på jord, legemliggjort gjennom mennesker som har kjent på kallet til å materialisere den usynlige. Vi kan med rette spørre oss: Hva hadde Frelsesarmeen vært uten slumsøsteren? Slumsøsterens nærvær blant de som ellers aldri fant veien til møter og samlinger, bidro til at bevegelsen fikk et mye større kjennskap og fotfeste i befolkningen, enn det som ellers ville vært naturlig. Og vi kan også spørre: Hva hadde dagens velferdssamfunn vært uten slumsøsteren? Det hadde nok kommet uansett, tiden var moden for det, men slumsøsterens bidrag var vesentlig. For utviklingen av velferdssamfunnet handlet ikke bare om penger. Det handlet om at noen ønsket å tjene, være forbilder, løfte opp sin nestes verdi og brenne etter å stille nød. I sin bok En minnerune, skrevet over slumsøstergeneralen Othilie Tonnings liv, refererer Bertha Nicolaysen til et foredrag av Tonning hvor hun sier:

«Der er dem som mener at hadde man penger nok, kunne man utrette alt hva man ville i retning av å forbedre fattige og ulykkelige menneskers kår. Jeg er ikke enig i dette. Penger formår meget, og er en nødvendig og god hjelp i kampen mot fattigdom og nød, men det nyttigste og mest nødvendig er dog mennesket: Den levende kraft, personen med det varme hjerte, de tjenende sterke hender, innsikten så vel som sympatien, kort sagt mennesker besjelet av Kristi ånd.»

Slumsøstrene var slike mennesker med tjenende sterke hender, som ga håp, som velsignet, utfordret og skapte et nærvær av det hellige i slitne og ofte forkomne menneskers liv. Og som dermed også utfordret samfunnet syn på de minste i blant oss.

Et sort/hvitt bilde av en slumsøster bader en baby i en balje
Slumsøstrenes tiltak ble så forbilledlige at de ble definerende for utviklingen av velferdsstaten – ikke minst tilbud som barnekrybber (barnehager), barnehjem, mødrehjem og alders- og sykehjem. (Foto: Anders Beer Wilse)

Det var en gang

Frelsesarmeen startet sin gjerning i Norge 22. januar 1888 på Grønland i Oslo. Ganske raskt spredte bevegelsen seg til andre deler i landet. Til glede og forargelse, til velsignelse og bespottelse. Men det var først i 1891 den første slumstasjonen ble startet. Inntil da hadde nød- og omsorgsarbeidet vært en del av det evangeliske arbeidet. Høsten 1890 slapp nemlig general William Booth sin storslåtte sosialplan I mørkeste England og veien ut. Boken ble umiddelbart en suksess, trykket opp i flere hundre tusen eksemplarer og oversatt til en rekke språk. Kort sagt var boka både et oppgjør med de håpløse forholdene de fattige i England, og ikke minst London, levde under, men også en plan for hvordan dette kunne og skulle endres. Boken ble først over 100 år senere oversatt til norsk. Likevel fikk innholdet og tiltakene en avgjørende betydning, og ble en direkte forløper til oppstart av et organisert sosialt arbeid i regi av Frelsesarmeen også her i landet. 7. februar 1891 ble den første slumstasjonen åpnet i Vognmannsgaten 19 på Vaterland i Oslo. Kaptein Elise
Vinje og løytnant Marie Krøble var de to slumsøstrene som flyttet inn i den lille slumstasjonen. Tre år senere skrev Krigsropet:

«Et rum, ca. 3 meter langt, og ikke fuldt saa bredt, i forbindelse med et lidet kjøkken, udgjør officerernes bekvemmelighed og slummens mødelokale. Her samles tre aftener om ugen og to ganger hver søndag nogle af kvartalets elendigste mennesker, og der synges og tales til dem om Jesus, den korsfæstede, der har magt til ogsaa for dem at gjøre alle ting nye. Dagen tilbringer officererne med husbesøk i de fattiges boliger, hjælpende, hvor de kan hjælpe, og ofte natten med at vaage over syge …»

Slumsøstre på 70 - tallet på hjemmebesøk hos sultne og syke
Slumsøstre på 70 - tallet på hjemmebesøk hos sultne og syke
Frelsesarmeens slumsøstre kjørte ut med mat og hjelp til sultne og syke også på 70-tallet. (Foto: Adresseavisen Arkiv, foto nederst: Frelsesarmeen/Arkiv)

Åndelig og politisk motstand

Frelsesarmeens arbeid blant de nødlidende møtte ikke bare applaus. I Oslo ble man beskyldt for å gå kirken og menighetssøstrene i næringen. Den etter hvert så kjente presten i Tøyen kirke, pastor Hertzberg, var en av dem. Etter et møte med Othilie Tonning skrev han i Aftenposten 25. januar, 1914 følgende:

«Min konference med frøken Tonning endte med at hun siger til meg: Jeg forbyder mine slumsøstre at sætte sin fod på præstens kontor. Hvortil jeg bemerkede: Holder de Deres slumsøstre for store til at gaa på præstens kontor, er jeg ikke for stor til at gaa paa kontoret til slumsøstrene, saa jeg i det mindste kan faa vide, hvem Frelsesarmeen agter at betænke med gaver til jul. Vi kan da indrette vore gaver derefter. Men nei, – heller ikke en saadan ordning kunde komme i stand, selv om armeen først skulde faa bestemme, hvem den vilde give til. Dermed måtte enhver tanke paa samarbeide oppgives. Og siden har det gaaet sin skjæve gang.»

Ikke overraskende var Othilie Tonning uenig i en slik fremstilling av samtalen, eller «konferencen» som Hertzberg kalte møtet dem to imellom. Også blant sosialistene, den tidens socialdemokrater, var det murring til Frelsesarmeens innsats
blant de fattigste i samfunnet. Ellisif Rannveig Wessel (1866–1949) var en norsk syndikalist og pionér i arbeiderbevegelsen, kulturjournalist, forfatter, redaktør og fotograf. I 1886 flyttet hun sammen med sin mann til Kirkenes. Hun ble sekretær i fagforeningen Nordens Klippe da den i 1906 ble stiftet i Kirkenes. På foreningens fane sto det ungsosialistiske slagordet «Ned med tronen, alteret, pengeveldet». Med dette som utgangspunkt var det kanskje ikke så rart at hun så med svært sterk skepsis på Frelsesarmeens fremvekst. Det er ikke langt mellom Kirkenes og Vardø hvor Frelsesarmeen etter sin entré i 1892 opplevde en sterk vekst. I årene etter etableringen av Frelsesarmé-korpset (nærmiljøkirken), kom gamlehjem, slumstasjon og barnehjem i tillegg. På det meste var det før 2. verdenskrig ni frelsesoffiserer som arbeidet i Vardø. Etter i krigen, i forbindelse med etterkrigsarbeidet, var man opptil 13. Og det i en by ikke større enn i overkant av 3000 innbyggere. Wessel var rasende og skrev lange og skarpe leserbrev i den Vardø-baserte kommunistiske avisa Finmarken. Blant annet følgende:

«Ingen tviler vel på, at der i Frelsesarmeen er mange gode og velmenende mennesker, der dybt ønsker at hjælpe hvor der trænges, utvilsomt er der ogsaa, at de kan opnaa at avhjælpe nøden for et øieblik: og dog staar det vel like sikkert for alle landets socialdemokrater, at denne organisasjon slaar dypere saar end dem den heler, at den derfor ikke bør støttes men motarbeides; motarbeides ved at man styrker og utelukkende stræver med at samle folk i vore egne organisasjoner, hvorfor det alene er arbeidsklassen, mulig aa forsvare seg og hvor arbeiderne strider fram mot et livssyn, stik motsat Frelsesarmeens».

Slumsøstre i Trondheim lager julepakker i 1933. (Foto t.v.: Schrøder/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum) Slumsøstrene begynte sin gjerning rundt Vaterland i Oslo. (Foto i midten: Frelsesarmeen/arkiv)
Slumsøstre i Trondheim lager julepakker i 1933. (Foto t.v.: Schrøder/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum) Slumsøstrene begynte sin gjerning rundt Vaterland i Oslo. (Foto i midten: Frelsesarmeen/arkiv)
Slumsøstre i Trondheim lager julepakker i 1933. (Foto t.v.: Schrøder/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum) Slumsøstrene begynte sin gjerning rundt Vaterland i Oslo, og ble raskt kjent for sin praktiske kristendom formidlet gjennom suppespann og «skurebørstens og feiekostens evangelium». (Foto i midten: Frelsesarmeen/arkiv)

La tårene få fritt løp

I oktober 1938 skjer ei forferdelig ulykke i Malangseidet i Balsfjorden. Bygda var den gang veiløs og uten molo og mulige kaiforhold. Tolv mennesker omkommer da passasjerene ros ut til melkebåten Slettind. Bare to overlever. Barn, ungdom og voksne drukner. Mange familier berøres. Fortvilelsen er dyp. Inn til Malangseidet kommer tre slumsøstre fra stasjonen i Tromsø. Mina Frøsaker, Anny Pedersen og etter hvert Betzy Skreppen. De hjelper til med sorgarbeid, vasker og gjør rent, de steller kjoler til begravelsen slik at barna skal se fine ut. I et hjem får de beskjed om de «ikke vil ha noe forkynning», besteforeldrene i huset som nå måtte ta vare på barnebarna, var læstadianske. Slumsøster Anny Pedersen har senere fortalt at de svarte «at det var helt i orden, men kunne de komme inn og få stelt litt for dem, vasket gulv og gjort klar klær for begravelsen? » De slipper inn. I begravelsen som teller 1200 sørgende, medvirker de tre slumsøstrene, hvorav den ene spiller orgel til salmene. At det var krevende, er det ingen tvil om. I slumsøstrenes magasin Faklen, hvor denne historien er hentet fra, avslutter slumsøster Mina Frøsaker slik:

«Om kvelden gikk adjutant Betzy Skreppen, kaptein Anny Pedersen og undertegnede fra hjem til hjem og hadde en liten andaktsstund sammen med de kjære sørgende. Men der vi sitter i den lille kårstue hos de to gamle besteforeldre, blir det så vanskelig å synge vår siste sang. Og da vi kom ut i den mørke høstkveld, kunde vi la våre tårer få fritt løp. Når vi tenker på at derfra gikk vår vei til fru Jernberg, syntes vi ikke vi maktet opgaven lenger; vi måtte ha ny kraft fra Ham, hvis ærender vi gikk.»

En historie som denne forteller noe om hvorfor Frelsesarmeen i løpet av forrige århundre ble en mye større, mer omfattende og allmenn bevegelse enn den som det rent åndelige arbeidet på korpsene skulle tilsi. Ved sine slumsøstre nådde Frelsesarmeen mye lengre enn møter inne og utenfor lokalet hadde oppnådd. Håndens gjerning, som et utslag av et kristent sinnelag, gjør inntrykk, og etter hvert skulle både sosialister og den åndelige øvrigheten stort sett tine opp og ta vel imot Frelsesarmeens uniformerte budbærere. Frelsesarmeen passet nesten inn overalt. Med sitt metodistiske utgangspunkt, men også for mange sett på som en sosial forlengelse av Den norske kirke, uten å oppleves som en dissenter-menighet, ble den en kjær gjest i mange hjem og sammenhenger.

Irene Mathisen holder et bilde av pioner Othilie Tonning (bilde t.v.). En utgave av Falken fra 1912 (bilde t. h.)
Irene Mathisen holder et bilde av pioner Othilie Tonning (bilde t.v.). En utgave av Falken fra 1912 (bilde t. h.)
Kaptein Irene Mathisen leder Oslo slumstasjon i dag, og fører arven fra sosialpionéren Othilie Tonning videre i vår tid. (Foto: Kristianne Marøy) Faklen var «organ for Frelsesarmeens slum- og redningsvirksomhet » og kom ut fire ganger i året fra 1903 til 1970. Denne utgaven er fra 1912(Bilde t.h.)

Ånd og hånd

130 år har gått siden de første slumsøstrene åpnet døra til et lite og usselt hus i Vaterland. Få, om ingen, ante noe om hvordan både samfunn og Frelsesarmeen skulle endre seg i de 13 tiårene som har gått siden den gang. I disse årene har det i regi av Frelsesarmeen blitt drevet slumstasjoner, barnekrybber, barnehjem og ungdomshjem. Det har blitt drevet redningsskøyte, kafeer, mødrehjem, hvilehjem, herberger, alders- og sykehjem. Fengselsarbeid, Fretex og Elevator. Og enda mye mer. Den klassiske slumsøsteren finnes ikke lenger. Men fortsatt virker varme hender og brennende hjerter. Arbeidet fortsetter i hennes ånd. I rusomsorgen med sine ulike tiltak. Gjennom velferdssentrene og utdelingen av mat og klær, rådgivning og omsorg. I eldrearbeidet. I bistands- og nødhjelpsarbeidet. I fengselsarbeidet. Barne- og familievern. Fretex. Blant sårbare grupper. Og fremdeles gjør Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo et viktig arbeid i vår tid. I tillegg driver Frelsesarmé-korpsene (nærmiljøkirkene) sitt sosiale arbeid som en naturlig del av sin virksomhet.

En liten historie helt til slutt viser noe av det som troen og gjerningen på guddommelig vis skaper sammen. Noe nytt. I forbindelse med markeringen av sine 25 år som slumsøster, skriver Andriane Schei i Faklen nummer 1, 1922, følgende om en episode i sin tjeneste.

«En meget gudfrygtig gammel kone trodde saa paa vor aandelige magt, at hun vilde vi skulde tappe vann av springen ved solnedgang, bede over det og bringe hende det, saa at hun kunde vaske sig i det for noget utslet hun hadde og som plaget hende slemt, – og hendes tro ble ikke beskjæmmet, hun blev bedre.» ▪

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER