Holder stø kurs

Det blåser akkurat passe på naturskjønne Jeløy ved Moss. Fem meter i sekundet – med sju i kasta. Perfekt for seiling. Sjølufta brer seg helt opp til Jeløy folkehøyskole der det står deltakere fra Frelsesarmeens aktivitetstilbud Stedet i Oslo og Værestedet i Sandvika. De gjør seg klare for å entre sjøen i de de to seilbåtene. Begge bærer det røde arméskjoldet og påskriften Frisk Seilas – mer enn seiling.

– Dette blir den første turen i år. Håper jeg ikke har glemt alt, sier Annika mens hun ifører seg den gule seilerdressen.

Initiativtaker til dette tilbudet, Knut Erlend Hjorth-Johansen, smiler av kommentaren. Han tror ikke det er stor sjanse for det. Annika er nemlig en av de største seilerentusiastene i gruppa.

– Hvem hadde trodd det? Ikke jeg, i hvert fall, sier Annika.

Da hun litt motvillig, men nysgjerrig, møtte opp på informasjonsmøtet til Frelsesarmeens rusomsorg i forkant av oppstarten i 2018, ga hun klar beskjed om at seiling ikke var noe for henne. Hun så for seg alt som kunne gå galt. Hun kunne ramle på sjøen, skade seg, eller komme i konflikt med de andre, men mest av alt trodde hun ikke at hun kom til å få det til. «Du kommer på onsdag. Vi sees i Moss. Så tar vi det derfra», var den klare beskjeden Knut Erlend ga Annika. Så da gjorde hun det. Selv om Annika beskriver den første seilturen som «kaos» og «helt katastrofe», ga hun ikke opp.

– På den andre turen var det gjort, «vettu». For da var det moro. Jeg vet ikke helt hvorfor.

– Er det mestringsfølelsen som gir mersmak?

– Ja, og så er det vind og vær her ute. Bare jeg kommer ut på båten, så blir det bra. Jeg har ikke tid til å tenke på problemer, for det er så mye annet som skjer. Plutselig må vi styre unna Bastøyferja. Vi må fokusere på den oppgaven vi har ansvaret for. Så ser man kanskje en fisk. Selv om det var mye kaos på den første turen, glemte jeg alt det negative. Da jeg kom til Oslo igjen, kom det tunge tilbake.

Nå starter Annika på sin tredje sesong med seiling. På genseren har hun Norsk Seilerforbunds svarte merke, et bevis på at hun har fullført kurset Peiling på seiling i seks trinn.

– Nå legger jeg fra meg alt det negative i Oslo. Jeg tar det ikke med meg i bilen, en gang. Her får jeg lufte huet i dobbel forstand.

Noe å bidra med

Annika har kroniske ryggplager og andre helseplager som gir henne store utfordringer. Det har blitt mange operasjoner opp gjennom årene. Å bli arbeidsufør i 1995, var ekstra tungt for henne.

– Før jeg begynte med seiling, hadde jeg et kjedelig liv. Dagene føltes meningsløse og verdiløse. Jeg hadde også mange bekymringer som slet meg ut. Det var vondt å ha følelsen av at man ikke kunne bidra med noe. Det påvirket selvbildet og selvtilliten. Tanker som «Jeg får ikke til noe» og «Jeg er ingenting», svirret rundt i hodet. Men så fant jeg seilinga, og her kan jeg bidra. Selv om jeg aldri får et A4-liv, går det bra fordi jeg får koble av innimellom. Når jeg har det bedre psykisk, takler jeg de fysiske utfordringene bedre.

Det var helt tilfeldig at Annika fikk høre om Frelsesarmeens lavterskeltilbud Stedet på Sagene. Hun begynte å gå innom kafeen. Hun likte miljøet, men var stort sett tilskuer når de andre drev med aktiviteter. Frykten for å mislykkes var stor. Seilingen har endret på det også.

– Nå spiller jeg biljard. Det er faktisk ganske gøy det også.

Men nå må hun bort til båten for å bidra med forberedelsene.

– Nå har eg løyst fortøyningane, og så er det rett og slett å løsne roret og gjøre klar motoren, lyder det på klingende voldadialekt fra en av karene.

Forankret

Det er ikke plass til alle i de to seilbåtene, så Knut Erlend må dra for å hente følgebåten. Da kan han både være parat hvis noe uforutsett skulle skje, og deltakerne kan bytte på å seile.

– Det er tre år siden jeg tok kontakt med Norges Seilerforbund og andre lokale ressurser om å både starte et samarbeid med Frelsesarmeens rusomsorg og Jeløy Folkehøyskole. Nå er begge deler på plass i form av Frisk Seilas og et linjetilbud ved skolen, forteller han på vei mot båten.

Frelsesarmeen har fått stor støtte fra seilermiljøet, og den tidligere OL-treneren Jan Steven Johannesen har blitt fast ansatt i Frisk Seilas.

– Seiling har blitt en forankring for Annika. Hun pleier å se fram til våren, for da kan hun seile, sier Knut Erlend.

Han mener Annika er en av deltakeren som har størst interesse for seiling.

– Hun er også den som har hatt størst progresjon, fordi hun kunne lite fra før. Hun slet også med balansen og var ukomfortabel i båten.

Til daglig jobber han som administrasjonsleder på Jeløy Folkehøyskole og ser deltakerne på Frisk Seilas en gang i uka. Stadig får han høre fra de som jobber på Stedet at seilerne har fått en ny forankring i livet.

Når det krenger

Knut Erlend hopper ombord og starter RIB-en. Snart er han framme ved de andre.

– Vi seiler ut til de røde stakene, så krysser vi fergeleia og styrer litt fram og tilbake. Vi skal øve på slag, sier han.

Til de uinnvidde forklarer han at et slag er at man styrer båten inn i vinden og får seilet på motsatt side. Båtene seiler utover. Tåka ligger ennå som et slør på himmelen, men seilerne vat at det snart skal klarne. Gjentatte ganger seiler båtene forbi hverandre. Alle har sin oppgave. Alt fungerer som det skal. Så er det tid for å bytte plass, og Krigsropets to utsendte entrer seilbåten sammen med Knut Erlend. Båten seiler fint av gårde, og Annika sitter klar til å justere sine tau.

– Nå slår vi, roper Knut Erlend. Alle reagerer kjapt, og båten krenger kraftig. Mens Krigsropets førstegangsseilere stemmer i et tostemt hyl og tviholder på masta, tar Annika det hele med stor ro.

– Det er storseilet som avgjør hvor mye båten skal krenge, informerer hun rolig der hun sitter på ripa, mens vinden uler rundt ørene og båten fremdeles ligger svært skeivt i sjøen.

– Om man flytter på storseilet, blir det mindre krenging, men det er også mulig å få båten til å krenge enda mer. Det er jo gøy med litt action! sier hun og ser ned på de to som prøver å klamre seg fast.

Så strammes tauene. Båten retter seg opp og endrer kurs. Jammen bryter ikke sola gjennom tåka også. Nå er det godt å seile. Annika må følge med kontinuerlig og justere tauene.

– Blir du sliten i armene?

– Innimellom er det tungt, men det er jo litt moro det også, å merke at man klarer å holde ut. Noen ganger kan jeg tenke at jeg blir for sliten, men så klarer jeg jammen å fortsette hver gang.

– Smitter denne utholdenheten og mestringsfølelsen over på andre deler av livet også?

– Å ja, oi, oi, oi! Det er veldig gøy å fortelle at jeg kan seile. Dessuten er det så morsomt å kunne snakke med folk om noe positivt og ikke bare om det som er tungt. For det er jo gjerne slik med det triste; det maler og maler inne i hodet, og så snakker man bare om dét. Når det dukker opp noe bra i livet, så gjør det så godt!

Stedet Sagene har betydd mye for Annika, men hun legger ikke skjul på at Frisk Seilas er viktigst.

– Hjemme øver jeg på knuter og leser seileteori for å holde alt vedlike. «Snart skal vi seile», kan vi på Stedet si til hverandre. Vi har et mål å se fram til.

Det er flere timer siden båtfolket la utpå, og nå er det på tide å vende innover igjen. Annika er fornøyd med dagen, selv om det ikke har manglet på utfordringer. Et øyeblikk mistet hun tauet fordi hun skled, men hun hentet det fort inn og rettet opp båten. Mestringsfølelsen er stor.

– Det er med livet som med båten: Det kan være utfordringer, det er aldri stillstand, men jeg fører både båten og livet framover. Det viktigste er å få gjort noe. Det trenger ikke være så mye, men det er så godt å føle at man får til noe. Da tenker man også oftere: Dette fikser jeg!