Kraften i musikken

Det summer blant forventningsfulle publikummere i digre Nova Spektrum i Lillestrøm by. Lyset er dempet med et blålig skjær, og på scenen sitter rødkledde hornmusikanter med messinginstrumenter i hendene.

Tonene fra Leslie Condons festivalmarsj «Celebration» avsluttes i en mektig fanfare, og inn fra siden trer en mann i mørk dress; en verdensmusiker som har gjestet Carnegie Hall i New York og Sydney Opera House, som har vært solist for Berliner Philharmoniker og BBC Philharmonic – for å nevne noe.

Denne kvelden deler Ole Edvard Antonsen (61) scene sammen med Frelsesarmeens territoriale hornorkester under kveldens nattiné på Armeens årskongress.

– Dette er en fantastisk låt av en fantastisk komponist, forteller trompetisten til publikum før ensemblet skal fremføre Eric Balls komposisjon «Clear Skies».

– Jeg har jo fått et veldig nært forhold til Frelsesarmeens musikk opp gjennom årene. Allerede som guttunge presenterte min trompetlærer Harry Kvebæk meg for Salvation Army Instrumental Album No.19, som har vært en av mine viktigste lærebøker i oppveksten, og den dag i dag.

Ole Edvard presser leppene mot kornetten, fører fingrene over ventilene, og ut siver tonene som en utstrakt invitasjon til fellesskap mellom musikere og lyttere.

I begynnelsen

Når Krigsropet møter trompetisten en del uker senere, har han vært ute på veien i lang tid og står igjen på terskelen til avreise. Destinasjonene lyder navn som Italia og Brasil, hvor konserter skal spilles og en trompetfabrikk i Torino, Italia, skal besøkes.

På den travle agendaen står også et møte med komponist Markus Paus, som jobber med et nytt stykke som Ole Edvard snart skal leke med. I tillegg forbereder artisten nye innspillinger med egne komposisjoner som kommer i 2024.

De siste 33 årene har den prisvinnende nordmannen hatt 250 reisedøgn i snitt, og har ingen planer om å roe ned med det første, så lenge oppdragene er morsomme og givende.

– Hvordan kom konserten med Frelsesarmeens territoriale hornorkester i stand?

– Dirigenten Espen Ødegaard er en tidligere elev av meg, og spurte om jeg hadde lyst. Jeg har spilt med flere av hans ensembler tidligere, og hadde en veldig fin opplevelse med hornorkesteret under kongresskonserten. Det låt veldig bra, forteller musikeren.

Han har aldri låst seg fast til en spesiell sjanger, og nyter å spille alt fra klassisk til jazz til pop. I 1992 vant Ole Edvard Spellemannprisen i åpen klasse for albumet «Tour De Force», og han ble i 2007 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

Det er kanskje ikke så underlig – om så ikke selvsagt – at hedmarkingen ble musiker sammen med brødrene Jens Petter og Tom Erik Antonsen, som hver for seg har satt sine musikalske avtrykk.

Deres far, orkester- og storbandleder Odd R. Antonsen, underviste ved Toneheim folkehøgskole, og moren Sigrun var dyktig på trekkspill. Hver sommer i 17 år spilte familieorkesteret til dans på Grindaheim Turisthotell i Valdres.

– Faren min pleide å si «hold kjeft og spell», smiler trompetisten.

– Han lærte meg å holde bakkekontakten, og viktigheten av musikalsk disiplin.

– Hvorfor ble det trompeten for deg?

– Det var egentlig tilfeldig. Jeg begynte å spille piano da jeg var tre år gammel, men så ble pianoet flyttet ned i kjelleren, hvor det var mørkt, smiler Ole Edvard.

– En dag rota jeg i klesskapet til fatteren og fant en litt skrukkete trompet som jeg fikk ganske bra lyd i. Da var jeg fem år gammel, og fra tiårsalderen begynte jeg i lære hos Harry Kvebæk, som også snakket med meg om filosofi, historie og religion.

Tanker og refleksjoner

Ole Edvard forteller at han selv har en tro som ikke er helt definert. Han kaller seg ikke kristen, men har et sterkt forhold til kirken, og under oppveksten gikk han på søndagsskolen og leste mye i Bibelen.

– Bibelen er en veldig dyp bok med tekster som er gode utgangspunkter for de store spørsmålene i livet, og inneholder mye filosofi og historie, forteller han.

Ole Edvard forteller at da har havnet i en livskrise rundt 30-årsalderen, så leste han mye i boken «Ditt rom i mitt hus» av presten og filosofen David Kvebæk – trompetlærer Harrys bror.

– Jeg hadde møtt veggen etter mange år med hard jobbing og opplevde også et samlivsbrudd. Boken handler om hvilke avtrykk vi skaper i andre, og hvordan utveksling og samhandling blir en del av vårt indre byggverk. Man kan si at boka beskriver kroppen som et eget hus, fullt av ulike rom hvor alle man forholder seg til i en eller annen sammenheng, har sitt eget rom. Men hele poenget er at man også har et eget rom i sitt eget hus, så derfor er spørsmålet; hvor godt kjenner du dette rommet? Kanskje er det nyttig å snu seg 180 grader rundt og lære ditt eget rom å kjenne?

De siste ti årene har Ole Edvard blitt flinkere til å takke nei til ting, og han har lært at man ikke skal bli for opptatt av å blidgjøre andre.

Noe han lærte allerede tidlig i tenårene var at det er lite matnyttig å henge seg for mye opp i alle mulige problemer.

– Jeg hadde rukket å være solist med internasjonale symfoniorkestre og hadde så mye moro med alt som skjedde av spilling, men plutselig fikk jeg ikke lenger lyd i trompeten.

Fysiologiske årsaker gjorde at ungdommen måtte slutte å spille i halvannet år, legge om både munnstilling og andre fysiske elementer i måten å spille på, og starte på nytt.

Han forteller at han ikke klarte å se retningen videre.

– Det er vibrasjonene mellom leppene som skaper tonen i trompeten, men jeg hadde fått for stor åpning mellom leppene som gjorde at jeg ikke lenger klarte å produsere lyd, forklarer musikeren.

Det ventet mange timer med en svensk spesialist.

– Han fortalte meg at: «Ja, men Ole Edvard, dette er ikke noe problem. Dette fikser vi». Jeg begynte å gråte, for det var første gang noen fortalte meg at spilleutfordringen ikke var et problem. Alle hadde kun snakket om vanskeligheter og problemer.

Der og da bestemte den unge musikeren seg for å fjerne ordet «problemer» fra eget vokabular, og heller kalle det for «utfordringer». Han øvde åtte timer hver dag i flere år for å få teknikken på plass, og resten er som kjent historie.

Snakker til sjelen

Musikeren vet at livet kan fare hardt med alle mennesker, fra musikere til sengeliggende til hjemløse. I en årrekke spilte han konsert på julaften på Radiumhospitalet, og innimellom på Frelsesarmeens Fyrlyset i Urtegata i Oslo.

– Jeg syns det er viktig å stille opp, og prøve å gi litt glede inn i noe som er en lei hverdag for mange mennesker. Det er utrolig givende å se at musikken betyr noe, og jeg har tatt med barna mine for at de skal få litt perspektiv på livet, både på Radiumhospitalet og Fyrlyset.

– Du har gjennom årene spilt på alle mulige plattformer, fra digre konsertsaler til intime rom. Hva ønsker du at musikken skal bety for de som hører på?

– At folk skal få en opplevelse hvor de kan kjenne på sine egne følelser ut ifra de stemningene jeg prøver å skape, forteller trompetisten.

– Vi som er instrumentalister må skape en stemning hvor publikum får bilder i hodet fra opplevelsen i musikken, at det blir noe personlig for dem, uavhengig av hvilke bilder jeg selv har.

Musikeren forklarer at musikken snakker direkte til sjelen, mens ordet går via intellektet. At man må tolke ord, mens musikken oppleves direkte og intuitivt.

Og at publikums respons er med på å skape et fellesskap som inspirerer og skaper noe nytt under konserter og fremføringer:

– Konserten er et levende og interaktivt medium, hvor musikere og lyttere er avhengige av hverandre.