I Guds bilde

Spoler man tilbake tre år, så hverdagen til Sharon Berg (26) helt annerledes ut enn den gjør i dag. Hun var på en oppover gående kurve i modellkarrieren sin i Sydney i Australia, i kontinentets ledende modellbyrå, Vivien's Model Management. Sharon var blant annet å se i flere Vogue Australia-magasiner. En lys fremtid som modell lå fremfor henne.

Så kjente hun og mannen at Gud kalte dem hjem igjen til Europa.

I dag sitter Sharon på kontoret sitt i Credokirken i Bergen. Hun har funnet tid til en prat midt i en hektisk hverdag som mamma, kone, og medie- og kreativansvarlig i kirken – blant annet.

– Ja, det er kanskje vanskelig å definere det jeg gjør, jeg jobber med en kombinasjon av mange ting, alt innenfor Guds rike, smiler hun.

Over sommersesongen jobber Sharon som bryllupsfotograf i egen bedrift sammen med mannen Aron.

Hun bidrar også med formidling av evangeliet i kirken, og jobber med sosiale medier for Åpne Dører – en stiftelse for forfulgte kristne.

– Og klarer jeg å skvise inn et prosjekt innimellom så gjør jeg gjerne det! Jeg er glad i at det skjer ting, og tar også på meg reklamefilm- og modelloppdrag, forteller Sharon.

Et nært forhold til Jesus

Sharon er «født og oppvokst» i Credokirken og gikk på skole på Bergen kristne grunnskole.

– Troen min har vært det absolutt viktigste hele livet. Tenårene var da jeg opplevde mange av livets stormer, spesielt da foreldrene mine skilte seg. Jeg var desperat etter å være sammen med Gud. Det fine er at jeg tidlig i livet fikk et dypt og nært forhold til Jesus.

Aron gikk i samme kirke og i samme klasse som Sharon. Men det var ikke før i slutten av 10. klasse, rett før elevene skulle separeres og gå på forskjellige videregående skoler, at de fikk øynene opp for hverandre.

– Vi ble kjærester da jeg var 15 år og han var 16 år. Vi var så unge!

Etter videregående bestemte paret seg for å flytte til Australia for å gå på Hillsong College. Da de kom dit, forlovet de seg. Året på bibelskolen beskriver Sharon som livsforvandlende. De ble værende i Australia i tre år til sammen, og giftet seg i løpet av denne perioden, i Italia.

– Vi hadde vært sammen i fem år, og hadde vokst opp sammen. Det var ingen tvil om at det var oss.

Gud som forsørger

Sharon skrev sin første kontrakt med et modellbyrå i Bergen da hun var 13 år, og fikk noen lokale oppdrag innimellom. Da hun kom til Australia ønsket hun å se om det var muligheter for modelloppdrag der.

– Jeg ville gi det en sjanse. Jeg sa til Gud: «Hvis det er en preparert vei, så gjør jeg det gjerne».

Hun tok kontakt med en del byråer, og ble kalt inn til Vivien's Model Management, som gjerne ville jobbe med henne.

– Det var jo så gøy å bli signert! Men så ble det helt stille, ingenting skjedde. Jeg ville ikke ha jobb for moro skyld, jeg trengte å tjene penger! Jeg hadde jo skrapet sammen alt jeg hadde før jeg flyttet dit. Jeg ba til Gud: «Hva skal jeg gjøre nå? Det er ingenting som skjer, jeg sitter bare her og venter på jobb! Enten så skjer det noe her, eller så må jeg hjem». Jeg husker at da mai måned kom, hadde jeg så høy puls!

Kontoen begynte å se ganske skral ut, og betalingsfristen for neste semesteravgift nærmet seg. Sharon forteller om et seminar de hadde på bibelskolen om økonomi og forvaltning. Alle skulle lage budsjett, og ble bedt om å skrive ned inntekter og utgifter.

– Det var jo et enkelt regnestykke for meg, jeg skrev ned: «Null kroner inn, og minimalt med kroner ut».

Hun rister på hodet og smiler:

– Mens jeg sitter der, hører jeg klart og tydelig Gud si til meg: «Du skal betale for andres semesteravgifter». Reaksjonen min var bare: «Nei, det kan jeg ikke tro på. Jeg sliter jo med å holde håpet oppe her med mitt eget!». Den dagen ble et vendepunkt for meg, for da måtte jeg velge å stole på det Han sa. Da ba jeg: «Jeg tror du forsørger meg, og jeg tror du holder ditt ord. Når du gir et løfte, så holder du det».

Plutselig kom det en jobb: en brudefotografering. Da Sharon så honoraret, brøt hun ut i gråt. Det var mye mer enn det hun trodde man kunne tjene på en slik jobb. Og det var ingenting i forhold til det hun kom til å tjene senere.

– Fra den dagen var det noe som løsnet, og jobbene rant inn. Jeg booket jobber, og skjønte ikke hvordan de fant meg. Jeg hadde så lite erfaring, og det er så mange vakre jenter i Australia. Hele situasjonen snudde, jeg tjente så mye mer enn det jeg noen gang trodde jeg skulle i det yrket.

Ett år senere fikk den unge modellen oppleve det Gud hadde lovet: Hun fikk bidra til semesteravgiften til en student som hun visste slet med økonomien.

– Å se det løftet bli til virkelighet, det var veldig sterkt. Gud er trofast! Han gjorde muligheten min til å jobbe som modell, til noe langt større. Han viste meg at han er min forsørger, og den forsørgelsen ligger ikke i modellyrket, og ikke i de arbeidsgiv- erne jeg har nå, den er i Ham. Det er Han som er kilden.

Grenser og fordommer

Sharon har gjennom hele modellkarrieren vært tydelig på egne grenser: Hva hun er villig til å gjøre, og ikke. De grensene satte hun allerede som 13-åring, og hun har stått ved dem siden.

– Jeg fortalte den første agenten jeg hadde her i Bergen om mine grenser. Jeg kom ikke til å ta bilder i undertøy, og helst ikke badetøy. Da skal det være en vurdering på det, da det kan være en bred kategori. Da sa han til meg: «Du kommer aldri til å lykkes fordi du setter grenser». Det var en rar beskjed å få som 13-åring. At «grenser setter grenser for suksess», det tror jeg er en løgn.

Hun forteller om en opplevelse hun hadde på et modelloppdrag der hun ble fløyet til Manchester fra Bergen. Da hun kom til studioet, rullet de fram et stativ med det hun skulle ha på seg på foto-shooten, og på stativet var det kun undertøy. Drøyt undertøy.

– Jeg sa ifra at jeg ikke tar undertøysbilder, og beklaget for at den beskjeden ikke hadde nådd frem til dem. Alt jeg kunne gjøre var å beklage og si at jeg dessverre ikke kunne gjennomføre det. Så var det bare å vente på reaksjonene, «kommer de til å kaste meg ut?». Der hadde de fløyet meg inn for å gjøre akkurat denne jobben, og så sier jeg at jeg ikke kan gjøre det. Teamet gikk ut for å snakke med sjefen. Så kom de tilbake og rullet vekk stativet med undertøy. De sa at de hadde gjort noen endringer, og rullet ut et nytt stativ med pysj!

Responsen Sharon fikk var: «Vi beundrer deg for at du setter grenser».

– Vi er ikke ment til å leve grenseløst. Det er ikke det som er frihet. Frihet er innenfor grenser. Dette var grensene jeg hadde overbevisning om, og det var viktig å holde fast ved dem. Jeg lever ikke bare for meg selv, men Kristus lever i meg. Jeg ville følge Hans ledelse. Når vi lever livene våre deretter, så kjenner vi at det er noe riktig med det, sier Sharon.

– Jeg vil at folk skal tenke: «Dette er noen som ikke lever for seg selv, men en som lever overgitt til noe annet». Det er en så viktig del av min trosreise, at Han får lov til å forvandle meg. Og at jeg kan være bærer av at Jesus bor på innsiden av meg.

Nye eventyr

Tilbake til Australia: Sharon var en ettertraktet modell, og jobbene fortsatte å renne inn. Hun minnes jobber på Bali, hvor hun i pausen kunne ligge og slappe av i en poolseng.

– Det var jo en helt utrolig virkelighet! Det er en industri som det er veldig vanskelig å gjøre det bra i, og jeg var en helt ukjent jente fra Norge, med så lite erfaring.

Men plutselig kjente altså ekteparet at de skulle flytte tilbake til Europa.

– Vi avsluttet på topp! Vi kjente at det var tid for å flytte på seg. Det var en måned før Covid brøt ut og alt stengte ned.

De tenkte at hjembyen var et koselig sted å besøke, men «det er ikke der det skjer». For å prøve å ikke «miste momentum», flyttet de til København. Sharon skulle studere business og prøve å holde liv i modellkarrieren.

– Ingenting ble som vi hadde tenkt, og vi hadde ikke klart å etablere oss. Vi ble usikre på om studiet var helt riktig, og en uke senere fant vi ut at jeg var gravid med Eden! Da dro vi hjem.

– Jeg kjente veldig på det: «Er det her vi skal være? I Bergen? Vi har vært ute i verden, i det store og ukjente, og så skal vi komme tilbake hit?» Det føltes nesten som å gå baklengs.

Sharon åpner opp om at dette var en tøff periode, og hun kjente på at underliggende usikkerhet, fremtidsfrykt og angst kom til overflaten.

– Jeg kjente på en uro og rotløshet, og nyheten om at jeg kulle bli mamma var overveldende i starten. Jeg var selvfølgelig lykkelig over det lille barnet i magen, men det trigget fram denne frykten jeg bar på.

De første månedene av svangerskapet møtte hun veggen ofte, hun følte seg angrepet av all salgs løgner om seg selv, og frykt for fremtiden.

– Jeg skjønte jeg måtte ta tak i Guds Ord for å bryte med disse tankene. Jeg ville ikke leve sånn, jeg ville ikke leve med angst, noe som var veldig utfordrende for meg på den tiden. Jeg kunne ikke ha angst i livet mitt, det var det ikke plass til. Bibelen sier jo: «Vær ikke engstelig for noe! I alle ting, kom fram for meg med takk». Hans fred bevarer våre hjerter og tanker. Slik jeg hadde det, stemmer ikke med sånn Gud sier vi skal ha det. Det ble et skifte for meg, sier Sharon.

Den siste måneden av svangerskapet kjente hun at hun ble fri, og var klar for å gå inn i mammarollen.

– Guds ord virket, og det ble et stort gjennombrudd for meg. Jeg følte en mor ble født i meg, jeg ble en mamma, men jeg ble også en datter. «Gud er Far, og jeg må stole hundre prosent på det». Det falt dypt ned i hjertet mitt.

Så ble Sharon mamma til Eden, som snart er tre år. Hun var hjemme med datteren i to år, og beskriver mammapermisjonen som veldig fin, med en god kombinasjon av prosjekter og modelloppdrag. Allerede tre uker etter fødselen var Eden med mamma på en jobb for kleskjeden Match.

– Sprekt?

– Joda, men jeg tenker det er enda sprekere av de som booket meg! humrer hun.

– Jeg følte meg så fri. Det året jeg gikk gravid skjedde det så mye positivt i livet mitt. Da jeg hadde født, hadde jeg masse livsenergi. Men jeg kjente så klart at jeg måtte sette meg ned litt og ta det med ro, også. Jeg var ikke helt «umenneskelig».

Jesus er drømmen

Når Sharon snakker om livet sitt i dag, lyser hun opp.

– Det er nå jeg føler at jeg har drømmejobben! Ikke da jeg lå på poolsengen på Bali og fikk så og si betalt for å være på «ferie». Det jeg holder på med nå, er drømmen. Det er ett eller annet som lå dypere i meg, som Jesus visste om.

Hun forteller om at hun nylig var på vinterleir og fikk være vitne til at 20 ungdommer ga livet sitt til Jesus.

– Da kan man snakke suksess, smiler Sharon.

– Man kan gå og tro at «dette» er drømmen – men det er Jesus som er drømmen. Hva er egentlig suksess? Det er å være på riktig spor med Jesus, uansett hvordan det ser ut. At Han får gjøre oss hele. Å se mennesker ta et valg for Jesus er det mest dyrebare jeg får oppleve.