Inn i aktivitet

«På fotballbanen er sønnen min akkurat som alle de andre. Når de løper rundt, blir språket glemt og han føler seg ikke utenfor». Sitatet er fra en mamma som har fått hjelp fra prosjektet «Inn i aktivitet» i Drammen, slik at sønnen hennes kunne begynne på fotball. Prosjektet drives av Frelsesarmeens omsorgssenter. Hit kommer mange familier til forskjellige tilbud, som kvinnegruppe, leksehjelp eller matutdeling. I samtaler med familiene kom en tydelig fellesnevner fram: Barn i levekårsutsatte familier deltar sjelden i faste fritidsaktiviteter. Dermed startet prosjektet «Inn i aktivitet».

– Målet er at barna skal kunne delta på faste aktiviteter i sitt lokalmiljø sammen med vennene sine, forklarer koordinator for «Inn i aktivitet» Gunnveig Drøpping Jara.

Noen av deltakerne kommer med gjennom andre tiltak i Frelsesarmeen. Andre får vite om det gjennom idrettslag eller helsesøster. For rundt halvparten av barna er drømmen å begynne på fotball. Håndball, dans og kampsport er også populært.

Mange står utenfor

Det kan ha store konsekvenser for barn å ikke få være med på fritidsaktiviteter. Mange barn og unge har et tett program på fritiden, dermed er det ikke lenger slik at man bare kan gå ut i gata og møte venner. Det å stå utenfor når de andre i klassen snakker om å møtes på trening eller i korpset, kan være vondt. I tillegg er det ofte de samme barna som kjenner utenforskap på andre områder, de som ikke har råd til å dra på ferie eller gå på kino.

– Dette gjelder mange. Her i Drammen lever rundt 18,7 prosent i familier med vedvarende lavinntekt, forteller Lill Torunn Løwe, daglig leder for Frelsesarmeens omsorgssenter i Drammen.

Barnefattigdom er et tema som får mye oppmerksomhet, og det finnes etter hvert flere gratis fritidstilbud og ordninger for å slippe å betale kontingent. Det er veldig positivt, men ikke nok i seg selv, ifølge Jara. For i mange familier er økonomi bare en av flere barrierer. Foreldrenes språkkunnskaper, nettverk, helse og mulighet til å følge barnet til aktiviteter er blant andre utfordringer som hindrer deltakelse. Jara jobber derfor tett med familiene for å finne ut hva utfordringene er og hvordan de kan løses. Hun jobber først og fremst med foreldrene, stort sett mødre. Mange av dem er alenemødre med flere barn, og er enten uten jobb eller i deltidsjobb.

– Det er stor variasjon mellom deltakerne. Noen trenger bare hjelp med det økonomiske. Andre har behov for mye hjelp og veiledning, forteller hun.

Språkutfordinger

Spesielt de som snakker dårlig norsk og har lite nettverk, sliter ofte veldig med å finne ut av ting. Bare det å finne ut hvor nærmeste idrettsklubb er og hvordan man melder seg på, kan være vanskelig nok. Hva betyr det egentlig når det står «foresatte» på et skjema, hva er en dugnad og hva slags utstyr må barnet ha? Det er langt fra opplagt når man ikke kan språket eller kjenner kulturen. Jara har intervjuet noen av familiene i prosjektet. En av mødrene fortalte at barna selv må ordne transport, for hun vet ikke hvordan hun gjør det. Hun liker ikke å ringe fordi hun snakker dårlig norsk, og siden hun ikke kan lese og skrive noe særlig er det vanskelig å følge med på informasjon som legges ut på nett. En annen mamma illustrerer utfordringene med å følge barna til kamper: «Jeg vet ikke alltid hvor kampen skal være og finner ikke frem. De sier at kampen er i en bydel, men så er det fotballbaner flere steder i samme bydel. Jeg visste bare om én bane på det stedet, men når vi kom dit var det ingen der. Jeg har ikke bil, vi kom med buss, og det var en time til neste buss gikk. Vi rakk ikke kampen, selv om vi egentlig var ute i god tid. Sønnen min ville bare hjem», forteller hun.

– Det er viktig at foreldrene selv klarer å følge barna sine til aktiviteten og følge dem opp. Jeg kan hjelpe til med blant annet søknader, utstyr, svare på spørsmål og oversette informasjon, men jeg ønsker ikke å følge barna. Målet er at familien skal klare dette selv, sier Jara.

Noen ganger sykler hun rundt i byen og tar bilder. Så kan hun vise dem til mødre og barn og si: «Dette er bussholdeplassen dere skal gå av på. Her er et bilde av huset der treningen er, denne døra skal dere gå inn. Der er det en som heter Kari, hun vet at dere kommer klokka seks.»

– Mange tør ikke spørre idrettslaget eller andre om alt de lurer på, de er redd det er dumme spørsmål. Det fine med at jeg kjenner disse familiene ganske godt, er at de tør å spørre om alt. De kan for eksempel si: «Ja, men når vi finner Kari, hva sier vi da?» forteller Jara.

For mange er også det å få kjøpt klær og utstyr en barriere. Derfor har Frelsesarmeen et lite lager med både utstyr og gavekort til sportsbutikker.

– Jeg handler ofte på salg, ting som fotballsokker, fotballer og drikkeflasker. Samtidig er det også verdighet i det å velge ut noe selv, og en del ting som sko må man jo prøve for å finne de riktige. Derfor gir vi ut gavekort når vi ser at penger til utstyr er en barriere for familien, forteller Jara.

En av mødrene hun intervjuet fortalte at nettopp det var til stor hjelp. «Barna var ikke med tidligere fordi det var dyrt. Nå får jeg hjelp til kontingent og utstyr. Den eldste liker ikke så godt å bruke brukt eller måtte spørre trener hver gang om å låne fra lånekassen. Nå har han noe som bare er hans», sa hun.

Alle med

Prosjektet er finansiert av Bufdir og bygger på «Alle med», et verktøy for å inkludere alle barn og unge i fritidsaktiviteter. «Alle med» er et samarbeidsprosjekt mellom mange organisasjoner og aktører, blant annet Frelsesarmeen.

– Spesielt idretten er veldig opptatt av dette og gjør en kjempeinnsats for få flest mulig med forteller Lill Torunn Løwe. Frelsesarmeen i Drammen har et godt samarbeid med blant annet idretten, helsesøstre på flere skoler og kommunen, hvor det er et eget team som jobber med fattigdom.

– Vi opplever at alle heier oss fram og gjerne vil få dette til, sier Jara. En del familier trenger hjelp til å søke støtte fra Nav til å dekke utgifter til barnas fritidsaktiviteter. Men det er ikke alle som har rett på slik støtte. Det gjelder blant annet de som søker familiegjenforening og familier der foreldrene går på skole. Da finner Jara andre løsninger.

– Mange idrettslag åpner for at man kan ta kontakt og be om å slippe kontingent, men sperren er utrolig høy for å gjøre akkurat det. Ofte er treneren på laget en mamma eller pappa til noen i barnets klasse, jeg skjønner veldig godt at mange kvier seg for å ringe dem og forklare at de ikke kan betale. Det er gjerne lettere når jeg ringer for dem, da ringer jeg økonomiansvarlig eller leder slik at trenere ikke trenger å involveres så mye, sier Jara.

Velment, men ekskluderende

Selv om mange idrettslag gjør en kjempeinnsats for å inkludere alle, er det også en god del velmente, men ekskluderende, tiltak rundt omkring. Det kan være treningsleiren som skulle skape samhold på laget, men som ikke alle har råd til. Eller at foreldre må kjøpe billett for å se sitt eget barn opptre på teater- eller danseforestillinger.

Det er veldig sårt å være den eneste som ikke har en stolt mamma eller pappa i publikum.

– For ikke å snakke om dorullsalg og slikt som nå er veldig vanlig. Jeg skjønner at klubber trenger inntekter, og dugnader kan jo bidra til å holde utgiftene for foreldre nede. Men hva gjør man hvis man ikke har bil til å frakte alle dorullpakkene, ikke noe nettverk av folk som kan kjøpe dem, og ikke har råd til å kjøpe dem selv? Jeg tror mange ikke tenker på hvor vanskelig slike ting kan være for dem som allerede er i en presset situasjon, sier Løwe.

Hun mener man kommer langt med å tenke gjennom hvordan laget kan ha en inkluderende holdning. «Alle med» har utviklet konkrete verktøy for akkurat det. For eksempel kan man organisere transport til kamper, slik at de som ikke har bil slipper å måtte be om hjelp hver eneste gang.

– Noen ganger er det en trener eller en nabo som sier: «Jeg skal kjøre uansett, så jeg tar med noen av barna i min bil, ikke noe problem!» Dermed slipper foreldrene å spørre. Vi heier på gode naboer! sier Jara.

– På klubbnivå tenker jeg man også kan løse dette ved å organisere transporten felles. Bare si at det er oppmøte for alle klokka ti, og så fordeler vi barna og kjører med de bilene som er, legger Løwe til.

Nye venner og mye glede

Gjennom prosjektet har mange barn blitt med i en fast aktivitet, men for enkelte familier viser det seg at det blir for krevende. Er man for eksempel alene med flere små barn, er det vanskelig å få fulgt den eldste til trening, med mindre man har noen som kan passe de minste.

– Noen ganger ser vi at det er mest realistisk å vente til barna er litt større. Det hender også at foreldre trekker seg når de innser at de må følge opp aktiviteten hver eneste uke. Har man for mye å slite med i livet ellers, kan det bli for vanskelig, forteller Jara.

Hun er spesielt nøye med å få invitert disse familiene med på Frelsesarmeens egne aktiviteter. De arrangerer blant annet turer til badeland eller til Bjørneparken innimellom. I tillegg er alle velkomne til faste aktiviteter som den ukentlige kvinnegruppa. Der er det aktiviteter for barna mens mødrene møtes til samtaler om ulike tema, slik at de ikke trenger å tenke på barnepass. For en del av familiene blir det mer overkommelig med andre fritidsaktiviteter etter hvert. Og når barna først er i gang med noe, rapporterer fornøyde mødre om glade barn som ikke lenger sitter så mye hjemme og kjeder seg og ser på TV, som har fått nye venner og som har blitt gladere og mer sosiale.