Mann (52):

Legger ut en Facebook-post i forbindelse med valgkampen, hvor han forteller om sitt politiske ståsted. Flere venner kommenterer meningene hans, mer eller mindre saklig, og noen sender en hyggelig emoji eller to. Men så skjer det en brytning i kommentarene. En fjern bekjent, som han ikke har sett på flere år, begynner å kjefte grovt og kaller ham mindre intelligent. Noen tar til motmæle, og blir møtt med karakteristikker som ikke egner seg på trykk.

Mor (41):

Har født sitt første barn, og frekventerer nettforum for småbarnsmødre i håp om å finne tips og løsninger for våkenettene, som det har blitt mange av. Nå har hun lest om en ny metode som kanskje kan løse problemet. Hun ønsker å dele erfaringen med andre nybakte mødre på forumet, men møter straks en liten strøm av sinne; «Vet du ikke at barnet kan få alvorlige lidelser hvis det sover slik? Hva slags mor er du?». Hun scroller videre nedover; «Møkkakjerring».

Gutt (16):

Sender inn et leserinnlegg om tro til lokalavisen, som igjen legger det ut på sosiale medier. I kommentarfeltet roser noen ham for refleksjonene, mens andre argumenterer imot. Etter hvert tikker det inn en melding fra en voksen kvinne som kaller ham en naiv pjokk som tror på eventyr. Gutten argumenterer imot hersketeknikken, og skjønner at hun har vært innom profilen hans når hun i neste melding skriver: «Kan ikke forvente annet fra drittunger på bygda».

Kvinne (23):

Ser med store øyne på hvordan følgerskaren på Instagram øker og øker. Hun legger ut stadig flere bilder, de fleste av seg selv på ferie eller sammen med vennegjengen. En dag legger hun ut en selfie med den nye bikinien hun kjøpte tidligere på dagen. En melding tikker inn i innboksen: «Din feite hore. Trodde du at du var fin nå?».

Hva ligger i bunn for at mange lett tyr til både ufine og hatefulle ord i kommentarfelt?

Hva gjør slike ord med mennesket som mottar dem, og hva kan gjøres?

Krigsropet har spurt en psykolog, en samfunnsdebattant som opplever daglig hets, og en frelsesoffiser som er etikklærer, for å høre deres tanker og perspektiver.

Psykologen

– En som slenger ut ufine meldinger i et kommentarfelt, kan gjerne være en bestemor med et profilbilde hvor barnebarnet sitter på fanget. Et menneske som trolig ville hatt sterke innsigelser hvis barnet ble mobbet på skolen, og allikevel skriver man selv mobbende ord på nett. Hvorfor ringer det ingen bjelle?

– Hvis barnebarnet ditt snubler og får skrubbsår på kneet, så kan det gjøre større inntrykk enn at enda en rusten båt med 150 flyktninger synker i havet. Vi blir mer engasjert av det som føles nært oss. Dette er naturlig, den empatiske horisonten vår favoriserer de nære, men det blir problematisk når denne avgrensningen forsterker avstand og gjør oss likegyldige, sier psykolog Peder Kjøs.

Han viser til et kjent sosialpsykologisk eksperiment utført på 1960-tallet av den amerikanske psykologen Stanley Milgram (1933-1984):

– Noen personer satt bak et glassvindu og skulle svare på spørsmål, med en elektrode festet til kroppen. Hvis man svarte feil, fikk man elektrisk støt, sier Kjøs.

– Men personene var skuespillere, og fikk slett ikke støt. De bare lot som. Den som satt med utløserknappen trodde imidlertid at alt var ekte, og det viste seg at mange var veldig villige til å gi kraftige elektriske støt til mennesker som sitter i et annet rom og svarer feil på oppgaver.

Han poengterer at når glassvinduet ble tatt bort, minket trykkingen betraktelig, nettopp fordi man opplevde en helt annen grad av nærhet.

– Skjermen på mobiltelefonen eller på en datamaskin, er som et glassvindu.

Psykologen mener at sosiale medier noen ganger er antisosiale medier, på grunn av avstanden som skapes. Man ser ikke alltid mennesket bak profilen, men kun ordene eller bildene man ikke liker, og blir dermed villig til å gi «et elektrisk støt».

– Man ser kun en mekanisk profil. Politikere, for eksempel, kan bli helt dehumanisert; redusert til en slags figur eller symbol som noen føler de kan si hva som helst til. Sosiale medier fører på mange måter til en slik dehumanisering, sier Kjøs.

– Empatien vår, som jo er naturlig for oss, forhindres når vi lager avstand og kun ser uniformer, hudfarge, geografiske avstander, eller annet.

– Kan det være slik, i forskjellige tilfeller, at folk som hetser på sosiale medier egentlig først og fremst misliker selve saken, selv om det er personen de angriper?

– Ja, det kan være at man hater det en lettkledd blogger eller politiker står for, og så blir vedkommende et abstrakt symbol for saken. Men en kanskje tristere drivkraft for personhetsen, er behovet for å trykke andre ned for å få opp eget selvbilde.

Dømmesyken

Psykologen tenker at det å være veldig opptatt av andre sine feil, er en stusselig måte å prøve å løfte seg selv opp på, og selv fremstå som mer perfekt.

Moralisme og selvrettferdighet er gjerne nyttige hjelpemidler langs veien. Han påpeker at sosiale medier bare er et nytt medium for noe man har gjort gjennom alle tider.

– Det var jo en som ba oss om å ikke dømme, så vi ikke selv blir dømt, og å la være å kaste den første sten, smiler Kjøs og henviser til Jesus sine ord fra Bibelens evangelier.

– Det var godt sagt. Hvem er vi til å dømme levende og døde?

– En ting er sosiale medier, men det er også vanlig at kolleger baksnakker hverandre på arbeidsplassen, eller snakker stygt om naboen eller kjendiser mens ungene hører på, for deretter å be ungen oppføre seg pent på skolen. Har vi et iboende behov for å snakke ned andre?

– Ja, vi er opptatt av rangorden, noen mer enn andre. Det kan få usympatiske utslag. Når det blir vanskelig å leve med egne feil og mangler, så legger man de manglene på andre folk i stedet, og gjerne på noen som er over deg i hierarkiet, så du selv kan komme enda høyere opp på rangstigen.

Når det gjelder hvordan man bør komme stygge kommentarer i møte, mener psykologen at man bør møte vedkommende med forståelse, i stedet for å gi merkelapper.

– Jeg føler det var det influenser Sophie Elise prøvde å gjøre da hun en gang konfronterte en som hadde hetset henne. Hun sa noe i retning av: «Jeg er et menneske, og det er du også, så hva er greia her?». Ting blir ikke bedre av at man slenger stygge kommentarer tilbake den andre veien, og havner i samme fella.

Feil blir blåst opp

Kjøs sier det er et stort problem hvordan andres feil blir blåst opp i dagens medielandskap og gjerne tas ut av kontekst, med invitasjon til å felle en rask dom. En invitasjon som er vanskelig å motstå.

– En politiker kan ha gjort masse bra i en årrekke, og så sier han et sleivete ord, og da er det plutselig alt som gjelder. Det er en primitiv måte å tenke på, og som sosiale (og vanlige) medier inviterer til med sitt fokus på overskrifter. Mange brukere – basert på lite informasjon – tar tydelig stilling i en sak og er dønn sikre, mens man egentlig burde skaffe seg mye informasjon og trekke en mer usikker konklusjon.

Han tror den beste kuren mot dømmesyken, er å lære å forholde seg til kompleksitet. For å gjøre det, må man komme tettere på folk og tilegne seg kunnskap.

– Der kan sosiale medier spille en rolle, ved at mennesker viser kompleksiteten i eget liv, i stedet for å lage en tykk fasade. Jeg følger blant annet en profil på Instagram som heter myheelsandwheels, med en dame som sitter i rullestol og mater seg selv med sonde i magen.

Han sier at for bare noen år siden ville et slikt liv ha vært mye mer usynlig.

– Skjermen kan være en glassrute som isolerer oss fra andre, men den kan også være et vindu inn til andres verden og bringe dem nærmere oss.

Samfunnsdebattanten

En som har brukt sosiale medier både til å fortelle om en vanskelig kamp mot anoreksi, samt rette søkelys på det hun opplever som viktige samfunnsutfordringer, er influenser og journalist Ingeborg Senneset fra Aftenposten.

Via sitt engasjement som samfunnsdebattant kjenner hun daglig på hets i sosiale medier.

– Du har selv fortalt at du kan få alt fra 100 til 1000 stygge meldinger i løpet av én dag. Hva tror du er triggerfaktoren?

– Det kan være veldig ulikt. Man skulle kanskje tro at det å skrive om rasisme og nazisme i Sverige ville fyrt opp en del, men jeg opplevde at akkurat den artikkelen gikk veldig fint. Men da jeg skrev om gluten og matintoleranse, ble det mye stygt, sier Senneset.

– Det var tydelig at mange ikke hadde lest hva jeg faktisk skrev, og trodde jeg var ute etter å «ta» dem som faktisk trenger allergiprodukter. Men flere av dem som sliter med cøliaki, takket derimot for artikkelen. For det jeg gjorde, var å gå etter dem som kapitaliserer på andres helse, og jeg var kritisk til det å si at man har en allergi når man i virkeligheten har et ønske.

Hun forklarer at de med medisinske tilstander skjønte hva hun mente, mens andre ble krenket.

– Det skjer ofte at folk blir krenket på vegne av mennesker som ikke har bedt om det.

Samfunnsdebattanten tror konsekvensene av å mene noe i dag kanskje er større enn tidligere. På mange måter tenker hun det er bra, fordi man stilles til ansvar for det man mener, og dermed bør stille med gode fakta og argumenter.

Samtidig er terskelen blitt lav for å bruke muligheten til å hetse, kanskje særlig om man føler seg støtt på egne og andres vegne.

– Selv om en sak er viktig og betent, kan det ikke avkreves at man ikke skal tråkke noen på tærne. Problemet er snarere at folk reagerer så hardt, sier hun.

Omstendelig ordskifte

– En influenser med meninger om et bestemt tema, bruker ofte veldig mye tid på å forsikre om at det ikke er vondt ment overfor de som måtte ha en annen mening. Til og med for relativt ukontroversielle meninger står man i fare for å havne i et omstendelig ordskifte, på grunn av frykten for at noen skal tolke synspunkter om en sak som indirekte personlig angrep.

– Når du opplever personangrep, får du inntrykk av at du er et symbol for en sak, eller at det faktisk handler om deg som person?

– Det er ofte damer som vil ta meg som person, noe som er en veldig trist observasjon, mens menn oftere går på sak. Samtidig kaller sistnevnte meg oftere for en slags marionett for Aftenposten, eller annet, sier Senneset.

– Det plager meg ikke så mye om en mann kaller meg «hora til Bill Gates», men damene har gjerne «smartere» fornærmelser, og hetser på punkter som faktisk treffer: «Du ser så ekkel ut at jeg ikke skjønner at kjæresten din har lyst til å ta på deg», eller «det skinner igjennom at du egentlig ikke er intelligent». Sånt er vondt å lese når man allerede har tenkt tanken selv, og kan tvile på om man burde ha en stemme i forskjellige saker.

Bedre deltakelse

Journalisten merker det er utfordrende å utestenge støyen av hets, at det kan virke isolerende, for om hun logger av fra omverden, logger hun også av fra familie og venner, dem hun aller mest ønsker å høre fra.

– Hvis kjæresten min sender meg en melding om middag, kan den havne midt blant stygge meldinger om at jeg må brenne i helvete. De må jeg forbi, og én slik melding gjør ikke så mye, ikke to heller, men jo flere det blir, jo mer overdøver de alt annet, forklarer hun.

– Det er som om 100 veps konstant surrer rundt og lager så mye støy at tankene overdøves, og jeg blir en dårligere debattant, person og ansatt. En slags kollektiv utmattelsesteknikk.

Dette gjør at hun ofte lar være å poste ting fordi hun vet hva som kommer, forklarer hun.

– Noen tenker kanskje at fordi jeg er en offentlig person, så skal jeg tåle mye mer enn andre, og det er helt riktig når det kommer til kritikk, spørsmål og tilbakemeldinger.

Å være offentlig er et privilegium, sier hun, selv om det har en kostnad.

– Men blir hets og hån for høyt, ender vi med en offentlighet hvor kun dem med tykkest hud holder ut. Et slikt samfunn vil man ikke ha.

Hun opplever allikevel at folk kan si unnskyld for noe som vedkommende har gått hardt ut med i begynnelsen, uten å kanskje ha lest teksten hennes ordentlig.

– Da kan jeg si: «Se gjerne avsnitt fire, det tror jeg du vil like». Ti minutter etterpå kan jeg få høre at det hadde gått litt fort i svingene hos vedkommende. Hvis jeg merker at noen prøver å spore av et tema, kan jeg spørre dem: «Hva tenker du om innholdet i artikkelen?». Da kan man få en god diskusjon, og noen ganger til og med en unnskyldning. Det kan også hende at noen har ønsket å si unnskyld, men syns det blir litt pinlig.

Journalisten er klar på at man ikke kan fjerne netthets, og vil samtidig oppfordre den gjengse nordmann til å delta i debatter på sosiale medier, slik at flere stemmer kommer frem.

– Å fjerne all hets betyr i praksis at man fjerner ytringsfriheten. Men det betyr ikke at man ikke kan ta noen grep. Man bør få frem stemmer som ikke er opptatt av hetsing, som kan vanne ut stygge kommentarer. Vi trenger altså flere stemmer, ikke færre.

– Hvilke råd vil du gi til noen som ønsker å være tydelig på meningen sin i sosiale medier, men uten å være ufin?

– Jeg har gitt flere slike råd på Instagram-kontoen min. Jeg ville stilt et par spørsmål til meg selv; Hva er det jeg egentlig mener? Hvorfor mener jeg det? Hvem skal lese dette? Kommentarfeltene trenger at flere deltar med saklige meninger.

Frelsesoffiseren

Fra 2010 til 2013 var Clive Adams territorialleder i Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene, og underviser nå i etikk ved Frelsesarmeens offiserskole.

Gjennom sitt mangeårige virke, har det hendt at han har kontaktet medarbeidere på sosiale medier og spurt: «Vil du virkelig at det du har skrevet skal stå ved siden av navnet ditt?».

– Filteret har i de tilfellene blitt litt borte for dem.

– Hva tror du det er som sørger for det?

– Det kan nok være litt forskjellig, men jeg tror den største årsaken ligger i at man ser skjermen, og ikke mennesket bak. Når man tenker på noen av de store grusomhetene i moderne tid, som holocaust eller folkemordet i Rwanda, var mekanismen at den menneskelige faktoren ble borte, og da er det lettere å drepe og mishandle. Noen av de samme mekanismene skjer på skjermen, fordi mennesket kan bli redusert til en teori, en tanke.

Adams mener sosiale medier innbyr til en lett måte å uttrykke seg selv på, uten stor risiko for konsekvenser, fordi man ikke alltid trenger å tåle andres reaksjon.

– Sosiale medier gir oss en slags frihet og bredere plattform vi ikke hadde før. Vi må ikke glemme at Bibelen forteller oss at mennesket i bunn og grunn er syndere, noe som innebærer at vi kan være stygge mot hverandre. Synd handler om egoisme, om selvopptatthet og selviskhet.

I likhet med psykolog Peder Kjøs forteller Clive Adams at noen ønsker å fremheve seg selv ved å trykke andre ned.

– Hvis man for eksempel ser seg selv i speilet, og skulle ønske at man så ut som noen man har sett på Instagram, eller ønske at man var like flink til hva det måtte være, så er det lett å tenke at man må fremheve seg selv, sier han.

– Vi må akseptere at mennesker ikke er så gode som man kanskje tror man er, og heller ikke være overrasket over hva vi kan finne på. Hvis vanlige tyskere kunne gjøre det som ble gjort med jødene under andre verdenskrig, så bør vi ikke være overrasket over hva som kan bli skrevet på sosiale medier.

Identitet og verdi

Angående oppførsel på sosiale medier, forteller frelsesoffiseren at Bibelen har råd å gi, både i forhold til mellommenneskelige relasjoner, og med oppfordringer til å finne fredelige løsninger på konflikter.

– I Bergprekenen sier Jesus:

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.
(Matteus 5,7)

– Jesus er opptatt av at vi skal ha andres beste i tankene, som når han sier: «Alt du vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matteus-evangeliet 7,12). Han ber oss videre om å tilgi andre, og snakke med vedkommende som har såret oss.

– Er det sannsynlig at mennesker oppfatter alvoret i en situasjon på forskjellige måter, også når det gjelder hva som har blitt skrevet i et kommentarfelt? At det ikke nødvendigvis er ment så stygt som en annen oppfatter det?

– Ja, ting kan fort eskalere hvis man ikke har dialog. Hvis vi har forsoning som et mål, kan vi også bli overrasket over hva den andre egentlig mente med det han sa, sier frelsesoffiseren.

Adams forteller samtidig at det ikke alltid er mulig å få til dialog på sosiale medier. At det ikke er som å banke på døra hos noen og sette seg ned med en kopp kaffe. Noen ganger må man bare forlate en situasjon.

I andre tilfeller har de som skriver stygt om betente saker, selv opplevd forferdelige ting som gjør at de ikke kan se forbi egen smerte og anerkjenne andres.

– Det er utfordrende å minske avstanden som sosiale medier skaper.

– Har Bibelen trøstende ord for de som opplever seg dehumanisert på nett?

– Jeg vokste opp under apartheid i Sør-Afrika, og ble fortalt at man ikke var like mye verdt som andre. Det gjorde noe med selvbildet, og skapte mindreverdighetskomplekser. Men når jeg leste hva Gud sier om meg i Bibelen, forstod jeg at han omfavner meg som sitt barn, og at om jeg hadde vært den eneste i verden som trengte frelse, så ville Jesus allikevel ha dødd for meg, sier Adams.

– Det gjorde at jeg kunne reise meg som menneske, ikke i arroganse, men i takknemlighet til Gud. Min identitet ligger ikke i hva folk skriver om meg på Facebook eller andre steder, men i Kristus og hans kjærlighet.

Under finner du praktiske råd til de som opplever hets i sosiale medier: