Lengselen etter en tro

Knut Reiersrud. Mannen og gitaristen som i uminnelige tider, i hvert fall nærmere 40 år, har tryllet fram de såreste, mest introverte, mest høylytte og intense toner. Musikk fylt av lengsel, vemod og ånd. Uendelige musiske landskaper. Han som i samarbeid med Iver Kleive har tolket vår salmeskatt så inderlig og vakkert at selv ikke-troende har stanset opp for skjønnheten og livsdybden disse salmene formidler.

Likevel regner han seg som sekulær. Ikke-troende. Men det betyr ikke at han ikke lengter etter en tro og den tryggheten som ligger i det. Å overgi seg til noe større. Særlig i en tid som nå, Korona-tiden.

Noe større enn seg selv

For på sitt siste album; «Ballads and Blues from the 20s Vol 1» synger han om dette. Blant annet i sangen «Looking for religion»:

I wished that I could find religion,
like blind Willie’s a warming one.
I wished that he could show me,
so I could see behind the sun.

– Det er en sang som nettopp handler om dette: Å misunne dem som har troen i seg. Varmen og tryggheten. Sier Knut. Som på en av de andre låtene også synger:

«Angels are watching over me.»

– Jeg elsker å tenke på at de kan finnes. Englene. Jeg ser for meg vingene. Selv om jeg ikke tror på en personlig Gud, er jeg absolutt åpen for at det finnes noe utenfor meg.

Vi møtes en mandag kveld på Melahuset, en arena for world musikk, i sentrum av Oslo, like i nærheten av Rockefeller. Det er bare en lang time til Knut skal på scenen og spille med bandet Sharqant som består av fire musikere med bakgrunn fra Syria, Irak og Palestina.

I hovedsak spilles egenkomponert musikk inspirert av den arabiske musikk-kulturen. Denne kvelden har de i tillegg med seg jazzsaksofonist Håkon Kornstad og Bugge Wesseltoft på keyboard.

Her kan du lese mer om Krigsropet

Det surrer rundt oss med mennesker fra ulike land. Snart er det tid for konsert. Det spises og prates rundt bordene. Knut forteller at han har gruet seg til denne samtalen siden vi avtalte den. Det er uvant og utfordrende å sette ord på tro og lengsel. Men maten og samtalene rundt bordet vårt minner om viktigheten av gode møtesteder oss mennesker imellom. Vi har noe til felles. Noe som ikke så lett lar seg uttrykke i ord. Åndelighet og tro.

For Knut Reiersrud finner på en måte det han savner i religionen gjennom musikken. Åndelighet. I samspill med andre. I å skape noe større enn seg selv. Om det er sammen med kveder og sanger Sondre Bratland, eller med musikere og vokalister fra helt andre verdenshjørner. Han hører det musikalske slektskapet mellom «holy blues» artisten Blind Willie Johnson (1897-1945) og dagens medmusikere. I musikkens åndelige univers er alle brødre og søstre.

– Gjennom et langt liv som artist kan jeg ikke skjønne annet enn at musikk nettopp har verdi fordi den er fylt av åndelighet. Noe som er viktigere enn det lille livet jeg lever. Det handler om å gå opp i noe større, ikke være helt til stede i seg selv. Interagere med medmusikerne og fylle rommet med toner som gir denne klangen av evighetsfornemmelse. Vi er ikke så stor poesi i oss selv. Det ligger i musikken.

Uten barnetro

Knut Reiersrud vokste opp uten en barnetro. Uten referanser til Bibelens historier og salmebokens salmer. Lengselen etter tro blir kontinuerlig utfordret av alle de store, vanskelige spørsmålene, dilemmaene, paradoksene som blander seg inn, og som tvilen og fornuften kverner rundt. Hvis det finnes en personlig Gud, ville han ikke da ha åpenbart seg for mennesker i vanskelige situasjoner? Er det sannsynlig at Gud kan kommunisere direkte med mennesket? Hva hvis man ikke føler at det finnes en personlig Gud? Ville det kanskje være enklere å erkjenne en mer abstrakt form for gudstro, hvor altet på en måte er Gud? Finnes det en guddommelighet i alt som finnes? Kan troen være en konstruksjon? Eller er det slik at om det finnes en Gud, må Gud være ond, slik verden er med all dens ondskap?

– Jeg får det ikke til å stemme, sier han ærlig.

– Når det står i Bibelen at mennesket skal «legge jorden under seg», mener jeg at vi har gjort en veldig dårlig jobb. Vi er de verste skapningene på jorda. Jeg er ikke bekymret for jorda, den vil klare seg, men som art er vi i ferd med å utspille vår rolle. Vi er noen forferdelige kolonister som legger under oss alt vi kan, mener Reiersrud.

– Når du ikke har vokst opp med en barnetro, må du finne den intellektuelt. Jeg er et ekstremt pragmatisk menneske. Jeg utelukker ikke at jeg tar feil; at det finnes en personlig Gud. Rundt 1970 leste søsteren min boka om gangsterlederen Nicky Cruz og hans vei til tro. Den gjorde inntrykk.

– Hva må skje for at du skal tro?

– Skulle jeg tro, se en sammenheng mellom Gud og menneskeheten, at Gud tar vare på oss, måtte det skje et under.

Jesus kom nedenfra

– Hvordan tolker du livet?

– Det er de andre som gjør at jeg kjenner livet. Barna og familien min. Det er som «i et speil i en gåte». Jeg ser ikke noe liv inne i meg selv, annet enn som en flate mot en annen flate.

– Uttrykker det åndelige språket noe den sekulære ikke har?

– Ja, absolutt. Bare jeg hører innpustet til Sondre Bratland før han skal si noe, samler molekylene inne kroppen min seg i sånne flotte rosenkranser, alt er slik det skal være. Jeg har undret meg over hvorfor han kjenner det, og ikke jeg, Selvsagt savner jeg det.

Til tross for at Knut Reiersrud ikke regner seg som troende i tradisjonell forstand, har det likevel blitt mange album med nettopp det religiøse som hovedmotiv. Blå koral, (1991) Himmelskip (1996) og Nåde over nåde (2006), alle i samspill med Iver Kleive. Den signede dag (2000) og Som den gyldne sol (2013), med Povl Dissing i tillegg til Kleive.

Da han skulle spille inn det første albumet, Blå koral, var Knut svært så uforberedt i møte med disse salmene.
– Jeg var et fullstendig spebarn i salmeverdenen. En salme som O bli hos meg, hadde jeg aldri hørt før Iver begynte å spille. Men etter hvert har jeg lært meg å elske salmetekstene. Alt det de rommer av liv og lengsel. Knut Reiersrud kan for øvrig fortelle at foreldrene til mange av de musikerne han i dag spiller med, brukte Blå koral som innsovningsmusikk for barna sine.

Han erkjenner også at det som en gang skjedde i Betlehem, er utgangspunktet for humanismen slik vi kjenner den.
– Før var det prinsene som hadde tid til å reflektere, sitte stille og meditere. Det var bare folkene fra de øverste sosiale lagene som skapte historiene. Men Jesus kom ikke fra det samme laget. Han kom nedenfra og endret dette. Fortellingene om Jesus handlet ikke om et stort og mektig menneske, men et lite menneske som endret verden.

Samtalen dreier inn på en tidligere juleplateinnspilling: Rosa frå Betlehem som kom ut i 2003.
– Sondre fortalte meg at det ikke var så mye styr rundt Jesu fødsel på hans egen tid, men at dette har vokst fram i ettertid, som en konsekvens av alt som skjedde rundt Jesus fra påskemorgen til Kristi Himmelfart. Jeg er veldig betatt av disse historiene.

Mannen som tryller fram musikk og opplevelser som ikke skal eller kan forklares med ord, men som må oppleves og sanses, avslutter ærlig:
– Jeg er rett og slett ikke i mål.