Løfter fram likeverdet

Kristin Clemet har i en årrekke deltatt i den offentlige debatten om menneskets verdi, ikke minst når det gjelder den etiske refleksjonen rundt abortloven. Hun er daglig leder i den liberale tankesmien Civita, og har tidligere vært stortingspolitiker for Høyre, arbeids- og administrasjonsminister, utdannings- og forskningsminister, og viseadministrerende direktør i NHO. Allerede på 90-tallet var Clemet sentral i den såkalt «nye abortdebatten» – en debatt som var begrunnet i ny kunnskap om fosteret og bekymring for sorteringssamfunnet. Hun har gjentatte ganger uttrykt forbauselse over at mange ser på abortloven som «et uproblematisk og ubetinget gode».

– Jeg ser på abortloven som et nødvendig onde, og er av den grunn tilhenger av selvbestemt abort fram til tolvte uke, sier hun, og er opptatt av at dette er et samvittighetsspørsmål som samfunnet må forholde seg aktivt til. Enhver generasjon må oppriktig gjennomtenke dilemmaene på nytt.

– Hva legger du i at abortloven er «et nødvendig onde»?

– Abortlovgivningen har ikke så mye å si for aborttallene, men den har mye å si for kvinnene som utsetter seg for stor fare og død dersom abort er forbudt. I vår tid kan man dessuten lett reise over grenser for å få inngrepet utført. Det er sikkert tungvint, men ikke vanskelig. Abort er et etisk dilemma. Det må lede til etisk refleksjon og tanker. Jeg greier ikke å ha den ubetingede gleden over loven. Der skiller jeg meg fra mange, utdyper Kristin Clemet.

Eller som hun rett som det er har blitt sitert på i den offentlige debatten:

– Abort er og blir et etisk dilemma, som ingen ennå har «løst». Det er en konflikt mellom to parter, og uansett hva man velger å kalle det – om det er et embryo, en «celleklump», et foster eller en person – så innebærer abort at man tar liv, eller i det minste et spirende liv. Det er mulig det er etisk uproblematisk for noen, men det kan umulig være feil å betrakte det som et etisk problem.

Egen erfaring

Tidligere i år mottok Kristin Clemet Livsvernprisen 2020 for sitt langvarige engasjement for menneskeverdet. «Abortsaken og debatten om sorteringssamfunnet har engasjert Kristin Clemet i en årrekke, og hun har aldri lagt skjul på sitt engasjement. Med faglig tyngde og en respektfull tone har hun løftet viktige etiske resonnementer inn i en vanskelig og ofte polarisert debatt», heter det i begrunnelsen fra organisasjonen Menneskeverd som siden 1997 har delt ut Livsvernprisen til «personer, institusjoner eller organisasjoner som har bidratt til å verne om menneskeverdet og å skape håp og livsmot hos mennesker i sårbare faser knyttet til begynnelsen eller slutten av livet».

– Få har som henne evnet å sette spørsmål knyttet til menneskets verdi på den offentlige agendaen. I sentrale verdispørsmål brytes ofte rettighetene til ulike grupper mot hverandre. Det krever både etisk refleksjon og mot å delta i denne viktige samtalen. Clemet kombinerer klare argumentasjonsrekker og prinsipiell tenkning med omsorg for dem hun snakker til. Derfor er hun en verdig vinner av årets pris! sa Morten Dahle Stærk, generalsekretær i Menneskeverd, under prisutdelingen.

– På hvilken måte kan prinsipiell tenkning kombineres med omsorg, slik begrunnelsen for prisen løfter fram?

– Jeg prøver å være saklig ved å bruke kunnskap. Jeg tror det blir vanskelig å argumentere med en religiøs overbevisning mot abort, for da er man avhengig av at de man snakker til deler de samme trosoppfatningene. Jeg tenker også over at det er mange mennesker som har opplevd spontanaborter, fått barn ved hjelp av
surrogati, eller som ikke har greid å få barn. Vi har alle en historie, og det er viktig å ta hensyn til dette. Spørsmålene er vanskelige når du skal stå ansikt til ansikt med mennesker med helt konkrete erfaringer. Vi må hjelpe hverandre til å reflektere over ulike valg, samme hva Stortinget sier, understreker hun.

For de etiske dilemmaene er høyst reelle. Kristin Clemet har opplevd i sitt eget liv hva en senabort er.

– I 1992 fødte jeg et barn for tidlig. De prøvde ikke å redde ham, men hadde det skjedd en uke senere, ville de muligens gjort det. På naborommet lå kanskje en som hadde valgt abort. Jeg mener at det er viktig at de som uttaler seg om abort etter tolvte uke, kjenner til hvordan barnet er på det tidspunktet. Mange vet ikke. De tror det er en celleklump. Man må være kald for å si at det ikke er en større påkjenning for en kvinne å føde et lite barn enn å svelge en pille tidlig i svangerskapet.

Kristen light

Kristin Clemet er født i Harstad.

– Men jeg har vokst opp i Oslo. Nordlandsdialekten ble mobbet av meg, og mor «kjøpte» venner til meg med appelsiner og sjokolade, smiler hun.

I ungdomstiden var hun aktivt søkende. Gikk mye i kirken på gudstjenester og i ungdomsklubben.

– Men jeg vet ikke om det var Jesus eller lederen som trakk meg, smiler hun.

– Tror du på Gud?

– Ja, det gjør jeg. Jeg kaller meg vel «kristen light». Jeg kan ikke skilte med så mye mer.

Hun meldte seg ut av kirken, men sier at hun nå burde melde seg inn. Barna er døpt.

– Hvorfor gjør du det ikke?

– Fordi jeg opplever at biskopene er så politiske på et banalt nivå. Jeg hører dem snakke om klima og olje. Men i debattene om liv og død har de vært lite til stede, synes jeg. I slike debatter får man nesten mer hjelp av å lytte til Verdibørsen på NRK.

Utdannelsen sin som siviløkonom kaller Clemet «en feilbedømmelse».

– Når det er sagt, det var en grei utdanning. Det skulle nok heller vært jus, men miljøet på NHH var fantastisk!

Foreldrene var aktive i Høyre, og Kristin «skulle ikke herme». Derfor tok det litt tid før hun ble aktiv i Unge Høyre. Med årene førte det politiske engasjementet henne inn i tunge posisjoner på Stortinget og i regjeringen.

– Mitt første engasjement for abortsaken startet på 90-tallet, da jeg som ung stortingsrepresentant skulle være med på behandlingen av den første bioteknologiloven. Jeg arbeidet veldig mye med den, blant annet det som sto om senaborter – som vi, uten å få reaksjoner, kalte «eugenisk indikasjon». Det virket som det var et oppdemmet behov på 90-tallet for å snakke om abort etter mange års taushet, sier Kristin Clemet, som har tatt til orde for en saklig og respektfull tone i abortdebatten, og stadig poengtert at «et liberalt demokrati bør fremelske menings- mangfold, beskytte samvittighetsfriheten og respektere mindretallets syn».

Clemet har blant annet markert motstand mot abortlovens paragraf 2c som omhandler sykdom hos fosteret som selvstendig abortkriterium.

– Etter at jeg hadde markert meg i disse spørsmålene, fikk jeg veldig mye respons per brev, spesielt fra foreldre til barn med Downs syndrom. Og da jeg skulle møte Kristin Halvorsen til debatt i Dagsnytt atten, så syntes hun, til min store overraskelse, at jeg hadde tatt opp en veldig viktig debatt. Det ble utgangspunktet for den nye abortdebatten hvor vi fokuserte på problematikken rundt senabort, sortering og mulighetene for å designe barn.

Mennesker som satte spor

Hun har også tatt sine egne erfaringer med seg inn i samtalen. Avtrykket av mennesker hun har møtt, mennesker som har satt spor, og som gjennom livet sitt utfordrer enhver lettvint tenkning rundt store spørsmål. Ikke minst perioden hun jobbet som vikarlærer for døve, og i en klasse der elevene hadde Downs, ga henne en viktig erfaring. Clemet har også vært styreleder ved Sunnaas sykehus, og hun har reist mye i fattige land.

– Når du har fått prøvd deg tilstrekkelig mange ganger, blir du herdet – både i positiv og negativ forstand. Du får en naturlig omgang med mennesker som er i andre livssituasjoner enn deg selv, sier hun.

– Kommer folk fortsatt til deg med sine erfaringer?

– Ja, jeg får mange henvendelser. Nære venner har kommet, og også folk som trenger råd. Da jeg kastet meg ut i den nye abortdebatten, fikk jeg brev med bilder. Jeg har antakelig en rekordsamling av bilder av barn med Downs!

Clemet støtter regjeringens endring av loven om såkalt tvillingabort, og ønsker at paragraf 2c i abortloven skal bort.

– Der står det at noen har mindre verdi enn andre, for eksempel fordi de har Downs syndrom. Ikke noen annen lov ville tillatt at man gjorde forskjell på folk. Men loven legger så stor vekt på kvinnens situasjon at aborttallene neppe ville vært så forskjellig. Her er det det prinsipielle som er viktig. De som lever med såkalte «avvik» og deres familier, og signalene som loven sender til kvinner som får et annerledes barn, sier Clemet.

Menneskeverd og likeverd

Siden 2006 har Kristin Clemet ledet den liberale tankesmien Civita.

– Har du større påvirkningskraft der enn innen politikken?

– Når du er statsråd, har du stor påvirkning på ditt felt. Gjennom Civita kan jeg påvirke på et bredt felt, så påvirkningskraften kan være større på en annen måte utenfor. Vi har stor møtevirksomhet med mange åpne møter, i tillegg til at vi arrangerer kurs og seminarer og driver utredningsvirksomhet. Vi skal delta i den offent- lige debatten om det vi gjør.

Kristin Clemet sier hun ble overrasket og glad over å bli tildelt Livsvernprisen. Den ble overrakt av hennes gamle sjef, tidligere statsminister Kjell-Magne Bondevik.

– Hva gledet deg mest under utdelingen?

– At jeg ble tatt så godt imot. Jeg synes de i Menneskeverd er mennesker som tar imot andre på en varm, god måte, selv om vi ikke er enige om alt. Menneskeverd og likeverd betyr mye i min familie. Der er det så mye «rart», smiler hun før hun forklarer:

– Min familie kunne dannet et offentlig utvalg, fordi vi ytre sett er så forskjellige. Vi har forskjellige hudfarger, religioner, alder og legning. Men kanskje er vi egentlig ganske enige. Det er viktig å huske at mangfoldet først og fremst sitter i det vi tenker! ▪