Himmel på jord

I 2019 skulle egentlig Frelsesarmeens herberge i Trondheim legges ned. Kommunen hadde ikke forlenget avtalen, og et tradisjonsrikt sosialt arbeid var i ferd med å nå sin ende. Så ble det likevel ikke slik. Kommunen ønsket fortsatt drift med omlegging fra tomannsrom til enmannsrom. Og i motsetning til herbergedriften, hvor alle måtte ut om morgenen for så å komme tilbake på ettermiddagen, skulle den nye driften være døgnkontinuerlig. Fra overnatting til et hjem. Daglig leder ved herberget, Kari Aahlberg, forteller:

– Vi hadde fått et halvt år på oss til omstillingen skulle være ferdig. Oppstarten av den nye driften var bestemt til september 2020. Men så kom koronapandemien med et brak.

– Det ble et akutt behov for kommunen å sikre at mennesker i aktiv rus skulle være sikret et heldøgns botilbud. Fristen for å endre driften ble skåret ned fra et halvt år til ett døgn. Ønsket om omleggelse til heldøgnsdrift kom onsdag før skjærtorsdag. Kari sa først nei.

Les mer om Krigsropet her

– «Det går ikke», tenkte jeg. «Vi må vente.» Men etter å ha snakket med resten av personalet, ble vi enige om å få det til. Herberget fikk god hjelp.

– Kommunen stilte med folk. Vi fikk nye kolleger. Det var heller ikke tid til opplæring. Men det ble en fin start selv om rutinene måtte bli til etter hvert. I dag, halvannet år etter den brå endringen, er Kari fortsatt fornøyd.

– Vi har fått en annen drift, og vi er opptatt av at de som bor her har det bra hele dagen. Jeg tør å påstå at vi er veldig gode på rusomsorg her i Trondheim. Vi er opptatt av å vise best mulig omsorg for dem som bor hos oss. Her er det ikke Securitas som møter dem når de kommer. Vi er på deres side, og er opptatt av verdighet og respekt. Vi er som en stor familie.

Urtegata

Frelsesarmeen har drevet sitt sosiale arbeid i Norge siden slumsøstrene flyttet inn på Vaterland i Oslo 7. februar 1891.

«Fra slumsøsterens arbeid ser vi sporene til det aller meste av annen sosial virksomhet som Frelsesarmeen startet i løpet av de neste årene. Det være seg redningshjem for kvinner, barnekrybber, barneherberger, mødrehjem, aldershjem og herberger både for menn og kvinner. Mye sprang ut fra de erfaringer som slumsøsteren gjorde seg i arbeidet. slumsøsteren så kvinnene som prostituerte seg, så mødrene som ruset barna slik at de skulle være rolige, så barna som løp halvnakne og sultne i gatene, så mennene som drev arbeidsløse og forfyllet rundt, eller som satt på kroene og drakk, så de gamle som ingen ville ta seg av.» (Fra boka «Fylliker er også folk»/Skartveit 2011)

Den aller første rusinstitusjonen ble åpnet julaften i 1894, bare to uker etter at bygget var kjøpt. I Urtegata, hvor Frelsesarmeen fortsatt driver sitt gatenære arbeid for rusavhengige, ble to av etasjene klargjort for bruk. Resten av bygningen måtte vente til sommeren året etter. Krigsropet hadde vært viktig i forberedelsen av det nye herberget. Et par av bladets medarbeidere hadde anonymt undersøkt hvordan det stod til på andre av byens herberger, og slaktet tilbudet. Derfor var det med spenning at magasinet tok seg en tur til det nyåpnede herberget på selveste julaften.

Slik ble inntrykkene skildret i Krigsropet nummer 1, 1895:

«I hver sin rene, nydelige seng, med hver sin rene skjorte paa og selv usædvanligt rene og straalende laa vore gamle venner, som vi kjendte saa godt … Deres taknemlighedsudbrud var mer end rørende. «Så mye tak ska’ dere ha, for hva dere har gjort for os!» Og selv vor ven kandidaten, hvis dannelse forbød ham at lægge sin begeistring altfor aabent tilskue, forsikrede at «det var meget pent, meget pent i sandhed», medens han byttede med herberget en manschetskjorte, derfor meget, meget lenge siden kanskje også havde været «meget pen».»

I tiårene som skulle komme, helt fram til 1980, ble mesteparten av rusomsorgens tilbud til menn, utenom Fretex og Elevator, drevet på denne måten. Med større sovesaler, hvor det var ut om morgenen og tilbake om ettermiddagen. For mange ble herberget et hjem hvor de tilbragte store deler av sitt voksne liv. Det handlet om etterkrigstiden med mange krigsseilere som ikke vendte hjem, og boligknapphet. Den etter hvert så nødvendige moderniseringen av både bygningsmasse og sosial tenkning medførte en overgang fra herbergedrift til vernehjem. Det gjaldt i byene Trondheim, Bergen, Stavanger og Tønsberg. Sovesalene og «oppbevaring» ble byttet med enkeltrom, omsorg og aktivitetstilbud.

Mangfoldige behov

Frelsesarmeens rusomsorg har også tatt kvantesprang siden 1980. Et samfunn som de siste førti årene har opplevd narkotikaens herjinger, utviklingen av et individfokusert samfunn, i tillegg til økt kunnskap om samfunnets kompleksitet, har også ført til større krav og forventninger til Frelsesarmeens eget arbeid. Selv om velferdsstaten har vokst seg stor og solid, er det fortsatt huller å fylle. Det oppstår nye problemer og utfordringer. En av dem som ønsker å bidra til at Frelsesarmeen fortsatt er aktuell og til stede i samfunnsbildet, er leder for rusomsorgsarbeidet i Frelsesarmeen, major Wenche Walderhaug Midjord.

– Hvordan vil du karakterisere arbeidet til Frelsesarmeens rusomsorg i dag?

– Situasjonen i dag er allsidig, mangfoldig og landsdekkende, fra Vadsø i nord til Mandal i sør, Torshavn (Færøyene) i vest til Kongsvinger i øst. Det inneholder alt fra behandlingssentre som er en del av spesialisthelsetjenesten, og Gatehospitalene som er unike i sitt slag, til lavterskeltilbud som Fyrlyset og varmestuene. Steder hvor de som kommer får et måltid mat og en god prat. Vi har også aktiviteter og væresteder hvor brukerne selv er med å forme innholdet.

– Det har vært en voldsom utvikling de senere årene?

– Ja, absolutt. Rusomsorgen har sett behovene og gjort noe med det. Gatehospitalet er allerede nevnt, men det ble til fordi vi så behov som brukerne av Fyrlyset hadde, og som de ikke fikk dekket andre steder. Vi har også sett at det har vært behov for væresteder for brukere som ikke lenger er i aktiv rus. De har trengt et tilbud etter behandling, hvor de blant annet bygger nettverk til andre i samme situasjon. Disse stedene har bidratt til å holde dem rusfrie. I tillegg har vi også våre bo- og omsorgssentra. Boligsituasjonen er ofte utfordrende for mange av dem som har vært til behandling.

– Hva har vært det mest positive for deg?

– Det har vært møtet med alle de som arbeider hos oss. Det gjelder både ansatte og frivillige som har et stort hjerte og som går den ekstra mila når det trengs. Det gjelder også deltagere, brukere og pasienter som har fantastiske ressurser når de får vist det.

– Hva har det gjort med deg?

– Jeg håper jeg har fått et rausere menneskesyn enn før. Og så har det vist meg at evangeliet forkynnes på mange ulike måter. Når kaffekoppen blir gitt, når sår blir stelt, når fotballen går i mål. Både hos de ansatte, frivillige og våre brukere møter jeg tro, undring og gudsforhold på så mange ulike måter.

– Du og dine medarbeidere står i en stor tradisjon?

– Det tenker jeg ofte på, og er veldig ydmyk overfor dem som har gått foran oss. Vi er kjent for det arbeidet som er lagt ned i kjærlighet og tro. Det er en tradisjon vi ønsker å stå i. Men jeg kjenner også at det kan være skremmende: «Ødelegger vi noe»? Men det handler hele tiden om å gjøre et godt nok arbeid og ta vare på våre verdier.

Walderhaug Midjord har også sine tanker om framtiden, hva som må til for fortsatt å være en god og aktuell samarbeidspartner til det offentlige.

– Vi følger med på hva som skjer på boligfronten, hvordan vi skal innrette oss når det kommer nye boligløsninger, hvordan boomsorgen skal se ut i framtiden. Vi ønsker å være i forkant av utviklingen. Lederen for Frelsesarmeens rusomsorgsarbeid understreker:

– Vi må aldri miste enkeltmennesket av syne, at det er håp for hver enkelt. Mennesket er ikke bare en del av en gruppe. Hver enkelt har et ansikt.

Alle er gode på noe

Vi vender tilbake til Trondheim. Ikke til Kari Aahlberg og hennes herberge, men til Anders Granbo. I 15 år har han arbeidet i Frelsesarmeens rusomsorg.

– Hvorfor har du blitt så lenge?

– Det er sammensatt. For det første har jeg trivdes hele tiden, men det er veldig moro å være med å bygge opp noe som fungerer, hjelpe folk som trenger oss. Det gir meg mye. I dag er Anders daglig leder for et sammensatt tilbud som favner Stedet Trondheim, fotballaget Hveita United og budfirmaet De ti bud.

– Det var fotballen som kom først. Hveita United ble startet 26. oktober 2006, og det har vært en utrolig flott reise. Det er flere av de som var med i begynnelsen, som fortsatt er med. I tillegg har vi stort sett kontakt med de som fortsatt lever. Fotballtilbudet har vært viktig både for den enkelte og for Frelsesarmeens rusomsorg i Trondheim, og har gitt oss muligheter til videre utvikling av arbeidet. Stedet, som inntil nå har vært en del av Hveita United, blir nå selve overbygningen både for fotballaktiviteten og de andre aktivitetene.

– Det er ikke alle som er glad i fotball. Ved å inkludere flere aktiviteter under Stedet-paraplyen når vi enda flere, og da særlig jentene. Vi har en egen stabil jentegruppe som driver med alt fra keramikk, julepynt og lyslaging fra bivoks. De har gått på kino sammen og gjort det som de har lyst til å gjøre. Anders er klar på at Stedet-tilbudet skal være for dem som har lyst på endring i livet sitt. Lysten til å oppleve mer. Lysten til å kutte ut det de vil kvitte seg med innenfor traumer, rus og psykiatri. Musikk er et nyttig redskap for at det skal skje. Stedet har eget husband, og det arbeides med å bygge et eget lydstudio. Et annet tilbud Anders trekker fram, er De ti bud – et morsomt, men først og fremst godt og gjenkjennbart, navn på et budfirma.

– Her er det to ordinært ansatte og fire på varig tilrettelagt arbeid (VTA). Det skal være kjekt å gå på jobb, derfor kjører ingen alene. Det er alltid to sammen når små eller store pakker skal leveres. Tilbudet startet for et år siden, og feirer i disse dager ett års jubileum. Anders liker at ting skjer. At Frelsesarmeens tilbud er oppdatert.

– Vi er interessert i å nå nye mennesker, få dem til å gjøre bedre valg i livet enn hva mange av dem har gjort til nå. Det de velger å begynne med, skal være bedre enn det de slutter med. Nils Arne Eggen lanserte i sin tid «godfotteorien». Alle er gode på noe. Det handler bare om å finne det. Det skal så lite til før det blomstrer, forteller Anders og nevner to unge taggere som tok helt av da det skulle lages julekort.

Frelsesarmeens rusomsorg bærer alderen sin imponerende godt. Visst er det utfordringer både politisk og økonomisk. Sosialt arbeid er i sitt vesen et krevende arbeid. Det handler om dedikasjon, offervillighet, et brennende hjerte og et blikk som ser lenger enn seg selv. Det handler om å vise et glimt av noe mer. En himmel på jord. Både på herberget og på fotballbanen.