Lang dags ferd mot natt

Tekst: Marit Dehli-Johannesen

Foto: Mette Randem

Ion Ghinea sitter på sin faste plass ved Universitetet i Oslo. Han har tullet den stripete dyna godt rundt seg. Det er noen timer siden han krøp ut av varmen og den samme dyna i Frelsesarmeens møtesal litt lenger opp i byen.

– For tiden klarer jeg nesten ikke å gå. Jeg føler knapt beinet mitt og det åpne såret i huden. Derfor må jeg alltid sitte på den samme plassen, forteller han og ruller opp buksa for å vise leggen som er tullet inn i en støttebandasje.

Kroppen hans fikk hard medfart i en trafikkulykke for noen år siden, og han måtte transplantere hud fra armen for å reparere ansiktet. Fortsatt sliter han med ettervirkningene. Det blir lange timer på fortauet før han kan stille seg i kø for å få tak over hodet. I mellom-tiden bukker han for myntene som faller i pappkruset.

– Jeg har ikke råd til å betale lege i Romania, men her i Norge får jeg gratis behandling for beinet. Heldigvis kan jeg se, det takker jeg Gud for, sier han og stryker forsiktig over arrene ved øynene.

Redningen hans har vært Helsesenter for papirløse migranter som Kirkens Bymisjon driver.

– Det viktigste er å ta vare på helsen og få hjelp, så jeg ber til Gud om god helse. Beinet mitt kan bli legt hvis jeg får bedre og mer behandling, men jeg må snart tilbake til Romania. Nå sparer jeg til reisen, men mangler fortsatt 600 kroner, sier han.

Kona hans døde i fjor, men han har en ugift sønn, en datter og flere barnebarn.

Da slipper han at det blåser eller regner på ham. Når man sover ute, er det så lett å bli syk. I hele desember sov Ion på en feltseng i Templet, Frelsesarmeens storstue i Oslo, uten å være redd for å bli jaget eller robbet.

I timevis på asfalten

Ion er ikke alene om å trenge et varmt krypinn i hoved-staden. I vintermånedene er det cirka 250 migranter på jakt etter overnatting. Mot en liten egenandel kan de få en seng hos Røde Kors og Kirkens Bymisjon. Frelsesarmeens tilbud er temperaturstyrt, gratis og lavterskel. Hit kan man også komme om man er ruset, bare man forholder seg rolig. Helseetaten i Oslo tar kontakt med Frelsesarmeen når vinterkulda blir for hard. Når det er «følte minus ti», blir feltsengene gjort klare. I år ønsket Oslo kommune at Frelsesarmeen skulle holde overnattingstilbudet åpent i hele desember. Denne formiddagen sitter Aurica (56) sammenkrøpet ved enden av Vaterland bro. Det blåser sur vind fra Oslofjorden, og minusgradene gjør knokene røde. På betongen står kaffebegeret, forsynt med fire kroner.

– Før solgte jeg Folk er folk, men nå klarer jeg ikke lenger å stå oppreist. Jeg sitter på skoene jeg fikk av en dame før i dag, forteller Aurica og lener seg tungt mot den flatklemte pappesken hun har i ryggen.

– Hva tenker du på når du sitter her i timevis?

– Jeg sitter og håper at det skal komme noen og gi oss såpass med penger at vi kan komme oss hjem med bussen til Romania.

Hun kikker etter ektemannen Lucian (46) som peiler seg langs Akerselva med en slunken Kiwi-pose på jakt etter flasker. Jevnt over tjener de 150 kroner dagen og klarer seg på 50. Kulda har satt seg i kroppene. Lucian er blitt forkjølet, og Auricas astma er forverret. Siden klokka sju, da lyset ble slått på i Templet, har de gått gatelangs. Det er et hardt liv, de innrømmer det, men det er godt å være to.

– Vi takler kulda. Jeg har fått låne jakke av en kvinne vi kjenner, og jeg har også fått et fleecepledd. Vi kom til Norge for å kunne betale husleien for rommet vi leier hjemme i Romania, sier Aurica som er i Oslo for femte gang.

Men dagene føles lange før de kan få komme i hus.

Alt for barnebarnet

Lucian er tilbake på broen med litt pant i posen.

– Det er bedre å tigge her enn i Romania, særlig om sommeren. Da tjener vi mer. Nordmenn er stort sett ok. Jeg håper ikke på så mye, bare at vi har nok til å klare oss – så lenge Gud gir oss helse, sier han og ser opp mot den grå himmelen.

Han har åtte års skolegang, er klar for å jobbe, men språkvanskene hindrer ham. Aurica har aldri gått på skole, hun måtte hjelpe moren med søsknene. Senere livnærte hun seg på gatefeiing. Det ga en liten pensjon, men verken den eller sosialhjelpen strekker til. Helst ville hun vært hjemme hos barnebarna. Hun kjenner spesielt på omsorgen for barnebarnet på ti år som har mistet moren sin.

– Hun sitter i rullestol. Alt handler om å gi henne et godt liv. Moren hennes døde av aids etter blodoverføring, sier hun. Tårene renner, hun finner mobilen og viser bilder av jenta hun er så glad i. Midt i det tunge gjør det godt å be, synes hun.

Aurica lyser opp og slår ut med armene når hun snakker om at hun har Gud med seg.

– Jeg ber for jorden vår, om fred og ro for de fattige. Når jeg står opp om morgenen, takker jeg ham for at jeg har våknet. Det er opp til Gud om jeg kan fortsette livet videre.

Lucian griper kona i hånden og forsøker å trekke henne opp, men Auricas bein svikter. Det er på tide å oppsøke helsetjenesten. Også han sliter med skader etter å ha løpt tynnkledd rundt i vinterkulda. De samler tingene sine og tømmer koppen for mynter. Noen hundre meter lenger borte kommer Victor Marcu haltende over brosteinene ved Oslo S. Både tenner og føtter verker.

– For tiden klarer jeg bare å drikke melk og spise boller, sier 64-åringen og peker på tannstubbene i munnen.

– Jeg er den eneste arbeidsføre i familien min, og håpet å finne en jobb i Norge, men det er veldig vanskelig. Det blir til at jeg samler flasker. Det er en hard kamp.

Han hutrer under to ytterjakker og kikker skeptisk på sommerskoene han nettopp har fått. Én ting er han likevel fornøyd med: Helsetilbudet. Toalettmappen er full av medisiner som han vil ta med tilbake til Romania. I skapet sitt hos Kirkens Bymisjon har han bygd opp et lite lager.

– Her i Norge gir det meg ingen ting å være. Håpet er å tjene noe, men jeg klarer det ikke. Til våren vil kona og jeg registrere oss som pensjonister, sukker han.

– Vil dere få det bedre da?

Han trekker på skuldrene:

– Håpet lever, håpet er det som dør sist.

Endelig innendørs

Mot kvelden går vinteren over i sprutregn. På den våte asfalten utenfor Templet står Aurica, hun er først i køen. I over to timer venter hun på at dørene skal åpnes. Etter hvert stimler folk sammen rundt henne, noen med stappede Ikea-bager, andre i klærne de står og går i. Klokken 22 går døra opp, og de første 40 minuttene er det småkaotisk. Folk må gi fra seg identitetspapirer før de får et teppe og en seng.

– Jeg er så takknemlig og gleder meg over at dette stedet finnes, sier Aurica, tar av seg skautet og kikker på dagens magre fangst.

– Det ble lite. Fra klokka åtte i morges og til nå har jeg bare fått åtte kroner. Men sånn er det, vi må bare gå videre, konstaterer hun og dumper ned på en seng i rekken som er forbeholdt ektepar.

Rundt henne står grønne feltsenger på kryss og tvers. Folk strømmer inn for å sikre seg et hvilested. Det er ikke mange nettene siden Aurica og mannen sov ute på fortauet.

– Da ble jeg veldig dårlig, så jeg måtte få behandling på legevakten dagen etter. Jeg har så mange plager; diabetes, astma og lavt blodtrykk. Det er heller ikke lett å sove her når vi er så mange, men det er uansett bedre enn å sove ute. Ektemannen Lucian slår seg ned:

– Vi har hverandre, men tenker ofte på de hjemme.

– Ja, om kveldene er det tungt, sukker Aurica.

Det er mest menn i salen, men også noen kvinner, både enslige og gifte. Noen tar av seg yttertøyet, andre flater ut med skoene på. Som Ion Ghinea. Han ligger i det han står og går i. Smilet er bredt over den stripete dyna:

– Dette stedet er perfekt! Jeg takker Gud for at det er så varmt her inne. Da jeg lå ute, hadde jeg bare dette vatteppet og fikk vondt i hele kroppen. Her sover jeg godt.

Litt lenger borte sitter Victor Marcu og lufter verkende føtter. Huden klør, hissig av rødt utslett. I hånden har han en bunke med ubetalte fakturaer.

– Jeg hadde et bra liv, men fikk store problemer og mistet alt etter finanskrisen i 2008. Nå er det meste blokkert; gassen, strømmen og vannet. Vi mistet også boligen vår, så nå er jeg desperat etter å få betalt gjelden. Allergiutbruddet på føttene skyldes stress, tror han. Det hjelper heller ikke at sokker og sko er våte.

– Familien min hjemme sulter. De har heldigvis fått litt ved å varme seg på, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Datteren min, som er skilt, får bare litt barnetrygd til ungene. Han er takknemlig for Vinternatt-tilbudet.

– Hvis ikke dette stedet hadde vært, ville jeg kanskje vært død. Du har ingen muligheter for å overleve på gata, hevder han.

Markant økning

Rundt ham begynner folk å falle til ro. Foreløpig har antall overnattende vært opp i 75.

– Det har vært en markant økning fra i fjor. Da kom det det 30-40 hit, forteller major Anders Skoland som leder Templet korps, Frelsesarmeens største menighet i Oslo. I en blå container utenfor står til enhver tid 150 feltsenger klare. Rundt 80 prosent av de som kommer, er romfolk, men det er stadig flere polakker som ber om en seng. For seks år siden tok Frelsesarmeens rusomsorg initiativ til å huse folk nattestid og åpnet dørene til kontaktsenteret på Grønland. Ganske fort så de at lokalene var for små.

– Vi var bekymret over at så mange måtte sove ute, så tok vi kontakt med Oslo kommune som åpnet vinternatt-tilbudet, forteller regionleder Frode Woldsund i Frelsesarmeens rusomsorg.

– Hvorfor tilbyr dere overnatting år etter år?

Derfor sa Skoland også ja da Oslo kommune i desember ville gi en førjulsgave og holde åpent hele julemåneden. Major Anders Skoland liker at det nettopp er den flotte møtesalen i Templet som tas i bruk.

– Dette er Frelsesarmeens storstue som ofte brukes ved festlige anledninger. Jeg synes det er fint at vi kan bruke den samme salen til overnatting for dem som ikke har det så godt.

90 prosent romfolk

Folk har trukket inn. De varmer seg på te og kaffe. Gulvet blir klissete, og gatas rå eim brer seg i lokalet. Fire karer sitter i ring. De utveksler historier og ler høyt, før de folder hendene og ber aftenbønn sammen. Utkjørte kropper faller snart til ro. De er trygge, tørre og har tak over hodet.

– Da jeg kom på jobb i høst, lå det ofte folk på madrasser utenfor. Det betyr at en del er kjent med arbeidet vårt, sier major Anders Skoland.

Han ser at det fort kan bli kommunikasjonsutfordringer når få snakker engelsk. Redningen kommer fra Frelsesarmeens migrasjonssenter på Majorstua som organiserer tilbudet. Der har de folk i staben som behersker norsk og rumensk. Klokka 23 slukkes lyset, men hele natten kan det komme mennesker. Noen blir sendt fra legevakta, andre blir skysset hit av politiet. Det er rolige netter, rapporterer ledelsen. Folk respekterer reglene, det er ingen krangling. Men når en mann kaprer en seng i ektepar-avdelingen og slår opp den store, svarte paraplyen over seg, blir det bråk. Flere menn løper bort til nattevaktene og klager på mannen som har krøpet godt innunder pleddet.

– I deres kultur betyr en oppslått paraply innendørs at det blir regn den neste dagen. Det liker de ikke, forklarer en av de ansvarlige denne natten, Laurentiu Ion, som snakker både norsk og rumensk. Han lar mannen få være i fred.

– Av og til må vi være litt tøffe, men det er også viktig å være ydmyke. Vi er alle mennesker, det må vi ikke glemme.

Få minutter senere blir han tilkalt for å få bort en mann fra kvinneavdelingen, men damene ler og ser humoren i kaoset.

– Folk er glade og har håp, selv om de lever vanskelige liv, smiler Laurentiu som er i beredskap hvis noe skjer.

En natt måtte de ringe etter ambulanse da en mann knapt pustet.

Møte folk med verdighet

Regionleder Frode Woldsund er ikke glad for at antallet overnattende øker denne sesongen.

– For noen år tilbake hadde vi 150 personer inne. Vi ønsker oss ikke tilbake dit.

– Noen vil mene at tilbudet trekker flere tiggere til byen.

– Vi tror ikke det er så enkelt. Folk kommer ikke hit bare for å få tak over hodet og sove sammen med så mange andre. Vi jobber hele tiden med å motivere dem til å reise hjem, men de kommer hit på grunn av fattigdom og for å brødfø sin egen familie, sier Woldsund.

Økningen i desember tror han skyldes julehandelen.

– Da er det lett å tigge, folk er snille, og det er mye penger i omløp. For Frelsesarmeen handler det om å hjelpe vår neste, se dem som andre kanskje ikke ser. Hvis vi kan gi dem varme, være en hjelpende hånd og redde dem fra å ikke fryse, er det fint. Men om det hjelper dem videre, er jeg usikker på. Jeg synes synd på alle dem som sitter ved gatehjørnene fordi de ikke har mulighet til å få arbeid i hjemlandet. Vi vil møte folk med verdighet, gi dem en seng, varme og rom for natten.

Samtidig vet han at de kan få mer hjelp ved Frelsesarmeens migrasjonssenter. Der kan folk få frokost, råd og veiledning. Natten lukker seg rundt gjestene, til klokka slår sju. Da står vaskepersonalet klart, sengene klappes sammen og legges i containeren. Folk får en time på seg før de igjen må ut.

Aurica og Lucian pakker bagene. Victor Marcu smører litt salve på de betente leggene. Ion Ghinea løfter det vonde beinet ned på gulvet, strekker seg og tuller den flekkete dyna under armen. En ny dag venter.

▪Victor Marcu kom seg tilbake til Romania. Der får han nå hjelp av Frelsesarmeen på hjemstedet.