Kunsten å male et gudsbilde

– Det første man ser, er en eksplosjon av farger, forteller Arild Sæther (55).

– Med andre ord snakker vi om liv. Penselstrøkene skaper en bevegelse, og minner oss om vind, lys og strømmer av levende vann, for å bruke et bibelsk uttrykk.

Illustratøren betrakter sitt eget verk – en spesialbestilling fra Krigsropet. I over 30 år har han utført oppdrag for profilerte merkevarer og institusjoner, med en portefølje som spenner seg fra Kongehuset til Fotballforbundet og dagligvare. Aktører som Freia, Gjensidige, Tine og Politiet er bare noen av alle dem som har ønsket å bruke Arilds talenter. I tiden før pinse har han imidlertid tilbragt mange timer i studio for å ferdiggjøre noe helt nytt og utfordrende – en illustrasjon av Den hellige ånd, den tredje personen i Guds treenighet. Så hvordan tegner man egentlig et bilde av Gud?

Les mer om Krigsropet her

Guds nærvær

Blant de mange dekarene med skog i lille Aurskog, en liten kjøretur øst for Oslo, har familiefaren fra Jessheim slått seg til ro. Selv om de fleste kjenner ham best som illustratør, er han også en erfaren bibellærer som har undervist mye om Den hellige ånd, og om hva som skjedde i pinsen i Jerusalem for cirka 2000 år siden, kort tid etter at Jesus fysisk hadde forlatt jorda og dratt opp til himmelen.

– Pinsedagen var fra før en jødisk høytid hvor man feiret innhøstingen av førstegrøden, forklarer Arild.

– For kristne betyr pinsen nå at Gud sendte Den hellige ånd til jorda, og inviterer alle mennesker til fellesskap med seg. Pinsedag markerer derfor også startskuddet for «innhøstingen» av mennesker.

Han referer til da Jesu disipler opplevde Den hellige ånd i form av «ildtunger» over hodet. Samme dag kom 3000 mennesker til tro på Jesus.

– Hvem er Den hellige ånd?

– Den som best kan beskrive Ånden, og hva det betyr for livet vårt, er Jesus selv, sier Arild.

– Jesus sa at han skulle sende oss en «talsmann», siden han selv ikke går på jorda i dag. Ånden kommuniserer altså med oss og inviterer til relasjon. Ånden er ikke materiell eller synlig, men i aller høyeste grad virkelig.

Han peker videre på at Gud tar bolig i den som tror, og forteller at når Jesus sa: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matteus 28,20), så skjer det gjennom Den hellige ånds nærvær. Faderen og Sønnen kommer til oss gjennom Ånden. Med andre ord kommer Gud selv nær menneskene ved Den hellige ånd.

– Fader, Sønn og Ånd er alle av samme natur, en del av treenigheten, av Gud. Å ha en relasjon med Den hellige ånd, er å ha en relasjon til Gud, forklarer Arild.

– Videre gir Ånden overflod av liv, og skaper glede og fred ved sitt nærvær. Man kan leve et rikere liv, og få kraft og visdom.

I Arilds forsøk på å illustrere Den hellige ånd for Krigsropet, kan man se en diffus skikkelse med menneskelignende form, ubestemmelig i kjønn og alder.

– Jeg overlater til leseren å tolke om hvorvidt denne figuren er Den hellige ånd selv, eller et menneske som er fylt av den.

Virkemidler som vind og ild – som er kjente symboler på Den hellige ånd – får også sin plass i verket, og sammen med bevegelser og farger har illustratøren bakt inn sitater og ord fra Bibelen som beskriver denne tredje personen i treenigheten.

– Disse konkrete ordene viser at Den hellige ånd ikke er en slags svevende kraft, men en talsmann som bekrefter det Bibelen sier, og som minner oss om hva Jesus har sagt.

Fullkommen kjærlighet

55-åringen har selv kjent Den hellige ånds nærvær og kraft i flere viktige faser av livet. Som femåring havnet Arild på Kysthospitalet i Stavern på grunn av en hoftesykdom, og det skulle gå to år før han kom tilbake til familie og kamerater. For å få dagene til å gå, startet gutten å tegne, og fikk samtidig sitt første møte med troen. Frivillige ungdommer kom innom hver uke for å holde søndagsskole med flanellograf for barna, og på det sterile sykehusrommet fikk lille Arild en trygghet i livet.

– Jeg ba gjerne bønner som «Takk for i dag, ses i morra» og slike ting, smiler han.

Barnetroen etablerte seg, men ble holdt skjult. Årene gikk, og tidlig på 1980-tallet ble gutten til ungdom – og konfirmant. En solskinnsdag på leir fikk tenåringen en uventet realitetsorientering da alle skulle ha bønnemøte på rommene.

– Vi hadde fått en ny ungdomsleder, som snakket om tro uten å være tilgjort høytidelig, eller bruke merkelig sjargong. Han pratet derimot helt normalt om Jesus, sier Arild.

Ungdomslederen ba enkelt og greit om at Jesus skulle vise seg. Mens de andre guttene kniste, fikk Arild en åpenbaring.

– Det kom noe på innsiden, noe jeg bare kan beskrive som fullkommen kjærlighet. Alle komplekser raste bort, og jeg opplevde at jeg var verdens lykkeligste. En stemme sa til meg: «Jeg elsker deg. Jeg er med deg alle dager så lenge du lever.»

– Hvilken betydning fikk det for troen?

– Jeg hadde trodd på Gud siden sykehuset, men nå gikk det fra å være forestillinger, til å bli overbevisning.

I et miljø hvor kristne ble sett på som overlegne, var det ikke lett for konfirmanten å fortelle om opplevelsen. Det skulle endre seg etter en klassetur til England, hvor også tvillingbroren var med.

– På undergrunnsbanen i London kom en mann plutselig bort til meg og begynte å snakke om Jesus. Jeg fortalte ham om min lengsel etter Gud, og han skulle huske å be for meg.

Et par dager senere tok mannen feilaktig kontakt med Arilds tvillingbror og en klassekamerat, som på den måten fikk vite om samtalen. Klassekameraten – som var troende – inviterte Arild med på en gudstjeneste etter hjemreisen, og samme uka tok den fremtidige illustratøren det endelige standpunktet og viste omverdenen at han var kristen.

Hovedoppgaven

Arild hadde på det tidspunktet gått tre år på Statens håndverks- og kunstindustriskole, og en utfordrende hovedoppgave ventet.

– Jeg opplevde at Gud ba meg lage en tegneserie om Nicky Cruz, den tidligere gjenglederen i New York som ble kristen, forteller han.

– Min drøm var imidlertid å jobbe med reklame og designillustrasjoner, men Gud sa at «hvis du gir dette til meg, så er det ikke grenser for hva som kommer til å skje».

Lærerne frarådet ham prosjektet og var forundret over valget. Da oppgaven skulle vurderes, viste det seg at sensorene ble ledet av forfatter og kongebiograf Tor Bomann-Larsen, som blant annet hadde laget tegneserier om Fridtjof Nansen.

– Jeg fikk sjokk da jeg åpnet brevet med karakteren, sier Arild.

Han hadde mottatt den til da høyeste karakteren som skolen noen gang hadde utdelt for en hovedfagsoppgave. I januar 1991 sitter en nyutdannet Arild på en 20 kvadratmeter stor hybel i Oslo, med en fasttelefon som ingen har nummeret til.

– Fra første stund ringer Freias hovedkontor, deretter Statoil. Jeg har ingen forklaring på hvordan de fant frem til meg, for ingen av illustrasjonsoppdragene kom på bakgrunn av hovedfagsoppgaven, forteller Arild.

– Man skal være forsiktig med å «overåndeliggjøre» dette, men nå har det jo gått tretti år, og jeg ser hva som har skjedd.

Budskapet i fokus

Arild er en avslappet type, og bruker gjerne tre kvarter på den første kaffekoppen når han står opp om morgenen. I mellomtiden forbereder han seg på dagen, og ber for alt som skal skje. Bønnen har vært med ham helt siden tiden som guttunge i sykehussengen på Kysthospitalet, hvor han også tok sine første steg innen illustrasjonskunsten, for senere å gå videre til vannfarger, oljemaling, pennesplitt og flere andre teknikker. Han har aldri ønsket å spesialisere seg på et bestemt felt, og har filmkomponisten Hans Zimmer, kjent fra både Løvenes Konge og Gladiatoren, som forbilde.

– Det er ikke jeg som er i sentrum når jeg illustrerer, men budskapet. Det er der Zimmer er så god, som kan gå inn i hvilken som helst filmsjanger og nå mennesker følelsesmessig gjennom musikken – om det så er via strykeorkester eller tekno, forteller Arild engasjert.

– Jeg har som ambisjon at jeg skal kunne løse et hvilket som helst oppdrag, enten det er logoer, store oljemalerier à la renessansen, eller tekniske tegninger for Telenor og Canal Digital.

Nå har han laget et unikt verk for Krigsropets pinseutgave, og er spent på hva leserne vil se, merke og føle.

– Det er flere lag i illustrasjonen, og folk knytter ulike assosiasjoner til elementene. Kanskje leseren vil se enda mer enn hva jeg har tenkt.