Krigen og freden

– Troen påvirker hvordan jeg tenker og handler militært, og samtidig utfordrer jobben troen min. Det kristne verdisettet hjelper meg å gjøre gode vurderinger, sier oberstløytnant Palle Ydstebø.

Da krigen i Ukraina brøt ut, ble behovet for informasjon enormt. Dermed ble Palle Ydstebø kastet ut i rampelyset. Han er hovedlærer ved seksjon for landmakt ved Krigsskolen. Normalt har han lignende oppgaver som ledere i andre utdanningsinstitusjoner, som forskning, undervisning og formidling. Nå er det krigen i Ukraina som tar opp mye av tiden hans. Han tar imot et renn av pressehenvendelser, svarer på spørsmål og jobber med å sette de mange meldingene som kommer fra Ukraina inn i en kontekst.

– For folk som jobber med forskning og formidling så er det på en måte en drøm å få formidle på denne måten. Men det som skjer i Ukraina er samtidig usigelig tragisk, sier han.

Han er glad han har medietrening fra litt mindre intense og komplekse situasjoner tidligere. Men det er en krevende situasjon å stå i. Og presset ble enda større da han plutselig fikk litt kjendisstatus.

– Plutselig skulle det være lørdagsportrett i Dagens næringsliv, Vårt Land og sånt, det ble litt voldsomt, sier han.

Den overraskende krigen

Det er vanskelig å ta inn over seg grusomhetene som skjer i Ukraina. Samtidig har krigen gjort mange urolige for hva som vil skje videre. Kan Putin angripe Norge? Vil det bli krig her også?

– Rent konkret er det ganske enkelt å svare på, vi har Nato og artikkel fem blant annet. Dessuten tror jeg ikke Putin ville kunne starte en krig til, det meste av Russlands militære ressurser brukes i Ukraina. Det er naturlig at det skaper bekymring når ett av våre naboland angriper et annet naboland. Men jeg er ikke egentlig bekymret selv, sier han.

• Les om Krigsropet her

Når han kommuniserer i media, er han ikke opptatt av å berolige for å berolige. Det viktige for ham er å legge fram fakta, hva som skjer på bakken, og sette det i en forståelig kontekst.

– Jeg er jo mest vant til å snakke til «menigheten». Det er utfordrende å skulle formidle kompliserte, militære ting som har sin egen sjargong, sitt egen rasjonale og egen logikk, til norsk offentlighet. På den ene siden må det bli forståelig, på den andre siden må substansen i det som skal formidles ivaretas.

Oberstløytnanten har en akademisk og fagmilitær bakgrunn som gjør at han kan se ledere som Putin i kortene. Han har hovedfag i historie, doktorgrad i war studies, og erfaring fra ulike deler av Forsvaret. Fra et tiår i flere avdelinger rundt i landet, til utstasjonering i Afghanistan og Sør-Sudan, en kort periode i etterretningstjenesten og ulike stillinger ved Stabsskolen og nå Krigsskolen.

Likevel kom angrepet på Ukraina som en overraskelse også på ham. Han trodde Putin bare økte presset for å få Ukraina eller Vesten til å gjøre innrømmelser. Det trodde han helt til han våknet til de dramatiske nyhetene 1. februar, med mengder av meldinger på telefonen. Da var det bare å komme seg av gårde til nyhetsstudioene.

– Jeg prøver å styre unna avstandsdiagnostisering av Putin eller andre, jeg forholder meg til fakta og det vi ser på bakken. Ledere som Putin, eller for den saks skyld Kim Jong-un eller Taliban, kan virke irrasjonelle, men de er rasjonelle på sine egne premisser. Det å få tak på hva som er grunnlaget for deres rasjonale, det er mer krevende. Generelt pleier jeg å ta utgangspunkt i at ledere som Putin må holde på makten sin på en eller annen måte. Så må man se på om det de gjør virker rasjonelt utfra en slik maktopprettholdelse.

Og det var derfor han i det lengste trodde Putin ikke ville gå til krig. For denne krigen virker ikke rasjonell sett fra Russlands side.

– Jeg regnet med at russisk etterretning hadde så god forståelse av Ukraina at de visste hvor sterke de var militært, hvordan det politiske landskapet var. De visste jo at Ukraina har forberedt seg på nettopp en slik krig helt siden Russland annekterte Krim i 2014, sier han.

Slike feil er ikke uvanlige, men Ydstebø hadde likevel regnet med at Russland visste disse tingene. Han tror det må ha skjedd en avkobling eller feil med den forståelsen oppover i maktsystemet.

– Det kan virke som man har laget seg et ideologisk basert bilde av Ukraina, og at Putin og lederne rundt ham bare fornekter alt som ikke passer inn i det bildet.

Gjør inntrykk

Det kommer en kontinuerlig strøm av bilder og meldinger fra krigen. Ukrainere er gode på å samle og få ut informasjon. Både fra militære og politiske myndigheter, medier og fra privatpersoner som egger ut bilder på nettsider og i sosiale medier. Når russerne kjører gjennom en landsby, tar folk bilder og publiserer dem på nettet. Det er mange eksempler på at summen av slik informasjon fra sivile brukes av ukrainsk militære for å planlegge motangrep og andre handlinger.

– Mine bidrag handler om å sette disse fragmentene inn i en sammenheng, med tanke på kildekritikk og kontekstualisering, og prøve å gi mening til de mange meldingene som kommer i media, forklarer Ydstebø.

Det innebærer også at han er tett på grusomhetene. Han får hele tiden inn meldinger og bilder fra byer som blir lagt i grus, og fra tortur og drap på sivile ukrainere.

– Det gjør stort inntrykk. Men det går på et vis å holde avstand til det. Jeg må prøve å være så nøktern og objektiv som jeg kan. Det er viktig å ikke bli revet med, men det er krevende.

Gjennom hele karrieren har Ydstebø hentet styrke i troen. Den gjør at han står trygt, og at han hele tiden har med seg et viktig verdifundament.

– Jeg har med meg en etikk som hviler på Guds ord og sannheter som ligger utenfor meg, og som gir meg trygghet på de vurderingene jeg gjør. Jeg mener at en bevissthet rundt dette kan gjøre en i stand til å ta gode valg, fordi man hele tiden blir utfordret på den etiske dimensjonen. Jeg har opplevd troen og det kristne fundamentet mitt som et korrektiv som hele tiden er der.

Troen har oberstløytnanten hatt med seg hele livet, siden oppveksten på bedehus i Kvitsøy. Noen stor omvendelse eller åndelig opplevelse har han aldri hatt, men etter hvert kom han fram til at det er helt greit. Han vet hva han tror på, og troen har utviklet seg jevnt og trutt gjennom livet. Ikke minst gjennom Student- og skoleungdomslaget, som betød mye for ham i ungdomsårene.

– Det passet meg godt, der er det mye fokus på Ordet. Jeg er ikke musikalsk eller noe slikt, jeg er ganske luthersk på den måten. For meg er Ordet det som veier tyngst.

Han har gått løs på Bibelen litt på samme måte som han forholder seg til andre tekster, han har vurdert teksten, konteksten rundt, innholdet og validiteten.

– Det trosfundamentet som ligger i teksten er så overbevisende at det holder for meg.

En bit av det store bildet

Da han som tenåring reiste hjemmefra for å gå på gymnaset, ble han med kamerater i forskjellige menigheter, inkludert de mer karismatiske. Det passet ham overhodet ikke.

– Jeg hadde litt samme følelsen med de litt inderlige vitnesbyrdene på bedehuset også, det var ikke meg. Det er nok det nærmeste jeg har kommet en troskrise, det at jeg ikke hadde den følelsen av Gud som de som sto rundt meg tydeligvis hadde. De sto med løftede hender og drev med tungetale og sånt, og jeg sto der bare som en dott. Det tok litt tid å rydde opp i det at jeg ikke kjente Gud slik som en del andre. Da jeg ble litt mer moden, skjønte jeg at Gud møter oss litt på våre premisser. Det er så stort at den lille biten jeg fatter, er nok til at jeg får tak på det. Så får andre ta det på sin måte.

Barnetroen har gjennom årene modnet og landet på et vis. Men den blir fortsatt utfordret.

– Det er jo noe man hele tiden jobber med, ikke minst i denne bransjen. Jobben til soldaten er å skulle risikere eget liv og kunne drepe andre. Jeg opplever ikke noen krasj mellom mine kristne verdier og militæretikken, men det er klart det er en konflikt der hele tiden, forteller han.

For Ydstebø er det viktige at han representerer en lovlig myndighet som har et volds- og maktmonopol, det handler ikke om ham som privatperson. Samtidig er han veldig bevisst på rammene som ligger både i folkeretten og rettferdig krig-tenkning.

– Det er viktig å alltid vurdere når og hvordan militærmakt kan utøves for å holde seg innenfor det som er lov og etisk forsvarlig. Skal man bruke militærmakt, må det alltid være med det formål å skape en bedre fred etterpå. Dette er også temaer det er mye fokus på i Forsvaret generelt, så det er aldri noe det er vanskelig å snakke om. Man er så tett på det at man blir veldig bevisst, enten man er kristen eller ikke.

Ydstebø er langt fra alene om å være opptatt av kristne verdier og militæretikk. Siden starten av 80-tallet har han vært med i det som nå heter Militært kristent fellesskap, som er en del av en internasjonal bevegelse. Den har to søyler: Det å utvikle og styrke den enkeltes tro, og tro-fag dimensjonen spesielt opp mot militæretikken.

– Det handler mye om hvordan vi som kristne skal stå i de situasjonene vi møter i militæret. De konkrete utfordringene man kan møte på det personlige plan og for eksempel som militær sjef eller stabsoffiser. Når du skal utvikle planer, gi ordre, ta med soldater og avdelingen din inn i krigen, da er det mange verdivurderinger som må gjøres.

Pusterom med Paulus

Da han var utstasjonert i Afghanistan, var troen viktig, både for ham og mange andre. Amerikanerne organiserte gudstjenester i leiren hver søndag, og etter kort tid fikk de etablert en bibelgruppe.

– Vi gikk gjennom et par Paulus-brev. Vi tok ett kapittel av gangen, snakket om det og så spiste vi middag sammen. Det var et viktig pusterom, forteller han

Ydstebø har vært heldig og blitt spart for situasjoner med direkte kamphandling hvor man blir skutt på. Men han har snakket med andre som forteller hva troen har betydd i de virkelig kritiske situasjonene.

– Du faller ned på et bunnivå. Hvis det bunnivået er de verdiene du fikk med deg på søndagsskolen, så har du noe som holder igjen når grusomheten blir for stor og du fristes til å ta igjen med samme mynt.

Når militæret er deployert, har de en gudstjenestedeltakelse som enhver norsk menighet bare kan drømme om. Det handler om flere ting, mener han.

– Det sosiale aspektet er viktig, det blir litt som sjømannskirka, det er der man samles. Men det handler også om at vi er tettere på alvoret i slike situasjoner. Da oppsøker man det som behandler alvoret. Troen, gudstjenestene og fellesskapet der blir ekstra viktig da.