Hjelp I Nøden 6

Hjelp i nøden

Hun har informert, registrert og delt ut. Hun har lyttet, trøstet og holdt babyer i timevis. Og ikke minst; hun har blåst opp hundrevis av ballonger slik at barn på flukt fra krigens redsler i Ukraina skulle få et øyeblikk med glede.

• Foto: Hanne Rebecca Nilsen/ Privat / Tekst: Randi Bjelland / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 26-31 (Sommermagasinet)
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

23. mars i år stod kaptein Irene Mathisen med en enveisbillett til Romania i hånden. Til daglig leder hun Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo – der det deles ut mat, klær og tilbys rådgivning og sosialt samvær. Nå ønsket hun å gjøre en ekstra innsats for ukrainske flyktninger i Romania.

Hun hadde allerede kurset P.R.E.P.A.R.E. – Frelsesarmeens treningsprogram for det internasjonale nødhjelpsteamet – med seg i bagasjen. Nå er hun tilbake i Norge. I sju uker har hun hjulpet Frelsesarmeen i Romania og det øvrige hjelpearbeidet i București med å bistå de mange tusen ukrainske flyktningene som strømmer over grensene til det fattige landet.

Les mer om Krigsropet her

Mange søker opphold for et år. De ønsker å være i et naboland for å raskt kunne dra tilbake om situasjonen i hjemlandet bedrer seg. I București har kommunen gjort om den store konserthallen «Romexpo» til det Irene kaller en gedigen slumstasjon.

– Det var mange hundre meter med klær, tørrvarer og en liten kafé. Det var også sengeplasser og egne soverom for mor og barn, forteller frelsesoffiseren.

Frelsesarmeen delte ut verdikuponger som folk kunne bruke i butikkene for å skaffe seg varer som ikke var tilgjengelig i hallen, som apotekervarer. De delte også ut informasjonsmateriell for å unngå menneskehandel.

Lang kø av flyktninger for å få utdelt verdikuponger og informasjonsmateriell
Frelsesarmeen delte ut verdikuponger og informasjonsmateriell til flyktningene som kom til den gedigne slustasjonenen i «Romexpo» i Bucusresti.

Romania har aldri før hatt så mange flyktninger som blir værende i landet. Både Frelsesarmeen og andre frivillige var fort ute med å tilby hjelp til București-området.

– Borgermesteren var innom flere ganger og takket veldig for at de frivillige stilte opp betingelsesløst. Det er ganske unikt, for Romania er et ortodokst land, der man er skeptiske til andre kirkesamfunn, sier offiseren.

Frelsesarmeen i Romania er liten og sliter fra før med å få nok penger til egne prosjekter. Likevel forteller Irene at de har gjort en enorm innsats for ukrainske flyktninger. De to bilene, som brukes i deres eget hjelpearbeid for hjemløse i București, går i skytteltrafikk mellom den ukrainske grensen, åtte timers kjøring unna, og slummen i hovedstaden.

Sterke inntrykk

Frelsesoffiseren sitter igjen med mange sterke inntrykk. Der var først og fremst mange kvinner og barn som kom til «Romexpo», siden ingen menn mellom 18 og 60 egentlig har lov til å forlate landet.

– Har familien mer enn tre barn, får faren likevel være med. Derfor var det også en del store familier som ankom. I tillegg så vi en del eldre og gravide, samt tenåringer som flyktet alene fordi de var redde for at vernepliktsalderen skulle senkes. Etter hvert så vi også noen få handicappede.

Utfordringene for flyktningene var mange. Bare det å få tatt ut sine egne penger, var vanskelig. Siden ukrainske hryvnia har sunket voldsomt i verdi, er bankene redde for egen økonomi, og folk får bare lov til å ta ut et engangsbeløp.

– Det kom mennesker til oss som egentlig hadde ganske god økonomi, men som ikke fikk tatt ut pengene sine. De, som var vant til å ha alt de trengte, hadde mistet alt over natta. Plutselig måtte de stå timevis i kø for å hente tørrvarer, bleier og klær, forteller hun.

Irene Mathisen blåser ballonger med barn
– Jeg elsker denne type arbeid, og jeg håper jeg blir sendt ut flere ganger, sier Irene Mathisen etter å ha bistått Frelsesarmeen i Romania med å hjelpe ukrainske flyktninger.

Mange eldre blir igjen i Ukraina fordi de ikke har helse til å komme seg ut, men noen lykkes: – En bestemor fortalte at hun i ukesvis hadde gjemt seg sammen med andre beboere i en kjeller. De overlevde ved å spise rotter, katter og duer. «Duer smakte verst», sa hun.

Slike historier ble dagligdags for Irene.

Barn på flukt

Noen ukrainere hadde tilfeldigvis oppholdt seg i Romania da krigen brøt ut og kom seg ikke tilbake. Slik var det blant annet for et turnlag for jenter på 13 år. Barna ble tatt hånd om av de to unge kvinnelige lederne.

– De må bli i Romania på ubestemt tid og er helt uten midler. Siden jentene er mindreårige, kan de ikke søke beskyttelse. I så fall må mor eller far gi foreldreansvaret over til idrettslederne, og det vil de jo ikke. Selv om jentene har daglig telefonkontakt med familien, vet de ikke om foreldrene er i live neste dag. Medlemmene i turnlaget kommer fra Kharkiv og Odessa, der mange sivile har blitt drept.

Irene Mathisen bærer et lite barn i armene
Mange av flyktningene brøt sammen da de kom seg i sikkerhet i Romania og møtte vennlighet. – Bare jeg sa navnet til barnet deres, kunne noen begynne å gråte. Folk var slitne, og enkelte var også syke, forteller Irene Mathisen.

Kommunen holder jentene i sikkerhet for å unngå at de ble utnyttet, forteller hun. Irene tok seg spesielt av barna som også måtte stå i timelange køer, først for å bli registrert hos kommunen, slik at de kunne hente det de trengte i hallen, og deretter for å få verdisjekker og informasjon fra Frelsesarmeen.

– Ingen katastrofer og kriger passer for barn. Noen var traumatiserte og uttrykksløse, andre var fryktelig slitne og leie. Da barna hylte og skreik, hoppet jeg rundt med rangler og bamser for å underholde dem litt. Jeg vet ikke hvor mange hundre ballonger jeg har blåst opp og delt ut, ler hun.

En svært alvorlig gutt måtte hun jobbe ekstra for å nå gjennom til. Da han til slutt begynte å le, var det så hjertelig at det smittet over på hele køen.

Utnytter sårbare

For de utslitte flyktningene som ankommer Romania, er det ikke lett å vite hvem de kan stole på. Det er lett å bli lurt når vennlige mennesker tilbyr husly og skyss. Menneskehandel er et utbredt problem, og mange blir loset inn i busser og biler og får løfte om å bli fraktet trygt til nabolandet Bulgaria eller andre land. Deretter blir de fratatt både pass og telefoner, og får stygge trusler om de prøver å komme seg unna. Utnyttelsen har mange ansikter og kan spenne fra å bli holdt som gratis hushjelp, til å bli fanget i sexindustrien.

– De som blir utnyttet er slett ikke ressurssvake mennesker, men de er i en svært sårbar situasjon, sier Irene.

– Hvordan skal flyktningene vite hvilke hjelpere de skal stole på?

– Det lønner seg å gå til de store, anerkjente hjelpeorganisasjonene, med tydelig profiltøy, som Unicef, Røde Kors og The Salvation Army.

Et par kom kjørende med hunder og katter i bilen. Alt de hadde fått med seg av eiendeler var festet på taket med gaffateip. Man tror jo nesten ikke det man ser, men så skjønner man jo mer av den desperasjonen folk er i.
– Irene Mathisen, deltaker i Frelsesarmeens internasjonale nødhjelpsteam

For å illustrere hvor fort sårbare mennesker kan bli utnyttet, viser hun fram et bilde av seg selv og en liten baby. I to timer bar hun rundt på den lille gutten mens foreldrene hadde mer enn nok med å ta seg av de andre tre barna. Ett av barna hadde også adferdsproblemer, noe som gjorde situasjonen ekstra krevende.

– Jeg så kanskje hyggelig ut, men de kjente ikke meg, og jeg kjente ikke dem. Jeg kunne lett ha tatt babyen og gått ut døra uten at noen hadde reagert.

Hun vet også at foreldre kan være så traumatiserte og slitne at de kan overlate et barn i armene til en de anser for å være en god hjelper, for så å reise videre uten barnet.

– Derfor var det viktig at jeg satt i et rom med store vinduer.

Irene Mathisen sammen med divisjonslederne i Romania, Roxana og Ionel Sandu, samt Mike Mackee fra Frelsesarmeen i USA.
– Frelsesarmeen i Romania har virkelig fått synliggjort arbeidet sitt, sier Irene Mathisen. Her sammen med divisjonslederne i Romania, Roxana og Ionel Sandu, samt Mike Mackee fra Frelsesarmeen i USA.

Hun forteller om en mor som var så utslitt at hun ikke klarte å passe på de to småbarna sine. Hadde de ikke holdt fast i klærne hennes, hadde de kommet bort fra henne.

– Moren var så fortvilet over at hun ikke fikk sove og spurte om jeg hadde noe beroligende. Hvis jeg hadde vært ute etter å utnytte mennesker, hadde det vært så lett å lokke henne med meg under påskudd av at hun skulle få sovetabletter.

Takknemlig

Etter å ha sett nøden på nært hold er frelsesoffiseren takknemlig for å ha fått hjelpe til der det trengs aller mest, og for at andre har holdt hjulene i gang på Slumstasjonen. Hun tror bakgrunnen fra arbeidet her hjemme har vært til stor hjelp. Hun er vant til å tåle folks sterke historier uten å knekke sammen selv. For nødhjelpsteamet var det også nødvendig å sette opp noen filtre for å beskytte seg selv. For enkelte var det å ta en joggetur hver dag for å bearbeide inntrykk. For Irenes del var det å unngå nyheter.

– Det var nok å høre folks historier, som den eldre kvinnen som fortalte at de måtte kjøre sikksakk mellom døde mennesker for å komme seg ut av Mariupol. Jeg trengte ikke å se de døde menneskene på tv.

Hun er også glad for at hun har jobbet i helsevesenet med veldig syke barn.

– Det er viktig at man hver kveld «børster av seg dagen». Hvis ikke, klarer man ikke å møte utfordringene som venter neste dag.

Mange ukrainske flyktninger har også ankommet Norge, og Irene er glad for at mange ønsker å hjelpe.

Et barn med to ulike par sko
Irene forteller at foreldre kan være så traumatiserte og slitne at de kan overlate et barn i armene til en de anser for å være en god hjelper, for så å reise videre uten barnet.

– Man kan enten bidra økonomisk til Frelsesarmeen i Romania, eller det internasjonale nødhjelpsarbeidet. Det er blant annet et enormt behov for psykologhjelp for flyktninger i Romania. For å bistå de som kommer til Norge er det viktig å ikke tenke at dette er en gruppe, men derimot enkeltindivider. Alle har sin egen spesielle historie. Gi dem gjerne noe å gjøre, for de har mange egenskaper og erfaringer. Det viktigste er likevel å være et varmt medmenneske. Det er ikke alltid så mye som skal til for at folk skal få styrke og håp til å stå på videre, sier Irene Mathisen.

Og for å få barneøyne til å stråle opp et øyeblikk, vet hun at det kan være så enkelt som å blåse opp en ballong.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER