Har tro blitt tabu?

Religionsfrihet er en del av FNs menneskerettigheter. Trosfrihet er også en viktig del av demokratiet: Dette at du med stor trygghet kan være åpen om det du tror og mener – uansett om du er i flertall eller mindretall. Vi elsker jo gode og viktige begreper som «mangfold» og «inkludering» i dette oppdaterte, velinformerte, moderne samfunnet vårt, hvor svært mange liker å tenke på seg selv som «open minded», romslige og tolerante i møte med det meste og de fleste. Hvorfor ser vi da i stadig økende grad eksempler på at kristen tro nærmest har blitt tabu, og oppfattes som en plausibel grunn til å diskriminere og holde utenfor? «Har rommet for hva det er ‘lov’ til å tro og mene blitt mindre i Norge?» spør vi i hovedsaken vår i Krigsropet denne uka. Doktorgradsavhandlingen til Edvard Nergård Larsen (2019) avdekker at kristne jobbsøkere stadig oftere legges i avslagsbunken om det for eksempel framkommer av CV-en at de har vært aktive i kristne ungdomsorganisasjoner. Som kristen tillegges man lett umiddelbart, og på svært sviktende grunnlag, et ferdig sett med holdninger «vi tror vi vet at du har, og som vi ikke vil ha her». For som det paradoksalt nok heter når inkluderingssamfunnet ekskluderer noen på grunn av tro: «Her skal det være trygt for alle».

Les flere artikler fra Krigsropet her

De snille liberale og de slemme konservative. De kloke og de dumme. Mørkemenn på den ene siden, livsnytere på den andre. De bakstreverske vs. de moderne. De svartsynte kontra de vidsynte. De livsfornektende i grell kontrast til de livsbejaende. De som har forstått alt, til forskjell fra de forstokkede som ikke forstår noe som helst. Dette er polariserende svart-hvitt-bilder som bidrar til at det bygges stadig høyere murer og trangere båser av fastsementerte oppfatninger oss mennesker imellom. Plutselig framstår det «frilynte», romslige samfunnet vårt både fordømmende, kunnskapsløst og ekskluderende, og bidrar dermed i stedet til å fremme «intoleranse i toleransens navn». Hvorfor viser det mangfoldsglade samfunnet vårt en slik kraftig berøringsangst overfor en personlig kristen tro? Er det fordi mange ikke kjenner noen «alminnelige » kristne personlig – noen som kan bidra til å nyansere det mangelfulle bildet? Eller er det eneste inntrykket man får av kristne det som formidles gjennom konfliktfylte medievinklinger der den alminnelige, moderate stemmen sjelden eller aldri får plass?

Kristne er veldig forskjellige – selvsagt er vi det. Kristne kirkesamfunn er forskjellige – selvsagt er de det. Virkeligheten er mangfoldig – selvsagt er den det. På kryss og tvers i kirkelandskapet er vi alle enige om noe, uenige om annet – selvsagt er vi det. Det vi imidlertid er enige om, er troens kjerne, slik den er formulert i den kristne trosbekjennelsen der de tre velkjente leddene begynner slik: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper … Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre … Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig allmenn kirke …» Dette er troens urokkelige kjerne – det avgjørende, det overordnede og grunnleggende, det vi er enige om og sammen om, det store og fantastiske, levende og spennende som handler om en nær og personlig gudsrelasjon.

Så må vi ikke forveksle verken livsstilsspørsmål eller etikkstandpunkter med troens kjerne, selv om stridsspørsmål har lett for å bli oppfattet slik. Livsstilsvalgene våre vil sprike – uten at det på noen måte betyr at jeg ikke oppriktig respekterer dine valg, eller at du ikke respekterer mine. Standpunktene våre i etikk og politikk kan være forskjellige, men vi kan da være gode venner for det? Vi respekterer gjensidig at vi alle har levd, erfart og tenkt, ut fra vår kunnskap, tro, samvittighet og livsbagasje. Så har vi garantert godt av å tøye tankene våre i møte med hverandres standpunkter og lytte interessert til hverandres begrunnelser. Og om nødvendig også tygge litt på Evelyn Beatrice Halls velkjente oppsummering av den berømte franske filosofen Voltaires tro på ytringsfriheten: «Jeg er uenig i dine meninger, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å hevde dem.»

De er ofte ganske ubrukelige, disse merkelappene vi har så lett for å klistre på hverandre, ofte litt nedlatende, for å karakterisere og overforenkle – som for eksempel båsbetegnelsene «konservativ» og «liberal». Dette er jo sjelden et entydig bilde. Man kan jo utmerket godt være såkalt liberal i enkelte spørsmål, og såkalt konservativ i andre. La oss ta vår egen bevegelse og kirke som eksempel. Tar du kanskje for gitt at Frelsesarmeen er entydig konservativ? Frelsesarmeen har for eksempel hatt likestilling mellom menn og kvinner helt siden 1865. Også i Norge, fra bevegelsen etablerte seg her i landet i 1888, hadde Frelsesarmeen fra første stund kvinnelige ledere og «pastorer» på lik linje med menn – 25 år før kvinner i det hele tatt fikk alminnelig stemmerett i Norge og 73 år før Den norske kirke fikk sin første kvinnelige prest. Konservativ? Liberal?

Frelsesarmeen er et trosfellesskap og et arbeidsfellesskap der vi kan tjene Gud og medmennesker sammen – ikke et meningsfellesskap der alle er eller kommer til å bli enige om alt. Frelsesarmeen sier tvert imot at «det skal være høyt under taket for ulike ståsteder», og utdyper dette standpunktet slik: «Frelsesarmeen mener at Bibelen er inspirert av Gud, og har den som utgangspunkt for sin teologi og etikk. Hver generasjon og kultur forsøker å forstå hva Bibelen sier i sin egen samtid. Ulike mennesker reflekterer seg fram til ulike konklusjoner hos oss som i kirkelandskapet for øvrig, og vi vet at det kan oppleves utfordrende. Dette krever stor grad av raushet for ulike ståsteder, og en refleksjon rundt mangfold og etikk. Frelsesarmeens offisielle standpunkter på etiske spørsmål er ikke bindende for de enkelte medlemmer, ansatte og frivillige.» Når du møter en soldat i Frelsesarmeen, kan du dermed vite for sikkert at dette er en person som har et levende og aktivt forhold til Gud og medmennesker – men du vet ikke automatisk noe om hvilket parti vedkommende stemmer, eller hvor vedkommende for eksempel står i homofilispørsmålet eller i andre saker. Vi kan utmerket godt dele både tjeneste og gudstjeneste, og bære samme uniform, selv om vi ikke er enige i alt og har ulike syn i etiske spørsmål. Gjennom å arbeide i Frelsesarmeen lærer man seg dessuten fort å snakke i små bokstaver, med ydmykhet og respekt, i møte med andres liv. Daglig møter vi alle slags mennesker i alle slags livssituasjoner, gjennom oppgaven vi har med «å møte menneskelige behov uten diskriminering». Man blir i grunnen særdeles lite fordomsfull av å stå med begge beina midt i virkeligheten hver eneste dag. Her brukes det ikke pekefingre – det viktigste for oss er å gi medmennesker «tommel opp», slik at de kan få en grunn til å tro på framtida.

Et norsk samfunn som bare inkluderer og aksepterer de som tror og mener det flertallet synes de skal tro og mene, vil på ingen måte være det vi tenker på som et tolerant, mangfoldig, åpent fellesskap der man med stor trygghet kan få være seg selv – også med sin tro.

hilde.dagfinrud.valen@frelsesarmeen.no