Lar stillheten tale

– Det er uforståelig hvorfor mitt liv har blitt som det har blitt. Det kan virke som om det er en slags ledelse bak det, sier forfatteren.

Og lar undringen forbli i rommet. Foran seg på pulten ligger hans siste roman, Eit nytt navn, finalen av sjubindsverket Septologien. Her strever Fosses fåmælte mennesker med livets kompliserte spørsmål, i vått vestlandsklima under blygrå desemberhimmel. Det nærmer seg julekvelden, og kunstmaleren Asle ser tilbake på livet med kvinnen han elsket, men som nå er borte. Det er rom for de store tanker, en nydelig kjærlighetshistorie og et sterkt bønneliv.

«Jon Fosse tar skrivingen sin til et sted der ingen annen norsk forfatter kan følge ham», mente VGs anmelder. For noen kan det nok bli litt krevende. Uten et punktum beveger Fosse seg sømløst mellom nåtid og fortid, i et poetisk gjentakende språk. Bølgene utenfor stuevinduet til Asle binder det hele sammen. Mens blikket går mot barndommens øy, går tankene til den alkoholskadde vennen på sykehuset, til kona Ales som er død – og til Gud. Det er vakkert og sårt. Han som er blitt igjen, griper stadig etter hånden til sin elskede. Han sørger, husker og lengter. Og midt i stillheten kjenner han et nærvær.

Om å grue seg til jul

Et godt stykke unna, i Statens æresbolig, Grotten i Slottsparken, sitter Jon Fosse og skriver. Kunsten sitter i veggene. Her har storheter som Henrik Wergeland og Arnulf Øverland dyppet pennen. Og siden 2011 har Jon Fosse holdt til i det rosa huset. I hele høst har han skrevet dikt. Nå blar han gjennom sin ferskeste roman, som er håndskrevet og skal føres inn på Mac-en. Det er snart jul, også i Oslo. Men forfatteren har lite sans for alt juggelet som fyller butikkvinduene.

– Jeg har sant å si en slags motvilje mot norsk julefeiring. Det er så mye sentimentalitet, og mye salg av meningsløse ting. Men det er jo også en fin tradisjon at folk som er nær hverandre, gir hverandre gaver. Bøker er fremdeles den beste julegaven, smiler forfatteren.

Han har oppnådd internasjonal suksess for sin diktning og sto som en av kandidatene til årets Nobel-pris i litteratur. Romanene, sangene, skuespillene og diktene hans er oversatt til over 40 språk.

I høstens roman følger vi Asle som gruer seg til jul. Han vil ikke være alene, og angrer på at han har sagt ja til å feire med naboen Åsleik og søsteren. Og naboen gir seg ikke, Asle må bli med til selvrøkt pinnekjøtt og «godt stauka» kålrotstappe.

– Trenger vi flere Åsleik-er, naboer som står på i utfordrende tider?

Jon Fosse drar litt på det, og snakker om den gode og vonde ensomheten.

– For mange er jula knyttet til barndommen, til barndomsminnene. Det fine med jula er at det i vår tradisjon er barnas høytid. Da jeg var liten, gledet jeg meg veldig til jul. Hvis en som voksen feirer jul alene, kommer det ofte et savn etter samvær med andre, en vond ensomhet som ikke fører til noe godt. Derfor tror jeg det er viktig at folk som ikke har egen familie, som er alene i livet, får anledning til å møtes i alle fall på selve julaften. Der tror jeg flere kristne organisasjoner har gode tilbud, men flere trengs sikkert.

Han tror at ensomheten også kan være god.

– En trenger ikke være redd for å være alene. Kanskje kan en da komme nærmere det jula egentlig dreier seg om, enn om en er sammen med andre.

– Er det noe ved julens budskap som berører deg?

– Enten en tror eller ikke tror, er det en gripende fortelling. Og gripende fortellinger har alltid en sannhet i seg, noe en tror på. Her er det foreningen av det laveste og høyeste: At Gud, som ingen kan fatte, ble født som menneske. Han ble født i en stall, et hus for dyr, ble lagt i en krybbe, stedet der en legger mat til dyr, og som dyrene spiser fra. Og her er til og med en ugift kvinne.

På julekvelden henter han fram sin gamle bibel og blar opp i Lukas 2.

– Jeg leser alltid juleevangeliet, på klassisk i-målsnynorsk. Jeg bruker den nynorske Bibelen som kom i 1938, den såkalte Indrebø-Bibelen, for deretter å spise perfekt, ildhusrøkt pinnekjøtt, sier Fosse som i boka skriver sanselig om lutefisk og stekt flesk.

Måtte få hjelp med alkoholen

Pinnekjøttet får ikke lenger følge av akevitten, verken hos forfatteren eller hovedpersonen i hans siste roman. «Eg har fått mi tilmålte mengd», sier Asle, som ble reddet av kjæresten da han holdt på å drikke seg i hjel.

Jon Fosse måtte selv få profesjonell hjelp da konsumet tok overhånd.

– Jeg drakk mye i mange år uten at det var noe problem, men det utviklet seg til det. Overgangen er når alkoholen styrer deg, og ikke omvendt. At den til en viss grad styrer alle som liker å drikke, er noe annet. Jeg har alltid måttet være klink edru for å skrive godt. Selv et lite glass rødvin fører til at presisjonen blir mindre. Å skrive i edru tilstand, og så ta noen glass etterpå, var bra for meg i mange år.

– Hva var det som gjorde at du forsto at du hadde et problem?

– Først da jeg begynte å ta meg et glass om morgenen, skled det ut. Da var jeg helt klar over at noe måtte gjøres. Alkoholen hadde fått overtaket, et så kraftig overtak at jeg trengte hjelp for å slutte. Uten medikamentell behandling tror jeg ikke det hadde gått bra. Hvorfor noen er imot det, skjønner jeg rett og slett ikke. Det tar sin tid å bli kvitt abstinenser, men etter den tid har det ikke vært vanskelig å ikke drikke, sier Fosse.

– Alkohol er både et gode og onde. Alkoholisme som er kommet langt, er bare et onde. Samtidig er jeg overbevist om at et menneske kan lære mye av erfaring med det jeg vil kalle for «grensetilstander». Men det forutsetter at en kommer seg ut av det. Et liv styrt av for eksempel alkohol, er ikke et verdig liv.

Han vet at det finnes håp for den som er avhengig.

– Det er mulig å komme seg fri fra alkoholisme. Det som er vanskelig, er overgangen fra et liv styrt av alkohol, og til et liv styrt av – ja, en selv, eller i alle fall av noe annet enn alkohol.

Å bli edru hadde sine omkostninger.

– Det innebar selvsagt en omlegging av livet. For meg var drikkingen særlig knyttet til situasjoner jeg vantrivdes med. Kall det gjerne for en slags sosial angst. Derfor unngår jeg nå så langt som mulig slike situasjoner. Jeg takker nei til svært mye som jeg før stilte opp på.

Hjelp til et verdig liv

Troen ble også en praktisk hjelp på veien mot et edru liv.

– Det har hjulpet meg at jeg konverterte og nå er praktiserende katolikk. Det vil si at jeg minst én gang i uka går til messe. Selv om jeg var like troende da jeg drakk, som nå da jeg ikke drikker, har det likevel vært til hjelp å få et mer «organisert trosliv». Fellesskapet i den katolske messa har blitt viktig. At jeg også har en god kjæreste og kone, og barna våre, har selvsagt vært det aller viktigste.

Han vet at Frelsesarmeen jobber med mange som sliter med rusavhengighet.

– Det har jeg stor respekt for. Det er blant annet derfor jeg stiller opp til dette intervjuet, sier han.

I romanen viser Asle stor omsorg for sin alkoholiserte venn, og vil være der for ham. Det liker Jon Fosse. Moralisme, derimot, har han lite sans for i møte med den som sliter med avhengighetsproblematikk.

– Moralisering er det verste av alt, og gjør alt verre. Må du drikke, ja så må du det. En alkoholiker trenger hjelp, ikke moralisering.

Han ser at de som ikke klarer å slutte med rusen, likevel må kjenne seg møtt.

– De må en hjelpe til å leve så verdig som råd er. Slik det norske samfunnet har behandlet de narkomane, er en stor skam som ettertiden kommer til å dømme oss for. Det er altfor mange, og av de svakeste i samfunnet, som har blitt drept i «krigen mot narkotika». Det er for ille at rusreformen det var lagt opp til, ikke ble konsekvent gjennomført.

Fylt av en vennlighet

Asle har en åndelig tørst. Midt i kreativ tørke og meningsløshet, konstaterer han at det finnes mening, i frelsesverket: «At Jesus Kristus vart krossfest, døydde og stod opp att».

Jon Fosse merket tidlig at det var noe mer. Som barn hadde han sin første åndelige erfaring, noe han forteller om i samtaleboka Mysteriet i trua. Sju år gammel skar han seg på en knust saftflaske, kuttet hovedpulsåren og var nær ved å forblø. Det var da han hadde en nær-døden-opplevelse. Han så seg selv utenfra, så foreldrene sine og husene, og kjente det hele som noe fredelig og fint. En fornemmelse av det guddommelige.

– Faktisk har skrivingen også vært avgjørende for troen min. I tenårene var jeg vel en slags ateist. Men etter hvert som jeg begynte å dikte, og diktet mer og mer, etter hvert bedre og bedre, skjønte jeg ikke hvor det jeg diktet kom fra. Hvorfor fikk jeg det til? Det overgikk meg selv, førte meg til steder og ting, og til en vennlighet jeg ikke hadde i meg selv. Det var liksom der ute et sted, og likevel på et vis også i meg, i det jeg skrev. Denne erfaringen åpnet opp for en «åndelig» dimensjon i livet, som etter hvert førte meg til en gudstro. Det er mer snakk om erfaring, om noe jeg vet. Selve «mysteriet i troen», at Gud ble menneske i Kristus, er
noe en enten tror, eller så gjør en det ikke. Hvordan Kristus skal forstås, det er ikke like greit. På et vis kan det ikke skjønnes. Som det blir sagt, er troen en nåde, sier Fosse og kikker ut av korsvinduene i det laftede tømmerhuset.

Gud i stillheten

«Guds nåde er så vidtfemnande», tenker Asle i romanen.

– Selv kom jeg vel fram til en sterk forståelse av Kristi frelsesgjerning gjennom å ta del i den katolske eukaristien, der jeg på forunderlig, ja mysteriøst vis, merker det jeg kan kalle for Kristi nærvær.

Kanskje opplever Asle noe liknende under messen i den katolske kirken. Han kjenner en fred og blir sittende og lytte til stillheten, «for det er i stilla Gud er nærast». «... berre stilla kan kan seia noko om Gud, om Guds rike, for Gud løyner seg i stilla».

Den erfaringen fikk Jon Fosse da han nærmet seg en tro, og oppsøkte kvekerne.

– Jeg kjenner meg på mange vis som kveker, enda jeg har endt opp som katolikk. For jeg har tro på å la stillheten tale. Jeg har stor sans for deres stille andakter, der en prøver å falle til ro og forsøker å lytte til det av Gud i hver og en – «the inner light», som de sier.

Han går til bokhylla og leter litt. Langveggen i kontoret hans er dekket av bøker, og der finner han skriftene til en dominikanermunk.

– Meister Eckhart snakker ofte om «gnisten» i hvert enkelt menneske. I katolsk dogmatikk heter det at selv de som aldri har hørt om Kristus, «tror på ham». De tror da på sin egen måte, gjennom noe som til alle tider har vært i mennesket, som et indre lys.

– Hvordan kommer vi oss da forbi vrengebildene av Gud?

– Svaret er bibelsk: Du skal ikke lage deg noe bilde av Gud. Altså ikke si at «Gud er slik», og så videre. Det er helt sentralt i den såkalte apofatike teologien, som jeg uten tvil, ja så å si holder meg til.

Jon Fosse forstår godt dem som kaller seg ateister, han har vært der selv.

– De har fått for seg, ofte gjennom oppdragelsen, at Gud er slik og slik. Den guden kan de ikke tro på, og det har de rett i. Men det vil egentlig si at de bastant tror at det de ser for seg, eller tenker seg, at Gud er, ikke kan være sant. Derfor er de på et vis de mest troende, ja, overtroiske av alle. Ateismen er altså også en tro, men
en misforstått tro, en forenklet tro.

Når Gud er nærest

Livets store temaer går igjen i diktningen til Jon Fosse. Her er tap og savn, livet og døden – og kjærligheten. Men hva er kjærlighet?

– Kjærlighet er vel litt som tid, alle vet hva det er. Men å si hva det er, ja det er nesten umulig.

Han tror likevel kjærlighet kan være en allmenn gudserfaring.

– Jeg tror at alle mennesker har noe av Gud i seg, vi er skapt i Guds bilde, som det heter. Derfor har alle også møtt det en kaller for kjærlighet, om ikke så mye fra andre mennesker, så fra noe i dem selv.

Når romanens Asle ber «Fader vår», kjenner han tydelig et nærvær.

– Tror du dette nærværet vil oss noe?

– Jeg vil i alle fall gjerne tro det. At Gud har en plan med livet mitt. At jeg betyr noe i en større sammenheng. Men dette blir så store ord og så store håp at det kjennes feil å si det. Det jeg sikkert vet, er at det er uforståelig hvorfor mitt liv har blitt som det har blitt. Det kan virke som om det er en slags ledelse bak det,
men dette skjønner jeg lite eller ingenting av. Kanskje finnes det spørsmål i livet en gjør klokest i å la få stå der som spørsmål.

Det ondes problem lar seg heller ikke besvare så lett.

Den rene ondskap finnes vel, men jeg har vanskeligheter for å se for meg et menneske som bare ond, altså et menneske helt uten kjærlighet, mener Jon Fosse.

I møte med mørket tror han det finnes noe sterkere.

– Jeg tror det nettopp er i savnet, tapet, ja i døden, at Gud ofte er nærest. «Gud er mine døde venner», som jeg overmodig nok skrev i et ungdomsdikt. Selv folk som ellers aldri ber en bønn, ser vel ofte når fortvilelsen er størst, at det eneste de kan gjøre er å be.

Da Jon Fosse fikk Nynorsk Litteraturpris i 2019, skrev juryen at forfatterskapet også handlet om «å sjå det lysande mørkret».

– Hvordan kan en finne lyset når det ser som svartest ut?

– Det er oftest når fortvilelsen er størst, at Gud er nærmest: «Nær er Gud og vanskelig å fatte, men i fare finnes også redningen der», for å sitere den tyske forfatteren
Hölderlin, fritt etter hukommelsen.

Asle reflekterer mens han ber: «... di større fortvilinga og lidinga er, di nærare er Gud». Jon Fosse tror noe kan skje i den totale resignasjonen.

– Opplevelsen av at alt er meningsløst og likegyldig, kan vel paradoksalt nok også føre en mot det motsatte, mot Gud i en viss betydning. Eller si at det motsatte finnes? Det lysende mørket, altså.

Ufrivillig komikk

I all livets tyngde sper Jon Fosse på med sin særegne humor. Her er kostelige portretter av hybelvertinner, den ene sjalu og storrøykende, den andre så absolutt «ikkje sjuskete». I forrige bok var det den intense naboen Åsleik som kalte fram gapskratten.

– Alt jeg har skrevet, bortsett fra de første temmelig helsvarte romanene, og lyrikken, må en vel kunne kalle for tragikomisk. Jeg forsøker aldri å skrive morsomt. Komikken er ufrivillig. Det er forunderlig hvor nær det komiske og det tragiske er hverandre. På teater har jeg ofte opplevd at når folk ser stykkene mine, så tar den ene til tårene, mens den andre begynner å le, akkurat på det samme stedet, humrer han.

Det er flere paralleller mellom Asles og forfatterens liv, men Jon Fosse vil ikke, som noen kritikere hevder, si at siste roman handler om ham.

– Det stemmer ikke. Skal jeg skrive, må jeg dikte. Noe av «materialet» mitt kan likne på ting jeg har erfart, lest om, hørt om. Helt bevisst lar jeg hovedpersonen Asle ha ytre trekk som likner på meg. Det var vel helst for å fleipe litt med den selvbiografiske diktningen som er så på moten for tida.

Han rigger seg til foran den digre pc-skjermen. Nytt materiale venter på offentliggjøring. Men først skal han gjøre noe han sjelden gjør, skru på TV-en.

– I jula får jeg alltid med meg midnattsmessen fra Vatikanet. Jeg ser svært lite på fjernsyn, men midnattsmessen får jeg med meg.