Fyrlyset jobben 3206 3 nett

Håpsleverandøren

Økonomen Alain har vært ansatt i finansdepartementet i Burundi. På Fyrlyset i Oslo jobber han med å ta vare på menneskeverdet til de tyngste rusavhengige. – Det er en veldig fin jobb. Alle mennesker fortjener respekt og å få et bedre liv, sier han.

• Foto: Hanne Rebecca Nilsen / Tekst: Randi Bjelland / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 36. 2022
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Rundt 20 personer har samlet seg foran døra til Fyrlyset i Oslo – Frelsesarmeens kontaktsenter og lavterskeltilbud til rusavhengige. Noen snakker ivrig sammen, andre står litt for seg selv, med hodet bøyd og knekk i knærne. Flere har bare det de står og går i, for det er avhengigheten som styrer hva pengene går til. Nå låses døra opp. Miljøarbeider Alain Guillaume Ntungane smiler i det folk strømmer inn mot matserveringen i kafeen.

– Ja, det skal vi fikse, sier han til en mann som trenger hjelp. Miljøarbeideren forsvinner i menneskemengden sammen med mannen, mens de andre får seg et varmt måltid. I dag serveres kjøtt, poteter og grønnsaker.

– Alain har alltid tid til å lytte, og så er han veldig blid. Det smitter over på oss, smiler Reidar, en av de faste besøkende. I fem år har Alain hatt Fyrlyset som arbeidsplass. Her får folk med nåværende og tidligere rusavhengighet mat, klær og dusj, hjelp med søknader og annet, eller rett og slett en hyggelig prat. Nå er miljøarbeideren tilbake i kafeen, og litt andpusten låser han opp døra til kontoret.

– Jeg er også verneombud her, noe det er knyttet faste oppgaver til. Bortsett fra det, er det ingenting som er fast, flirer han.

– Jobben min er å hjelpe til med alt mulig. Noen av de besøkende trenger et sted å bo. Da samarbeider han med sosionomene på huset med å få en leilighet gjennom Nav eller kommunen.

– Hjelp til å betale en faktura, fylle ut en søknad, eller å ringe til Nav, kan jeg også bistå med.

Les mer om Krigsropet her

Fyrlyset jobben 3288 nett
Fyrlyset jobben 3469 nett
Alain jobber hver dag med en side av samfunnet mange ikke kjenner så godt. – Det som skjer her, er en del av virkeligheten. Vi må se personen bak rusen. Det er det vi gjør på Fyrlyset, sier Alain Guillaume Ntungane.

Mange sjanser

Alain prøver å motivere kvinner og menn til å komme seg ut av rusmiljøet. Det er ingen enkel oppgave. Han sender ofte folk til Jobben, som er Frelsesarmeens arbeidstiltak for rusavhengige. For han vet det er bedre å ha noe å gjøre, enn å bare henge på gata. Han prøver også å få folk til å delta i oppfølgingsprogrammet «Tett på», der tre ansatte på Fyrlyset følger nøye opp de som er motiverte til å slutte med rus. Flere ganger har Alain fått noen inn til avrusning og behandling.

– Problemet er at når de kommer ut igjen, er det mange som havner her igjen ganske snart. De har ofte mistet kontakten med sin biologiske familie, og oppsøker fort «sin andre familie», som er her på gata. Han ser at det blir en ond sirkel, og savner bedre ettervern.

– Det gjør vondt når vi har hjulpet noen ut av rusmiljøet, og så ser vi at de allikevel kommer tilbake hit. Men vi prøver om igjen og om igjen. Noen ganger er folk glade og motiverte, andre dager er alt vanskelig for dem. Man må ha mye tålmodighet i denne jobben. Det banker på døra.

– Jeg trenger en bukse, sier en mann i 30-årene.

– Hvilken størrelse?

– 42.

Alain tar mannen med til et rom der det henger klær på rekke og rad. En kollega sjekker størrelsen på alle dongeribuksene.

– Det har vi dessverre ikke.

– Hva med joggebukse, a?, spør mannen. Alain leter i en kasse med klær og holder opp en grå joggebukse.

– Den, ja. Den er fin. Nå går jeg og dusjer, sier den nye eieren. Etter noen minutter er han tilbake. Ren og med nye klær.

– Dritfett å få dusje, ass. Han smiler før han forsvinner ut på gata igjen.

Fyrlyset jobben 3469 nett
Fyrlyset jobben 3535 nett
– Noen kommer seg ut av rusmiljøet, men de fleste har vært her i mange år. Uansett er det viktig å gi mennesker verdighet, sier miljøarbeider Alain Guillaume Ntungane. På Fyrlyset er det utdeling av både klær og mat.

Setter spor i hjertet

Gatelivet kan være tøft. Frykt og usikkerhet preger mange, og akkurat det har Alain selv kjent på kroppen, dog av helt andre grunner enn rus. Miljøarbeideren er oppvokst i Burundi, utdannet økonom og har jobbet i finansdepartementet. Av politiske grunner måtte han flykte fra hjemlandet. I Rwanda traff han en kamerat som var med i Frelsesarmeen.

– De hjalp gatebarn, og jeg deltok også i det arbeidet før jeg måtte flykte videre, sier han. Han kom til Norge i 2006, men måtte vente i nesten ti år før han fikk oppholdstillatelse. Da skuldrene endelig kunne senkes, traff han en tidligere beboer på asylmottaket, som jobbet på Fyrlyset. Alain fortalte om sin erfaring fra arbeidet med gatebarn og begynte kort tid etter som tilkallingsvikar.

– Jeg liker å jobbe med mennesker. Med varme i stemmen forteller Alain om en av gjestene her han var ekstra knyttet til. Han som alltid begynte dagen med å spørre om hvordan det gikk med miljøarbeiderens kone og barn. Han som selv hadde hatt gode år med sin familie før livet ble for vanskelig. Han som mistet både friheten og kona, og brukte rusen som et plaster på det store såret, uten å bli kvitt smerten.

– Vi fikk en veldig god relasjon og hadde samtaler som betydde mye for begge. Han ga meg råd om hvordan jeg skulle behandle barna mine og hvordan jeg kunne være tettest mulig med min familie. «Elsk dem alt du kan», sa han, for selv angret han på så mye. Alain beskriver ham som «en skikkelig fin fyr».

– De gangene han kom hit rusa, pleide han å si: «Hvis jeg lager bråk, så må du si ifra og be meg gå». Mannen var glad for at han fortsatt hadde litt kontakt med sønnene sine. Han hadde også en velstående venn som tok ham med ut på fine restauranter. Det var fra et slikt besøk Alain fikk den aller siste telefonen fra mannen. For han pleide alltid å ringe miljøarbeideren når han hadde det ekstra fint, eller når han skulle reise bort noen dager.

– Jeg fikk sjokk da jeg plutselig fikk høre at han var død. Jeg hadde jo akkurat snakket med ham, og da var han så glad. Jeg savner ham.

Fyrlyset jobben 3041 nett
– Alain har alltid tid til å lytte, og så er han veldig blid. Det smitter over på oss, smiler Reidar, en av de faste besøkende på Fyrlyset.

Suppe, såpe, frelse

Det kan virke så lite, det å gi folk mat, klær og dusj, når de går rett ut til det harde gatelivet etterpå, men Alain ser likevel at arbeidet er med på å gi folk verdighet.

– Det vi gjør her er i tråd med Frelsesarmeens slagord; «Suppe, såpe, frelse». De som kommer til Fyrlyset fortjener respekt og å få et bedre liv. Selv om man er rusavhengig, trenger man å bli møtt og sett. Vi er alle mennesker. Å snakke om det siste ordet i slagordet, «frelse», er også naturlig for Alain. Han er oppvokst i en kristen familie og har alltid hatt en tro.

– Det å ha noe å tro på, gjør at jeg kan ha tro på de rusavhengige. For hvis man er kristen, har man et hjerte for å hjelpe andre. Den helhetlige måten Frelsesarmeen hjelper folk på, er verdifull. Etter at gjestene har fått mat og klær, kan noen komme og spørre om jeg kan be for dem. Det gir meg en god følelse. Hver onsdag er det andakt med påfølgende bibelgruppe.

– Etterpå pleier noen å sette seg ved siden av meg. Da snakker vi om ulike trosspørsmål og om hva vedkommende tenker om Jesus. Det er veldig fint.

Hver eneste morgen tenker jeg: «Yes, i dag skal jeg hjelpe folk». Og hver gang jeg er ferdig med arbeidsdagen tenker jeg: «Yes, i dag hjalp jeg noen».
– Alain Guillaume Ntungane, miljøarbeider på Fyrlyset

Yes!

Han ser at store problemer i familien, eller psykisk eller fysisk sykdom, ofte er grunnen til at folk begynner å ruse seg – for å glemme. Og da tar avhengigheten grep om livet og styrer alt.

– Det er vondt å se hvor vanskelig mange har det. Den statlige helseomsorgen er heller ikke helt der den skal være, for tilbudene passer ikke for alle.

– Hvordan klarer du å komme på jobb hver dag og være så glad?

– Det er ikke bare lett, sier han ærlig.

– Men jeg prøver jo å være i godt humør. Noen kan oppføre seg vanskelig her, men jeg takler det. Der jeg kommer fra, fleiper vi mye med folk. Så jeg spøker mye, ler han. Noen viser ham stor takknemlighet, andre bryr seg tilsynelatende ikke.

– Likevel tror jeg alle setter pris på hjelpen. En person kan lage fryktelig mye bråk her, en dagen etter kan vedkommende komme bort til meg på gata og si: «Tusen takk for jakka du ga meg».

– Hva motiverer deg i jobben?

– Det er først og fremst å møte mennesker. Hver eneste morgen tenker jeg: «Yes, i dag skal jeg hjelpe folk». Og hver gang jeg er ferdig med arbeidsdagen, tenker jeg: «Yes, i dag hjalp jeg noen». Det som er ekstra fint på Fyrlyset, er at jeg får mulighet til å bygge relasjoner over tid. Vi blir venner, smiler miljøarbeideren. At dette er en viktig jobb, understrekes av kommentaren fra en av gutta som tar en røyk utenfor, litt mettere og renere enn da han kom.

– Vi har ikke noen andre steder å gå til.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER