– Jeg står her fordi jeg vil fortelle folk om Jesus

Inne på Liertoppen senter, mellom to skyvedører ved inngang B, står Alf. Han har på seg full Frelsesarmé-uniform, skjorten er strøket og ryggen rak. I den ene hånden holder han en bunke med Krigsropet, i den andre, en bøsse.

På akkurat denne plassen har soldaten stått ukentlig i 25 år og solgt Frelses-armeens ukeblad til forbipasserende. Han slår gjerne av en prat med de som vil, og deler gledelig om Jesus, om noen spør.

Ser mennesker

– Det er flere bekjente som spør meg: «Alf, hva er det du gjør på senteret?» Jeg ser mennesker. Jeg gir de som går forbi et lite tegn om at jeg ser dem. Det minste vi kan gjøre når vi går forbi hverandre, er å vise at vi ser hverandre. At vi ser litt videre enn oss selv.

For mange er det nok til å gi dagen et løft. Men Alf gjør mye mer enn det. Uniformen viser hvem han tror på, og hva han står for. Tydeligheten blir for mange en trygghet, en utstrakt hånd.

Til høyre for den faste ståplassen hans, er det en kafé. Der sitter han ofte og tar en kaffe med mennesker som har kommet til ham.

På tilbudsiden

– Jeg står her som regel i fem timer. Av de fem, bruker jeg ofte rundt to timer på samtaler i kafeen.

Det skjer nesten hver gang at noen kommer opp til meg med et ønske om en lengre prat. Det er alt fra bryllup til begravelse, for å si det sånn. Noen vil bare snakke om været, det er helt greit det også, smiler han.

– Hadde vi alle villet gjøre det beste for hverandre, og hatt respekt for andre mennesker, da hadde verden sett ganske annerledes ut.

Hjemmebesøk og matutdeling

Å stå og selge Krigsropet er bare en del av det pensjonisten holder på med. Han går også fast på hjemmebesøk, hvor han har tre, fire personer som han besøker jevnlig.

I tillegg kjører han to dager i uka og henter mat som han er med å dele ut til de som trenger en håndsrekning og som kommer til Frelsesarmeens matutdeling.

Det er viktig for Alf at folk kommer til ham, når han står på «plassen sin» på Lier-toppen. Han presser seg aldri på de som går forbi.

– Jeg kommer ikke for å invadere personer, det er ikke jeg som skal ha regien.

Smiler og hilser

Han holder seg altså unna «telefonselger-strategien», og det tror han at folk er glade for. Når mennesker går forbi ham, er det flere som hilser, vinker og smiler. Alf hilser og smiler tilbake. En mann kommer bort og sier «hei». De slår av en liten prat, så går han igjen.

Det hender en sjelden gang at noen er sure. Alf er ikke redd for noen spørsmål som måtte komme, men han vil ha samtaler, ikke diskusjoner. Da kan de utveksle meningene sine uten at verken den ene eller andre skal ha rett.

– Samme hvor sure folk har vært, så hilser jeg alltid på dem igjen når de kommer forbi. Jeg er like høflig mot dem om de har vært aldri så sinte. Jeg skal være høflig og hensynsfull. Hvis jeg ikke tilgir de som har vært stygge mot meg, så blir det værende. Men når jeg tilgir, så forsvinner det. Derfor kan jeg ha det veldig godt med de utbruddene som har kommet. Så enkelt, og så vanskelig er det.

Tør å være tydelig

Blikket er varmt og klart samtidig.

– Jeg tør å være tydelig. Da Jesus gikk på jorda, så tok han oppgjør både her og der. Han fikk ikke klapp på ryggen bestandig, han heller. Man må tørre å gi av en selv. Alt skal være så blankt og fint om dagen. Men man må tørre å fortelle om nederlagene, og være ekte. Man må snakke ordentlig om det som skjer. En ting er å være ærlig, men det skal være sannhet!

Alf ser utover senteret, det er mange som går rundt. Inn og ut av butikkene, opp og ned rulletrappene.

– Viktig å være synlige

– Det er så viktig at Frelsesarmeen er synlige, at vi er ute blant folket. Gud elsker alle! Ett menneske er like mye verdt som hele verden, tenk det! Det ene mennesket er så verdifullt. Derfor må vi fortelle dem gledens budskap!

Frelsessoldaten forteller at han aldri har lest så mye i Bibelen som han har gjort de siste årene.

– Jo mer jeg leser, jo mer tørst blir jeg! Jeg har et skriftsted som har fulgt meg hele livet, 1 Timoteus 4,12: «La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet!» Vi må derfor være våkne, og ikke sovne! Vi må fortsette å fylle på med Ordet, så vi har noe å gi.

Mistet «alt»

Alf sin reise med Jesus startet tidlig i livet.

– Jeg vokste opp i et Arbeiderparti-hjem, hvor mor og far ikke var troende, men de sendte oss allikevel på søndagsskole og på leir i Norsk Luthersk Misjonssamband. De tenkte det var et godt miljø for oss barna å være i, og det var det.

Han tok et standpunkt da han var 16 år, og har levd livet med Jesus siden.

Alf bodde på Sør-Vestlandet, ble etter hvert postbud, han giftet seg, og sammen fikk de tre barn. Familien gikk i det lokale bedehuset og livet var tilsynelatende godt.

– Jeg kom hjem fra jobb en dag, så sa kona mi: «Når flytter du ut?».

Øynene blir blanke, og Alf trekker pusten.

– Vi hadde vært gift i 20 år, verdenen min raste sammen.

Det nærmet seg jul. Alf hadde nylig flyttet ut for seg selv, og bestemte seg for å dra på julemesse på bedehuset. Han satte seg først på galleriet, men der ble han sittende alene. I kjelleren hadde de en kafé hvor de solgte kaffe og kaker.

– Jeg gikk ned dit og satt meg ved et bord. Jeg så meg rundt, og jeg kjente godt over halvparten av de som var der, men ingen kom bort til meg.

– Jeg følte jeg stod ved elvebredden og så alt forsvinne.

Han gikk aldri tilbake etter det.

– Selv om det verste skjedde, og jeg mistet alt, så har jeg fått så mye mer etterpå. Jeg kjenner at Jesus har gitt meg så mye mer enn det jeg har tapt.

Jesus som fundament

Alf begynte å gå i Frelsesarmeen i byen. Der ble han sett, og kjente han fant et godt sted å høre til. Da han etter hvert flyttet til Drammen, fant han Frelsesarmeen der. Han kom fort inn i miljøet og det tok ikke all verdens tid før Alf la merke til en søt slumsøster.

– Guri drev slumstasjonen på den tiden, så jeg hjalp henne både på julegryter og matutdelinger. De andre på korpset så det vel, men «så det ikke», om du skjønner.

Han ler.

Det var en gang Guri ble syk, og Alf gikk for å besøke henne.

– Jeg snek meg inn til henne. Hun bodde i et hus ved siden av korpset, så det var ikke så langt. Så ble vi kjent, det var veldig fint, ler han.

Lykkelig gift

– Jeg pleier å si at man skal lære av sine feil, men det gjorde jeg ikke der, humrer han.

To år senere giftet de seg. Alf og kona har hatt 28 år sammen og er lykkelig gift.

– Hvis folk tror at de skal leve livet uten motstand og problemer, da får de problemer. Det er tøffe tak innimellom. Derfor er det viktig å ha et skikkelig fundament å stå på. Når jeg har hatt det fundamentet, så er det det som har gjort at jeg kan stå støtt allikevel, selv om alt rundt meg har gått i knas. Når jeg ser meg i bakspeilet, så ser jeg at Han var der, sier Alf.

Han siterer et favorittord fra Bibelen:

«Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt. Tenk på Ham hvor enn du ferdes, så gjør han stiene dine jevne.» (Ordspråkene 3,5–6)

Gud er nådig

– Jeg har vært i uniform hele livet, som post- og avisbud i 50 år, og som frelsessoldat, siden 1995.

– Og du har båret skjoldet stolt siden?

– Alle skal være så stolte i dag. Jeg med min historie, jeg må bare bøye meg i støvet, for å si det sånn.

– Men Gud er nådig?

– Joda, Han er det. Jeg er kjempeglad for det livet jeg har fått. Hadde ikke den verste katastrofen skjedd, så hadde jeg aldri stått her! Han var med meg og løftet meg opp av det vonde, så jeg ikke begravet meg i elendigheten og sorgen.

Alf forteller at om man klarer å verdsette de små lyspunktene, så får man en god dag, selv på en dårlig dag.

– Jeg er født med et lyst sinn og ler på de gale plassene. Hele barndommen og opp, ble jeg kalt for «smiley». Den evnen tror jeg har vært til stor hjelp.

– Hva tror du det betyr for folk, at du står her?

– Jeg kan bare så, men det hender jeg høster også. Jeg har sett generasjoner vokse her. Jeg har truffet folk som var med mamma og pappa på senteret, som jeg
treffer igjen, som har giftet seg og har med sine barn. «Her står du enda!», humrer han.

– Det er fint! Nå har jeg drukket Ordet så mye, jeg har aldri hatt så sterk tro som nå. Han har gitt meg den tryggheten. Det er Han som har æren. Men jeg er heldig å kunne gå dit han leder meg, og møte de han sender min vei.

Ikke en jobb, men en tjeneste

Når mange snakker om givertjeneste, så synes Alf ofte det snakkes om feil. At det er en jobb.

– Det er en tjeneste, det snakkes ikke nok om velsignelsen det er i å gi. Å se bort fra seg selv, og hjelpe andre. Da jeg bare tenkte på meg selv og mine problemer, da hadde jeg problemer med å få «budsjettet til å gå opp», for å si det sånn. Men da jeg begynte å gi, så fikk jeg så mye i retur, sier han.

Alf mener bestemt at Frelsesarmeen må passe på at hovedoppdraget «frelse for menneskene» ikke må drukne i alle andre aktiviteter vi holder på med.

Flammen

– Hvor er flammen og kampgløden? Nøden for de ufrelste? Har vi sovnet i vår egen tilfredshet? spør han engasjert.

Og kanskje er det ikke så mange som tenker over den store og viktige tjenesten Krigsropet-selgerne gjør hver uke, år etter år, ved å ta med seg evangeliet ut av Frelsesarmé-lokalet og ut til folk der de er.

– I 25 år har du stått her, uke etter uke og solgt Krigsropet, hvorfor gjør du dette?

– Jeg står her fordi jeg vil fortelle folk om Jesus, så bruker jeg Krigsropet som en traktat. For å formidle det jeg tror på, og vise at Frelsesarmeen finnes. Jeg blir ikke sliten, jeg har alltid overskudd når jeg står her og selger Krigsropet. Jeg får av å gi, jeg blir velsignet hver gang. Her kommer jeg til å stå så lenge jeg har helse til det! ▪